En kunstner som maler fanden på veggen

Bjarne Melgaard, U.T. (The Serpent)

I Galleri Fineart på Tjuvholmen går nå salget av Bjarne Melgaard-arbeider så det suser. Med tanke på kunstnerens dekadente og perverse tematikk, er det vel mer treffende å skrive at salget går som hakka møkk. I løpet av åpningen ble det registrert et salg på over 8 millioner kroner. Nå er det ikke så uvanlig at kunstnere har tegnet og malt det som befinner seg i underbuksa, men jeg har aldri sett noen som har vært så sykelig opptatt av tissen og rumpestumpen sin som Bjarne Melgaard.

Gjennom årene har Melgaard laget mange bilder og arbeider med slike hel- og halvpornografiske temaer, ofte kreert i narkorus og sinnsforvirring. Her er det ikke lagt vekt formal harmoni og visuell skjønnhet, bare et ustoppelig behov om å velte seg i gjørma. En slik antiestetisk strategi vekker naturligvis oppmerksomhet i mediene. Provokasjoner og perversjoner i kunstnerisk tapning trigger publikum, skjønt kunstkritikerne holder en lav profil. Det er jo ikke mye kunstnerisk å vurdere i Melgaards verker, dessuten virker Galleri Finearts spekulative markedsføring av den dekadente Melgaards-myten som en kunstpolitisk bremsekloss. Ingen kunstkritiker tør å opponere, ikke engang i Klassekampen.

Selv om det kunstneriske hos Melgaard har satt seg fast i underlivet, og galleriet tenker mer spekulativt enn estetisk, går salget med hyperdigital hastighet, Investorene står i kø, og prisene har stort vekstpotensial. Om kjøperne har falt for Melgaards pubertale oppheng i pump og pikk, eller bare investert i forventet pengevekst, er ett fett. Ved videresalg kolporterer de det samme grumsete menneskesynet. Det hører til sjeldenhetene at investorene vurderer kjøpets kunstneriske kvalitet.

Bjarne Melgaards kunstneriske status og markedspotensial ville ikke ha vært mulig uten å snylte på modernismens radikale tenkning om overskridelse og brudd på kunstens område. Det var primært et opprør mot formale og tematiske tradisjoner. I dag er det ikke så mye å bryte med på det feltet. Kunstnerne har rasert det meste av sin egen profesjon. Ja, så radikalt at man ikke lenger kan se forskjell på kunst og søppel. Dermed også muligheten for å vurdere hva som er kunst.

For Bjarne Melgaard handler det ikke om å overskride kunstneriske tradisjoner. Han maler fanden på veggen og gir blaffen i estetikken. Fargemessig er bildene glorete og hysteriske, slik også den tegneriske streken har karakter av en ukontrollert Parkinson-adferd. Og så den maniske hangen til å krydre «motivene» med kjønnsorganer, særlig den mannlige penisen eller skreppeskruen. Kunstnerisk sett virker formgivning og motivutvikling som en sinnsforvirret prosess, hinsides kreativ styring og estetisk følsomhet.

Dette er ikke primært et formalistisk opprør mot kunstens tradisjoner, snarere en moralsk rasering av sosiale normer og tradisjoner. Et slikt antimoralsk formuttrykk virker naturligvis oppsiktsvekkende og pirrende, selv om det er kunstnerisk nedbrytende. Uansett er det en uttrykksform som trigger investorene og ikke minst mediene som begge tjener fett på den visuelle fandenskapen. Her gjelder det å handle mens buksesmekken er åpen. Det er jo så frigjørende å se usensurert sex i det sosiale rom, og selvsagt kunne kjøpe et bilde for senere salg. Situasjonen er innbringende, alle prøver å mele sin syke mor.

Avslutningsvis er det interessant å se på et tidligere arbeide av Melgaard, nemlig skulpturen «The Lightbulb Man» (Bronse) fra 1997, som på denne utstillingen er støpt i sink, mangfoldiggjort, gjennomhullet og fargelagt helt uten estetisk omtanke. Nå er den opprinnelige «Lyspæremannen» blitt markspist av store og grådige kryp som bare har etterlatt seg åpne, sorte hull. Kroppen fremstår nå bare som et tomt skall uten indre energi og uttrykksbehov. Det er vanskelig å se alle disse gjennomhullede og innholdstomme figurene som noe annet enn uttrykk for et uttømt kunstnerskap. En kapitalstyrt form for antiopplysning.

Joda, Bjarne Melgaard har allikevel litt av hvert å by på, men ikke en grenseoverskridende kunst. Det dreier seg snarere om grenseoverskridende investeringer iscenesatt av et Galleri med sans for butikk og snedig mediefokus. Vi ser jo at samtidskunsten har lite å by på av kreativitet og estetikk. Den slags kunst tar staten seg av, men investorene trenger noe mer, noe som er innbringende på lang sikt. Her har Bjarne Melgaard mye å tilby av fandenivoldske og moralsk frigjørende syner. At de mangler kunstnerisk gehalt, er bare en fordel. Da holder bare kunstkritikerne og den kunstfaglige kompetansen seg unna.