Surrealistiske drømmesyner i malerisk perfeksjon

«Skumringstimen blekner, mens morgenen atter vider seg ut»

Elisabeth Werp er en eiendommelig billedkunstner. Hun jobber i en figurativ tradisjon med vekten på mennesker i boligrom og naturmiljøer, og utformer sine motiver med en malerisk sikkerhet og profesjonalitet som er uvanlig i dagens kunstliv. I tillegg maner hun frem stemninger i motivene som både er gåtefulle og urovekkende. Ja, bildene er faktisk gåtefulle, men stemningen i motivene røper også en tilstand av noe dunkelt og drømmeaktig som gir sjelelivet frysninger.

Elisabeth Werps malerier er nå utstilt i Galleri Fineart på Tjuvholmen. Mønstringen består hovedsakelig av malerier, men er også supplert med et utvalg håndkolorerte arbeider. Det særpregede ved alle disse bildene er den enhetlige, for ikke å si enstonige koloritten, og den neddempede lysstyrken. I så godt som alle motivene er handlingen omsluttet av en dunkelhet som gir atmosfæren og stemningen en sinnstilstand av statisk karakter. Arbeidene minner om stillbilder fra en forgangen tid og kultur som er delvis utvisket og ubestemt.

På en måte er disse maleriene en form for erindringsbilder i kunstnerens visuelle bevissthet der det ikke finnes noen realistisk styring. Motivene kommer til syne som fragmenter av virkelige figurer og gjenstander. I enkelte av dem ser vi ulike typer fugler, hester, ansikter, naturelementer og arkitektoniske brokker koblet sammen uten normal sansbar logikk. Vi skjønner jo at de representerer og viser hen til psykiske realiteter i det drømmeaktige billedrommet der alt kan skje, bare ikke noe virkelighetsbasert.

Det mest interessante ved disse motivene er ikke stemningsleiene og den drømmeaktige billedretorikken. Her er det for mye parfymert sjelsliv. Derimot er jeg imponert over Elisabeth Werps maleriske grep og koloristiske presisjon. Med tanke på at hun jobber i en figurativ tradisjon med tilnærmet realistisk formgivning, skjønt motivenes romstruktur og visuelle logikk befinner seg langt fra virkeligheten, klarer hun å skape en malerisk enhet og identitet som er utsøkt og kunstnerisk profesjonell.

Det maleriske er altså ikke noe kunstnerisk problem, tvert imot. Derimot virker den drømmeaktige og surrealistisk konsentrasjonen omkring sjelslivets vage og klisjeaktige symboler nokså uoriginal. Det indre livet synes å gå på sanselig tomgang. Da jeg entret galleriet for å betrakte bildene ble jeg møtt av en påtrengende duft, en parfymert odør som fulgte meg fra bilde til bilde. For alt jeg vet kunne det være et salgstriks fra galleriets side, som mente at duften harmonerte med motivenes emosjonelle og svermeriske utstråling.