En av modernismens mest oppskrytte kunstnere, den tysk/russiske maleren Vasilij Kandinskij, får nå et av sine verker plassert på vegg i Nasjonalmuseet. Det blir ingen permanent opphengning, maleriet «Rigide et courbè» (datert 1935) er et innlån fra Sparebankstiftelsen DNB som nylig ervervet seg kunstverket. Hva prisen ble er ikke kjent, men da maleriet i 2016 ble solgt på auksjon hos Christie’s i New York havnet prisen med omkostninger på 256 millioner kroner. Prisen har nok steget siden den gang. Et Kandinskij-maleri datert 1910 av tilnærmet samme størrelse ble mars i år solgt for 484 millioner kroner.

Det er klart Nasjonalmuseets faglige og administrative ledelse er overbegeistret for å kunne vise publikum et så økonomisk og kunstnerisk verdifullt verk. Men om pengeverdien står i forhold til den kunstneriske verdien, er et åpent spørsmål.. Her må vi ta utgangspunkt i maleriets tema og utforming og i første omgang beskrive hva vi ser. Deretter gjennomføre en analyse som leder frem til selve tolkningsprosessen. De fleste kunsthistorikere kommer ikke lenger enn til å beskrive hva de ser, særlig hva angår den moderne kunsten med sine vage abstraksjoner eller vilkårlige formvariasjoner.

Sparebankstiftelsen DNB har sine egne rådgivere på kunstens område. Faglig motor i dette innkjøpsprosjektet har vært kunsthistorikeren Oda Wildhagen Gjessing som nylig ble intervjuet i Aftenposten om både bankens innkjøp og utlån til Nasjonalmuseet. Det mest interessante her er kunsthistorikerens beskrivelse og karakteristikk av Kandinskijs maleri. Og her er det grunn til å spisse ører. Når intervjueren spør hva som er så bra ved dette maleriet så får vi først høre at det er et monumentalt maleri i en imponerende størrelse (162 ganger 114 cm)!

Skarpsindig observasjon, som blir utdypet med en påstand om at verket «er mangetydig» og «kjennetegnes av en særlig dynamisk kraft og musikalitet». Dette er selvsagt en kortfattet beskrivelse og karakteristikk beregnet på avislesere som bare blar videre uten å tenke. Men tenker man etter må både maleriets «mangetydighet» og utstråling av «dynamisk kraft og musikalitet» vises på det bemalte lerretet. Her er det grunn til å spørre, på hvilken måte er maleriet «mangetydig» og fylt av «dynamisk kraft og musikalitet»?

Verkets tittel «Rigide et courbè», på norsk «Stiv og buet», gir ikke mange holdepunkter for mangetydighet. Det gir bare en formalistisk pekepinn, en rent overfladisk fokusering på hva Kandinskij hadde som kunstnerisk prosjekt fra 1920-årene og fremover. I hovedtrekk jobbet han nå med abstrakte og nonfigurative motiver der han vekslet mellom å fremheve fargens iboende mening og flatens kommunikative strukturer. Det var en ekstremt subjektiv tematikk som i liten grad åpnet for presise tolkninger og kunstfaglige tilnærminger. I den situasjonen har kunsthistorikerne ingen hemninger. De dikter videre i hytt og pine og ingen kan motsi dem, heller ikke verket i seg selv.

På det punkt sto ikke Kandisnkij i noen særstilling. Han var en av mange samtidskunstnere som mistet sitt faglige fotfeste og fortapte seg i et indre liv som ikke lenger lot seg inkarnere i den sanselige skjønnhetens rike formverden. Siden kunstneren for lengst er død og begravet kan kunsthistorikerne fråtse vilt og selvbekreftende i hans formalistiske verkfantasier. Det forundrer meg at Sparebankstiftelsen DNB har kjøpt et så kunstnerisk kjedelig verk som «Stiv og bøyd». Bare tittelen er til å gremme seg over. På den annen side kan sikkert noen frilynte damemennesker finne både fart og søt musikk i dette forflatede tablået.

Dette innkjøpet av Kadinskij-maleriet handler naturligvis ikke bare om et dyptfølt kunstnerisk engasjement, for banken dreier det seg mest om økonomisk innvestering. Å handle kunst i det internasjonale kunstmarkedet gir den største avkastningen som børsnoterte selskaper kan oppnå. Her er det ikke snakk om kunstnerisk kvalitet, men om hvilket økonomisk vekstpotensial et kunstverk har. Da trenger man ikke å ha noen nese for kunst, man holder bare øye med hvilke kunstnere som stiger mest i det internasjonale kunsthandelen.

Omsetningen av kunstverk signert Vasilij Kandinskij er tydeligvis på stigende kurs, men ikke alt har god nok kvalitet, hvilket er hovedproblemet i den internasjonale kunsthandelen. Dette markedet fungerer i praksis kunstnerisk devaluerende, noe som i dag også har smittet over på de nasjonale kunstinstitusjonene. Vi har sett at Nasjonalmuseet har åpnet salene for pengesterke samlere som ønsker å kvalitets-stemple sine innkjøp fra det internasjonale markedet. Sparebankstiftelsen DNB har i flere år deponert mange av sine innkjøp i Nasjonalmuseet, men i dette tilfelle er det et lite interessant verk.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!