I en diskusjon på Facebook om det brutale angrepet på franske ungdommer som koste seg på vinterball, ble stemningen amper da det ble påpekt at gjerningsmennene ikke var franskmenn. Personangrep og krav om utkastelse fra gruppen, og deretter personlige meldinger med beskyldninger om «hat» og dårlige morsegenskaper fulgte. Har den innvandringsliberale venstresiden gått fra forstanden?

Det begynte med at jeg deltok i en diskusjonstråd på en lukket Facebook-gruppe for nordmenn som er interessert i Frankrike. Som mangeårig frankofil, som elsket fransk på skolen, så på Hélène et les garçons (Helene og gutta) som tenåring, og som har tilbragt mange ferier der med min ektemann som snakker flytende fransk (til tross for at han er engelsk), er gruppen ofte interessant. Men når det handler om politikk, pleier jeg å sitte stille i båten. Jeg er klar over at de aller fleste andre medlemmene ikke deler mine oppfatninger om mangt, og ligger til venstre for meg politisk. Likevel hender det at man ikke kan dy seg.

Kommentaren som satte i gang det hele handlet om hvem som sto for det brutale angrepet på ungdommer i Frankrike i helgen. Istedenfor å rette sinnet mot dem som gjorde udåden, ble skytset rettet mot den som pekte på sannheten. Og fordi de som først delte informasjon om hvem gjerningsmennene var tilhørte det såkalte ytre høyre, ble enhver som refererte til det som ble lagt ut satt i bås med dem. Ergo tilhørte jeg ytre høyre. Dette er vanlig debatt-teknikk på venstresiden.

Franske ungdommer?

Saken om den sekstenårige Thomas, som ble brutalt knivstukket og drept, er tragisk og bekymringsfull. Han og vennene deltok på et vinterball i den lille landsbyen Crépol, sørvest i Frankrike, forrige helg.

En gjeng unge menn som angivelig kom fra Romans-sur-Isère, 20 kilometer unna, tok seg inn på festen der de angrep de unge festdeltagerne med kniver og sementblokker, i følge Daily Mail. 17 ungdommer ble skadet, to av dem alvorlig. Og Thomas døde i ambulansen på vei til sykehuset.

«Vi er her for å knivstikke hvite mennesker,» skal en av dem ha ropt, i følge avisen Le Dauphiné Libéré. Politikere på ytre høyre har kalt angrepet for rasisme mot hvite mennesker. Eric Zemmour, eks-presidentkandidat for Reconquete!, skrev på X: «Våre martyrer er uskyldige ofre for krigen mot vår sivilisasjon.»

Jeg, derimot, fattet meg mindre apokalyptisk, men skrev at det var algeriske ungdommer. De var kanskje franske borgere, men ikke franskmenn. Innlegget la jeg ut etter at en moderator i gruppen hadde blandet inn «sinnet fra De Gule Vestene» i sin årsaksforklaring på et angrep som tydeligvis ikke har noen ting med franskmenns frustrasjon over økte bensinpriser å gjøre. Min kommentar ble slettet. Forklaringen var at flere medlemmer hadde rapportert den.  Jeg fikk også beskjed om å ikke blande religionen islam med forskjellige utslag av islamisme (!). Flere i kommentarfeltet insisterte på at det var «franske ungdommer.» «Om de har algerisk opphav eller ikke er fullstendig irrelevant, selv om ytre høyre og Document.no mener noe annet,» fikk jeg høre. «Betyr ikke kultur noe?» spurte jeg. «Nei,» var svaret.

Kommentarfeltet ble etter hvert stengt, men ikke før en annen deltager først skrev en lang tirade om hvor «drøy» og hatefull jeg var. «Jeg anmoder om at Kathrine Jebsen Moore blir kastet ut av denne gruppen. (…) Jeg synes det er skremmende at en voksen person (og mamma!) får lov til å spre så mye fordommer og hat.»

Heldigvis var det noen støttende kommentarer også, og en tok til orde for å kaste ut hun som ville kaste ut meg: «Jeg ber om at NN blir kastet ut av denne gruppen, for å stå for en cancel culture og et angrep på ytringsfriheten som ikke bør være normen hverken i Norge, Frankrike eller her.»

– Det er nok nå.

Ukvemsordene mot meg fortsatte på messenger. Vedkommende, som for øvrig er journalist og burde vite verdien av diskusjon og meningsmangfold, skrev i en lang melding at hun blir «uendelig trist» over det jeg skriver. Hun hadde vist det jeg skrev til sønnen på 15, som visstnok responderte med «Mamma, hvorfor hater hun oss bare fordi vi er muslimske?»

Hun lærer sine barn «toleranse, kjærlighet og forståelse,» fortalte hun videre, «på tvers av etnisitet, religion og sosial klasse.» Så synd at ytringsfrihet og åpen diskusjon om vanskelige temaer tydeligvis ikke er så viktig. Barna hennes er heldige som har venner fra alle slags religioner og kulturer, noe som har vært en berikelse og har gjort dem  «svært empatiske og åpne.»  «Jeg vet ikke hvor fordommene og hatet ditt kommer fra,» spurte hun retorisk. «Men jeg ber deg innstendig, fra en mamma til en annen: Ikke bidra til å spre mer hat og fordommer. Det er nok nå. Mer enn nok.»

Jeg har også fått nok, nok av fornekting av en reell utvikling av problemer som vi i Vesten ikke bare kan skylde på andre på. For vi har ønsket utviklingen velkommen, kanskje ikke direkte, men indirekte. Når våre ledere, som Angela Merkel med sin «wir schaffen das» (vi klarer det) ønsket velkommen en masseinnvandring av mennesker fra en kultur som, dessverre, ikke er kompatibel med vår egen, hviler det også et ansvar på oss. Det betyr ikke, som den hysteriske NN som beskylder meg for å være hatefull, at vi som påpeker vanskene ved integrering og den skumle utviklingen av organisert gjengkriminalitet blant visse innvandrergrupper, er hatefulle eller rasistiske (ja, dét ordet ble også brukt). Tvert imot ønsker vi harmoni. Ingenting hadde vært bedre enn om vi alle kunne gått overens. De som allerede er kommet må innlemmes i samfunnet, men den største jobben må de selv ta for å tilpasse seg. Det er det heldigvis mange som gjør. Det er en minoritet, men dessverre en betydelig gruppe, som ikke innfinner seg etter rettstatens lover og regler, og ikke deler storsamfunnets normer og verdier.

Som mor til fire barn er jeg selvsagt bekymret for utviklingen. Når vi er på ferie i Kent i England, er det visse områder der vi er ekstra forsiktige. Det er ikke gøy å gå nedover gaten med barna dine når en gjeng på fem-seks båtmigranter går side om side mens de stirrer på tenåringsdatteren din. Det er områder i storbyer som London man bevisst unngår nå. Disse områdene er overtatt av grupper av immigranter som ofte kniver seg imellom og ligger høyt på kriminalstatistikken. Vi bor i Skottland i et trygt område, og har heldigvis ikke slike bekymringer til daglig. Vi spurte barnas fransklærer, som er fransk, om hun kunne tenke seg å flytte tilbake til Frankrike en dag. «Nei,» var svaret. «Det er for farlig.»  Er helt vanlige lærere som henne høyreekstremister, eller er de simpelthen redde for egen sikkerhet?

Realitetsorientering?

Jeg har også en sekstenåring, og det er forferdelig å tenke på den grusomme skjebnen Thomas i den lille landsbyen i Frankrike fikk. Foreldrene og familien er knust, og vennene har mistet en god venn på den mest bestialske måte. Det en skremmende utvikling, for det er ikke første gang denne type angrep skjer i Frankrike. I følge tall fra Europol, har Frankrike hatt flere islamist-angrep enn noen andre EU-land siden 2014, da IS etablerte et kalifat i Irak og Syria. Nesten 300 mennesker har blitt drept i disse angrepene. Storbritannia, Norge og andre europeiske land slipper heller ikke unna.

Det er mulig at mine kommentarer på Facebook såret mennesker som ikke ønsker å se utviklingen i øynene. Om gruppens medlemmer er representative for den ignoransen som fortsatt finnes på venstresiden, er denne kommentaren i så fall ganske illustrerende: «At det blir slåsskamp med ungdom som vil inn på en fest er dessverre klassisk og universelt. Husker moren min fortalte om hvor redde Råde-gutta ble da de fra Svinndal kom til lokalet, da ble det bråk.»

Hvis slike holdninger er representative for venstresiden trengs det en kraftig realitetsorientering. Og den får vi aldri hvis vi fortsetter å sensurere og stemple stemmer vi ikke liker.

Kjøp billetter til lesermøtet her!