NTB melder at en mann i 50-årene ble knivstukket på Grünerløkka natt til lørdag. Det var ikke meg. Bare så dét er sagt.

Det hadde seg slik at jeg måtte et nødvendig ærend til Kristiania. Denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den. Der ble jeg uendelig tørst.

Så jeg endte opp på en fest på Grünerløkka sent lørdag kveld. Jeg måtte gå det siste stykket. Selv taxi-sjåføren fra Bangalore slet med navigeringen gjennom mørke bakgater.

Han var forresten veldig hyggelig og snakket godt norsk. Og selv om det ikke var blekansikter å se, bortsett fra meg, var det ingen som truet med kniv. Jeg så heller ingen bilbranner eller overfallsvoldtekter.

Jeg ble ikke akkurat direkte lei meg for det, men må innrømme at det manet til en viss ettertanke. Er ikke så ofte på land. Forlater øya bare når jeg må. Når jeg trenger litt skråtobakk eller en flaske gin, ny impeller til påhengsen eller noe annet viktig.

Og Tigerstaden har jeg ikke vært tilbake i på nesten et kvart århundre. Jeg er dessuten hvit mann og godt over 50. Jeg nærmer meg siste indre og oppløpssiden, så perspektivet på verden utenfor øyas snevre ringer i vannet er nok etter hvert blitt litt begrenset.

Det får så være. Sånn er det å være øyboer og til stadighet omgitt av en uendelig vollgrav med vann på alle kanter.

Som sagt: Grünerløkka levde ikke helt opp til forventningene. Jeg var nok litt forutinntatt, skjønte jeg. Min skuffelse skulle ikke vare lenge.

Festen var i en liten leilighet i en gammel leiegård bygd før elevatoren ble oppfunnet. Det var mange trappetrinn opp og lavt under taket da jeg omsider nådde frem. Men det var stinn brakke, som det heter nu til dags, og veldig mange, veldig sympatiske unge mennesker, på omtrent halvparten av min egen alder.

Pene i klærne var de også. De overså høflig både islenderen, skjeggstubbene og maling flekkene på olabuksene. De virket både høyt utdannede og dannede på alle mulige måter. Men de så egentlig veldig like ut. Og mente, som jeg snart skulle finne ut, stort sett det samme om de samme tingene. Blekansikter alle som en.

Sterk stammetilhørighet, tenkte jeg. Konformitetspress og sosial kontroll, tenkte jeg. Her må jeg passe meg, tenkte jeg også.

Det skulle vise seg å være lettere tenkt enn gjort. Mine betraktninger om folk på land faller ikke alltid i god jord.

«Gode nordmenn», tenkte jeg også. Sa selvfølgelig ikke dét. Er ikke helt idiot heller. Sprog og etnonasjonalistiske komplimenter fra 2. verdenskrig ville nok ikke bli satt særlig pris på i det gode selskap, selv om de var godt ment.

Det gode selskap var imidlertid påfallende hvitt. Faktisk helt blendahvitt! Ikke et eneste rødansikt å se bortsett fra to rødmussede damer som jobbet i en av avisene i Akersgaten. De var røde både i kinn og sinn. Det første åpenbart på grunn av for mye rødvin. Det andre fordi de ikke visste bedre.

Delte selvfølgelig heller ikke den betraktningen. Bare observerte fakta. Jeg er i det siste blitt manisk opptatt av fakta. Det er så mye fake, som det heter nu til dags, rundt omkring og overalt.

Er også blitt veldig opptatt av å skjønne alt dette nye. Tingene er ikke lenger så enkle som de var før i tiden, verken her nede på Sørlandet eller på Grünerløkka åpenbart.

Og mine nye venner var dessuten født minst 30 år for sent til å sette pris på min barndoms ellevilt banale cowboyfilmer, og for lengst avskåret fra å fatte hvordan de norske oversetterne kunne komme i skade for å oversette urfolk til rødhuder.

Verden går jo fremover, ikke sant? Eller gjør den det?

Det var jo en gang da verden var enkel. Under den kalde krigen, for eksempel. Da fiendebildet var klart og tydelig og alt var delt i to.

Guttesiden og jentesiden, rødhuder og blekansikter, tyskere og engelskmenn, fiender og allierte. Den gang da alle husket krigen og noen skulle på gymnaset og de andre på yrkesskolen, og alle vi gutta måtte gjøre verneplikt, og da var Fi rød, og vi var blå.

Men tilbake til saka.

De som ikke jobbet i røde redaksjoner, internasjonale hjelpeorganisasjoner og NGO-er, jobbet i departementene eller i LOs internasjonale sekretariat eller i en av de mange hundre organisasjonene i Tigerstadens humanitærpolitiske kompleks som stjeler stadig mer av skattepengene våre og som vi er dømt til å holde liv i til evig tid.

Jeg nevnte selvfølgelig ikke det humanitærpolitiske kompleks eller at jeg ikke alltid betaler min skatt med like stor glede, og jeg sa selvfølgelig ikke «Tigerstaden». For ingen ville vite av det første eller skjønt hvor det siste var. Jeg bare tenkte det for meg selv, for jeg var litt imponert og overveldet over all veltalenheten, kompetansen, toleransen og hele settingen, som det heter nu for tiden.

Jeg ble ganske fort ganske klar over at selv om alle var veldig, veldig, veldig snille og gode, sånn som Mette-Marit når det er innsamling til de fattige i Afrika på NRK like før jul og givergleden er på det høyeste og hun har på seg en enkel kjole fra Fretex eller noe, og ikke en designerkjole til 60.000 kroner som hun bruker ellers, så var det åpenbart at det var noen som var veldig, veldig mye snillere enn de andre.

Det ble etter hvert ganske tydelig at det var etablert et uformelt, men ganske klart godhetshierarki i den ellers så ensartede lille hvite skaren der oppe i de øvre etasjene i leiegården på Grünerløkka, høyt hevet over det fargerike fellesskapet der nede på gateplanet.

Sosiologien var enkel. De som hadde vært lengst borte fra hjembygda, var nok de gjeveste. De virkelige godhetsapostlene. De som hadde vært på de hardeste av de harde hardship-stedene. Krisebistand i krigsområder i «det svarteste av Afrika» var virkelig statusgreia der i leiegården.

Det en gang så troskyldige uttrykket fra min barndoms lykksalig naive misjonær- og bedehusmiljø på Sørlandet bare glapp ut av kjeften før jeg fikk sukk for meg. Prøvde å glefse «det svarteste av Afrika» tilbake, men det var for sent. Det kom ut særdeles høyt, velartikulert og tydelig. Det var enda tidlig på kvelden. Jeg hadde ikke begynt å snøvle enda.

Det burde ikke vært noe problem, for det var jo en gang i tiden bare en betegnelse på et sted i verden. Skjønte imidlertid på øyekastene at det nå var blitt et særdeles uhippt begrep. Ikke veldig woke! Antakelig en slags etnorasistisk stedsbenevnelse på noe som egentlig ikke finnes lenger.

Uansett, for å rette opp skaden og de mange upassende språklige fadesene som eldre menn som bor alene på øyer fort kan komme i skade for å ytre, og for om mulig å blende inn litt bedre, prøvde jeg forsiktig å antyde at jeg hadde vært ute en tropenatt selv også, og hadde sett litt av hvert der ute i den store, vide verden.

Nokså langt fra øya og Sørlandet, faktisk. Og nokså lenge også, faktisk. Flere år, faktisk.

Og at jeg hadde vært i ordentlige kriger! Ikke bare i havnekneiper i Valparaiso sammen med fulle sjøfolk fra Arendal eller på grisefester i Malaga sammen med fulle charterturister fra Fauske eller på Bahamas sammen med fulle finansfolk fra Vindern. Men i ordentlige kriger, altså!

Det gjorde ikke særlig inntrykk. Det var for lenge siden, i kriger som ingen lenger kunne huske navnet på. Og dessuten var jeg hvit mann og hadde grått hår og var antakelig mest å betrakte som et spøkelse fra fortiden som antakelig var blitt invitert med bare fordi det snart var Halloween.

Jeg kunne like gjerne hatt en Trump-hatt på hodet med «Drain the swamp» i panna og gått hjem og lagt meg. Jeg har en slik, men den turte jeg ikke å ta med meg for da hadde jeg sikkert blitt knivstukket.

Så bortreist var jeg i dette særdeles gode selskap av særdeles snille og gode mennesker høyt der oppe i det høyeste og så høyt det var mulig å komme på Grünerløkka. Men jeg kunne jo ikke akkurat snu i døra heller. Jeg var jo nettopp kommet.

Og etter å ha beveget meg inn i feil bydel til feil tid og gått alle trappetrinnene opp til det humanitær-politiske kompleks helt der oppe i det aller høyeste, tenkte jeg det kunne vært interessant å høre hva de mente om sånne aktuelle ting som folkevandringen fra Afrika, når vi nå i vanvare hadde vært så uheldig å sneie innom akkurat den verdensdelen på en så freidig og frekk måte.

Jeg lekte litt med tanken, men turte ikke å spørre om hva de mente om situasjonen til de ville, om kannibaler og pygmeer og sånt som vi var veldig fasinert av på Sørlandet før i tiden da Santalmisjonen rådde grunnen i mine hjemtrakter. Ja, du vet den der visa om ’Reinert med beinet’? Han som satt i kannibalgryta og kastet trebeinet over til den ville skare sånn at de løp og gjemte seg.

Det er ikke så lenge siden! Må ikke helt tilbake til seilskutetiden for å kunne gaule Reinert med beine-visa i uhemmet barnlig glede. Eivind Bøksle sang den på NRK Sørlandssendingen til langt opp på 70-tallet. Det var politisk greit nok da. Da var det sjølproletarisering og kvinnekamp som gjaldt. Men å dra den nu for tiden ville nok blitt for drøyt.

Nå er den for lengst kommet på listen over salmer og sanger man helst ikke hører. Såpass skjønte jeg også. Og dessuten hadde jeg ikke ukulelen som jeg iblant underholder meg selv med når ensomheten på øya blir for påtrengende og det ikke er fornuft å få ut av mine to firbente følgesvenner, Falk og Hauk. Og godt var nok det! At jeg ikke hadde ukulelen med, mener jeg.

Så jeg spurte i stedet en nærsynt, men formodentlig velstudert og politisk korrekt liten spissmus fra et av departementene. Hun hadde et tomt rødvinsglass i den ene hånden og en halvfull rødvinsflaske i den andre. Jeg lurte på hva hun mente om de demografiske, økonomiske, kulturelle og politiske konsekvensene av den økte innvandringen til Norge?

Ja, jeg prøvde å uttrykke meg litt faglig og akademisk for å understreke at jeg har litt mer enn folkehøyskole og fem vekttall i litteraturhistorie under pappen.

Men jeg ble nok kanskje litt for ivrig, for jeg la merke til at øyenbrynene til min politisk korrekte venninde ganske raskt forsvant opp i hårfestet. Alt gikk liksom plutselig helt i ett. Panna forsvant nesten, og hun ble veldig mye mindre forståelsesfull og mer lavpannet enn hun virket til å begynne med. Hun kneppet igjen de to øverste knappene i blusen som for å forsikre seg at jeg ikke skulle forgripe meg på henne. Hun syntes ikke det var noe tema å snakke om!

Stemningen ble faktisk ganske fort ganske trykket der oppe hvor det var lavt nok under taket fra før. Det var som om taket senket seg enda lenger ned helt av seg selv og la seg knugende over mine nesten seks og en halv fot. Jeg ble om mulig enda mer duknakket enn før.

Og det ble ikke noe bedre da jeg sa at det er et spørsmål som opptar meg fordi jeg kan nok demografi til å skjønne at vi nordmenn som har bodd i dette landet helt siden istiden vil bli i mindretall om noen ti-år dersom innvandringen, familiegjenforening og skjeve fødselsrater får fortsette i samme tempo.

Hun synts ikke det spilte noen rolle, sa noe om berikelse og fargerikt felleskap og så etter hvert veldig, veldig, veldig lite snill og god ut, men i stedet veldig, veldig, veldig sur. Hun syntes heller ikke det var noe å snakke om.

Stemningen ble om mulig enda mer trykket da jeg fortsatte og sa at det opptar meg fordi jeg har lest sosialøkonomi lenge nok til å skjønne at den velferdsstaten jeg og mine og dine foreldre og besteforeldre har bygd opp, ganske snart vil bli spist opp av velferdsinnvandrere fra Midtøsten og Afrika om vi ikke snart tar grep.

Hun syntes at vi hadde så mye olje og greier at vi jo måtte kunne dele litt med de i Afrika og det måtte jo være greit at de kom hit og tok de jobbene som vi ikke gidder å gjøre selv.

Da jeg svarte at de gidder jo heller ikke å gjøre de jobbene vi ikke gidder å gjøre selv, og at det ikke var så rart når NAV betaler bedre for at de ikke skal gjøre de jobbene vi ikke gidder å gjøre selv. De er jo ikke dumme heller, eller i alle fall ikke så korka som de på Stortinget og de i NAV, sa jeg. Men det er vel heller ikke noe tema, la jeg ondskapsfullt til.

Jeg var kommet godt i gang, antakelig godt hjulpet av en bortglemt skvett med rustet ildvann jeg ikke helt tilfeldigvis fant bakerst i et skap bak et arsenal av halvbrente stearinlys og tomme rødvinsflasker.

Hadde en mistanke om at det kunne være noe annet enn stearin og sur rødvin der. Og fikk i alle fall rett på det punktet. Whiskyen begynte etter hvert å gi godt pådriv og døyvet konformitetspresset som lå som ei rød blodtåke over lokalet.

Så jeg fyrte like godt av en bredside til, og sa høyt og rett ut at jeg ikke synes det er noe greit at min gamle tante må ligge på gangen på sykehjemmet og dø, og at onkel må jobbe lengre for at NAV skal gi hans surt tjente skattepenger til en ung mann fra Somalia som ønsker sugerør i vår velferdskasse slik at han kan få siste versjon av iPhone og sende penger hjem til klanen Mogadishu, i stedet for bli i Mogadishu og bidra til å bygge opp hans eget land, og at de pengene i stedet kunne vært brukt slik at min onkels gamle kone og min tante kunne få dø på enerom.

Da ble det riktig trykket stemning der oppe på Golanhøyden.

Det hjalp ikke noe særlig selv om jeg i et blaff av edruelig feighet, ilte til med å si at jeg er for at vi tar vår del av de reelle flyktningene som virkelig trenger beskyttelse av politisk eller humanitært grunner, men at brorparten av de vi har fått til landet er rene økonomiske migranter og at andelen velferdsemigranter bare øker. Slik har det vært siden innvandringen begynte fra Pakistan og Iran da jeg var så ung som dere er nå, sa jeg. Og slik er det med dagens innvandring fra Midtøsten og Afrika, bare i enda større omfang, sa jeg også.

Og da jeg sa at dette vet jeg litt om, for jeg har selv vært med på å gi mange av dem visa til Norge. På instruks fra UD. Til tross for at både UD og UDI ble ettertrykkelig gjort oppmerksom på at de verken reelt eller formelt kvalifiserte til opphold. Det var bare ikke noe tema heller ikke den gang for nesten 30 år siden. Vi ble rett og slett bedt om å holde kjeft og verken snakke eller rapportere om det.

Politisk ledelse skulle ha dem til Norge for enhver pris. Spilte ikke noen rolle om utenriksministeren kom fra Arbeiderpartiet eller Høyre eller om statsministeren het Brundtland, Syse, Bondevik, Jagland eller Stoltenberg. Sånn har det vært i 30 år og sånn er det fortsatt om statsministeren heter Støre eller Solberg eller Bongo fra Kongo, for den saks skyld.

Det ble veldig fort veldig stille. Jeg smalt til med Brochman-utvalget I og II. Men det var ikke relevant fikk jeg høre. De var i grunnen ikke interessert i å diskutere statistikk og økonomi og fakta og sånn.

Hun prektige lille spissmusen med tomt rødvinsglass og brillene fra departementet ble veldig, veldig sinna selv om hun ikke en gang hadde hørt om Brochman-utvalget I og II. Utrolig, men sant! Eller muligens bare latet hun som om hun ikke hadde hørt om Brochman-utvalget I og II. Jeg er ikke helt sikker.

Går ikke an å jobbe i et statlig departement uten å ha hørt om Brochman-utvalget I og II, sa jeg!? Det ble bare raskt kondolert med at vi nok ikke kom til å bli enige. Så det var ikke noe vits i å diskutere den saken noe mer.

Tall og fakta og økonomiske konsekvenser og sånn var helt irrelevant. Her var det snakk om å gjøre det riktige og være veldig gode og veldig snille og sånn som Mette Marit når det er innsamling til de fattige i Afrika på NRK like før jul når skattepengene sitter som løsest og hun har på seg en enkel kjole fra Fretex eller noe, og ikke en designerkjole til minst 60.000 kroner fra Versace som hun bruker til hverdags.

Jeg tilhørte åpenbart ikke til i det veldig snille og gode selskap. De sosiale kontrollampene lyste slemming over hele meg. Så jeg hadde egentlig ikke noe jeg skulle sagt og ble nå faktisk aktivt utsatt for platforming.

Det var selvsagt litt vanskelig i den trange leiligheten. Men folk begynte å snu seg bort og snakke om andre ting. De gjorde seg ærender ut i gangen og ut på kjøkkenet og på do og ut på altanen og inn under raftene, og inn i kjøleskapet og langt inn i kjøkkenskapene, tilsynelatende for å hente mer rødvin, men antakelig først og fremst for å komme seg bort fra denne underlige, ubehagelige og gråsprengte hvite mannen fra fortiden.

Jeg følte meg litt uvel. Det grumsete ildvannet spilte heller ikke på lag. Så jeg la like godt til at det ikke skal store matematikkunnskaper til å forstå at velferdsmigrasjonen til Norge snart vil bruke opp oljefondet og at det da vil bli ganske utrivelig her til lands, ikke bare for onkel og tante, men for oss alle sammen. For dere også, sa jeg.

Men det var ingen som lenger ville høre. Jeg kunne like gjerne gå hjem og legge meg, og antakelig aller helst for å henge meg.

Som tenkt så gjort. Jeg vente baugen mot ytterdøren. Det var nok en riktig konklusjon, sett både fra den ene og den andre synsvinkelen. Jeg klamret meg til rekkverket og klatret alene de mange knirkende trappetrinnene ned igjen fra det aller høyeste til det fargerike fellesskapet nede på gateplan der på Grünerløkka.

Konkluderte på veien ned trappa at når fakta ikke lenger betyr noe, så blir tro og håp lett forvekslet med vitenskap. Og innbilt vitenskap blir fort innbilt sannhet, slik marxismen ble for mange den gangen på 70-tallet da jeg selv var ung og dum.

Jeg var ung den gang, men ikke like dum som de fleste av mine venner Jeg så det allerede da. Og jeg ser det nå. Og historien gjentar seg. Den første gangen som farse. Den andre som tragedie, slik noen kloke hoder har observert for lenge siden. Sånn er det. Triste greier.

De innbilte sannhetene, gjør dens talsmenn og -kvinner autoritære. På samme måte som marxismen har liberalismen og humanetikken et totalitært potensial som fornekter fakta og som unngåelig virker tiltrekkende på totalitært anlagte personer og lemen som søker flokken for trygghet og identitet, men som sammen løper utfor stupet og havner på feil side av historien.

Skremmende å tenke på. Det var de samme folka, bare i en annen, en ny og tilsynelatende veldig, veldig snill, men egentlig ganske totalitær innpakning.

Jeg kom meg vel ned trappen, navigerte meg gjennom Grünerløkkas mørke smau og streder og ut i Tigerstadens lysjungel og Oslo-tåka som lå som et rosa og giftig lokk over by og folk. Og selv om det ikke var mange blekansikter å se, var det ingen som truet med kniv. Så heller ikke noen bilbranner eller overfallsvoldtekter.

Ga noen kroner til et enslig og særdeles blekt blekansikt av en norsk narkoman som kanskje kom fra Hammerfest, og som antakelig var avvist av NAV og som var alt for sent, eller alt for tidlig på plass på sitt forblåste og fattigslige tiggersted utenfor Sentralbanestasjonen, før jeg fikk karret meg selv på morgentoget sørover.

Våknet med nesen klistret til NSBs duggvåte vinduskarm da toget fløytet seg forbi Nelaug stasjon og jeg skjønte at jeg nærmet meg hjemtraktene.

Jeg var ikke helt god da jeg rodde prammen ut til øya. Men jeg var like hel. Jeg var ikke robbet. Lommeboka var på plass. Jeg var uten et eneste knivstikk. Men jeg var blitt merket.

Jeg var blitt dolket i ryggen av mine egne i denne byen som ingen forlater uten å få merker av den.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester