Byutviklingen i Tønsberg minner mye om handlings­struktur og stadier i Peter Wessel Zapffes berømte verk «Om det tragiske». Zapffes tragiske vinkling har lite til felles med grekernes kretsing omkring helter og deres undergang. For ham er det menneskets kamp mot maktene og dets grunn­leggende behov for rett­ferdig­het som i det lange løp, og med nød­vendig­het vil få en tragisk utgang. Zapffe nevner aldri byutvikling, heller ikke de makter som styrer den, skjønt det tragiske alltid vil være implementert i et bysamfunn der innbyggerne ønsker rettferdighet.

I Tønsbergs historie og gradvise vekst har det stadig vært strid om ny bebyggelse og endrede byområder. Selv om innbyggerne av tradisjon er de grunn­leggende by-ansvarlige, har kommunens ledelse latt seg dupere av utviklings­aktører uten steds­tilhørig­het og arkitektonisk omtanke. Ser vi på utbyggingen av kanal­området, et skrekk­eksempel på en aggressiv urbanisme, så skjønner vi at kommune­myndig­hetene har under­kastet seg høyere makter. Nå skal Foyn-kvartalet urbaniseres, et mammut­prosjekt som gir byen åndenød og arkitektonisk klaustrofobi.

Folksom-direktør Pål Egeland uttaler til Tønsbergs Blad (TB) at han har fått med seg debatten om arkitektur og byutvikling, noe han synes er naturlig siden Foyn-kvartalet er et stort prosjekt.

«Vi mener at vi følger opp byplanen med variert arkitektur, en blanding av nytt og gammelt og luft mellom bygningene. Den kontrasten er spennende. Vi er ikke så glade i kopier fra gammel bebyggelse.»

Ja, det var jo rene ord for penga. For Folksom er byutvikling butikk og Tønsbergs gamle bebyggelse bare til besvær. Løsningen her er enkel, man tilpasser byen bare en moderne stil.

Ser vi Foyn-kvartalet ovenfra er det ikke mye luft mellom bygningene. Her er det trangt som i et amerikansk cruiseskip, med samme forspiste volum og bulimiske ambisjoner. Fasade­arkitekturen har heller ikke mye å by på av variasjoner. Med sine monotone vindus­rekker og -åpninger, uten annen arkitektonisk artikulasjon, fremstår vegg­strukturen som et billig forfatnings­prosjekt. De nye blokkene mangler både synlig komposisjon og estetisk helhets­tenkning. Angsten for å kopiere gammel bebyggelse nærmer seg her det absurde.

Pål Egelands ambisjoner med Foyn-kvartalet røper ikke bare arkitektonisk uforstand, vel så viktig er den under­liggende fortids­forakten og troen på frem­skritt. «Vi er ikke så glade i kopier fra gammel bebyggelse». Som om gammel bebyggelse skulle være et historisk ferdig faktum, og en utdatert kilde til inspirasjon og fornyelse. På det punkt flagger han den modernistiske arkitekturens trangsyn og kreative avmakt. Tar vi et arkitektur­historisk tilbake­blikk ser vi at nesten hver epoke fornyer seg gjennom inspirasjon fra fortidens bygnings­verden.

Eksempelvis hadde ikke renessansens arkitekter noe oppheng mot å bruke antikkens bygninger som forbilde. Nei, antikkens arkitektur og tenkning ga den italienske renessansen et kreativt løft som det ikke finnes maken til i europeisk kunst- og arkitektur­historie. Her hadde de ingen fortids­angst eller mistro til «gammel bebyggelse» slik Pål Egeland og hans arkitekter sutrer over. Det er på tide at Folksom-direktøren tenker mer grunn­leggende og historisk. Lovens krav om tilpasning og respekt for Tønsbergs egenart er ikke et hinder for utvikling, men en mulighets­betingelse.

Det å modernisere middel­alder­byer er en kortsiktig og feilslått strategi. Arkitektur­opprøret har lagt noen viktige premisser for historisk fornyelse. De krever ikke kopiering, men historisk tilpasning, en gradvis endring med respekt for historiske bygge­tradisjoner og lokalt særpreg. Foyn-kvartalet er tenkt i motsatt retning og utbyggerne har hastverk. Nå skal middel­alder­byen og Tønsbergs sårbare sentrum krympes med storm­skritt, og det på grunn av politisk uforstand og overtro på moderne urbanisering.

I dette grumsete farvannet mellom privat­kapital og kommunalt vanstyre får vi byutvikling som går på tvers av Tønsbergs tradisjoner og historiske forankring. Den er heller ikke til det beste for byens innbyggere, som i generasjoner har vært brukere og bærere av den stedegne kultur. Det har gitt dem holdninger og styrings­prinsipper som kan veilede dem i valg av byutvikling. Man kan kalle det rett­ferdighets­prinsipper, et humant rammeverk for demokrati og folkestyre. Ikke Folksom-styre og tragedie­scenografi.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!