Nedre Slottsgate 10, Oslo. Foto: Yngve Vogt / Arkitektur­opprøret

Arkitektur­opprørets utdeling av årets «Grøss­medalje» og «Hederspris» gikk av stabelen 28. november. Det knyttet seg stor spenning til hvilket nybygg som ble hedret og hvilket som havnet i grøss­kategorien. Vurderingen ble basert på innsendte forslag fra engasjerte innbyggere, altså ikke en fagjury, men ved at en folke­avstemning rangerer hvilke forslag som får flest stemmer i henhold til kategoriene «stygt» og «pent».

I år ble Grøssmedaljen tildelt Hotell Moxy i Tromsø, mens Hedersprisen gikk til Nedre Slottsgate 10, Oslo sentrum, et tilpasset nybygg mellom to eldre bygårder. Arkitektonisk er de to utvalgte nybyggene høyst forskjellige, men i sin utforming anskuelig­gjør de to høyst ulike måter å tenke byggeskikk og estetikk på. I begrepet byggeskikk, som har klare paralleller til folkeskikk, legges det vekt på miljøet og forholdet til andre borgere. Et nybygg blir alltid plassert i en kontekst og et område der det enten er uberørt natur eller grader av bebyggelse. Uansett type bebyggelse handler plassering alltid om hensyn til omgivelsene.

Dette hensynskravet, i praksis tilpasning, er så viktig for landets innbyggere at det har nedfelt seg i både lovverk og kommune­planer. Kravet om tilpasning er allikevel ikke så enkelt, men i hovedtrekk går det på en nybyggs utforming som kan strekke seg fra enkle kasse­strukturer til komplekse formuttrykk. Det er i dette strekket at estetikken i arkitekturen utspiller seg og blir vurdert ut ifra. Hotell Moxy i Tromsø fikk en velfortjent Grøssmedalje. Det er sjelden å se at samtids­arkitekter tegner en minimalistisk høyblokk så blottet for tilpasning og estetiske kvaliteter. Kommunens saks­behandlere og politikere burde ha feid dette monsteret på sjøen.

Hotell Moxy, Tromsø. Foto: Yngve Vogt / Arkitektur­opprøret

Arkitektur­opprørets Hederspris synliggjør i denne sammenheng hvilke visuelle og estetiske kvaliteter som nybygget i Nedre Slottsgate 10 er i besittelse av. Det mest iøynefallende er med hvilken omtanke arkitekten har tilpasset nybygget til de tilstøtende bygårdenes stilistiske utforming. Det gjelder hele fasade­veggen med sin enkle overflate, diskrete vindus­karmer og beskjedne, horisontale markering mellom første og andre etasje. Den eneste dekoren på fasaden finner vi mellom vinduskarm og øvre vindus­brett, der det er plassert et eget profilert felt med vertikale linjer.

Dette gjelder selvsagt bare vinduene i de tre øverste etasjene. På gatenivå er butikk­fasaden tredelt med ett stort vindu på hver side av et mindre, som samtidig blir flankert med hver sine «bærende» pilastre. Bærende i den forstand at de står som støtter for et horisontalt bjelkelag som danner fundamentet for den øvre delen av fasade­veggen. Dette er en enkel og stilsikker komposisjon som ikke stikker seg frem i forhold til nabo­gårdene, snarere viser en ærbødig respekt for deres arkitektoniske idealer og tradisjoner.

Så langt kan vi si at Grøss­medaljen og Heders­prisen har havnet hos de rette objekter i samtids­arkitekturen. Det har vært mange andre grøss­godbiter med i tevlingen, men det er bare plass til ett årlig grøss av gangen. En gufsvariant i særklasse og hinsides estetisk kvalitet er bygge­prosjektet «Vertikal Nydalen», tegnet av arkitekt­firmaet Snøhetta. Det ble vurdert til «Grøss­medalje», men kom ikke langt nok ned eller havnet på et sidespor. I gufs­kategorien er de arkitektoniske kvalitetene infisert av en heslighets­bakterie. Vi ser det tydelig i Snøhettas «Vertikal Nydalen» der bygnings­kroppen synes å være invadert av anti­estetiske virkestoffer.

Vertikal Nydalen under konstruksjon. Foto: Google Maps, Street View

Det store tårnbygget, selv om det streber i høyden, preges ikke akkurat av vertikalitet i den eksterne utformingen. Her er det ikke mye som er i lodd. I nedre del av tårnbygget lener bygnings­kroppen seg skrått utover før den gjør en knekk og strekker seg mot toppen i en skrånende vinkel. Dermed preges ikke tårnet så mye av kasseformet arkitektur i modernistisk tapning, snarere demonstrerer den en antimoderne utforming som bryter med all historisk byggeskikk. Hele dette tårnpregede bygget, med sine stygge, utstikkende balkonger og vilkårlig plasserte vinduer i fri arkitektonisk dressur minner mest om en formkultur i akutt krise.

Det vertikale tårnbygget i Nydalen er på en måte et konsentrat av Snøhettas rastløse jakt på det uvanlige og utradisjonelle form­uttrykket. Her er ikke lenger arkitekturen en kunstart med sans for orden, symmetri og ideale prinsipper. Nei, i «Vertikal Nydalen» går alt på skeive, en tidstypisk ambisjon som er seg selv nok, og mer til. Men Snøhetta lar seg neppe rokke av «Grøss­medaljer» eller faglig kritikk. Det er kanskje på tide at de får et profesjonelt tilbud om arkitektonisk konverterings­terapi, en metode Arkitektur­opprøret i mindre målestokk og på eget initiativ har fått bred støtte for i befolkningen.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.