På nettet kan vi lese følgende historie om maleriet «La Charité romaine» av Jules-Joseph Lefebvre:

«La Charité romaine»

– Dette maleriet av en ung kvinne som ammer en gammel mann i en fengselscelle ble solgt for 30 millioner euro. Maleriet ser kanskje litt pervo ut, men fortellingen bak bildet har historiske kilder.

Den stakkars mannen ble dømt til sultedøden for å ha stjålet et brød i Ludvig XIVs regjeringstid i Frankrike. Kvinnen var hans eneste datter og også den eneste som besøkte ham i hans celle. Hun fikk lov til å besøke ham daglig, men ble visitert grundig for å forhindre at hun bragte med seg mat.

At mannen efter fire måneder stadig overlevde uten vekttap, forvirret myndighetene og de tok til å spionere på henne. Til deres store forbauselse oppdaget de at hun delte sitt barns brystmelk med sin far. Da dommerne ble klar over kvinnens omsorg og kjærlighet, benådet de faren og lot ham gå fri.

Jules-Joseph Lefebvre: «La Charité romaine», olje på lerret 1864.

Jules-Joseph Lefebvre

Jules-Joseph Lefebvre (1834–1912) var en fransk maler. Han er mest kjent for sine portretter fra det 19. og tidlige 20. århundre, men også for historiske og allegoriske malerier med en forkjærlighet for vakre kvinner. 

Lefebvre var en fremtredende figur innen den franske akademiske kunstverdenen og hadde stor innflydelse på kunstscenen i sin tid.

Kjærtegner med pensel de kvinnelige former…

En anmelder på Parissalongen skrev i 1881 om Lefèbvre:

– Det er nok å nevne hans navn for straks å fremkalle minner om og bilder av de tusen bedårende skapninger han er far til … Jules Lefèbvre, bedre enn noen annen, kjærtegner med en pensel som er både delikat og sikker, de kvinnelige formers bølgende konturer.

Selv om Lefebvre er mindre kjent idag enn flere av hans samtidige, var han på sin tid en betydelig figur innen den franske kunstverdenen.

Romersk veldedighet

Den virkelige historien om maleriet «La Charité romaine» (romersk veldedighet) skal være en noe annen enn den som for tiden verserer i sosiale medier.

Bildet ble kjøpt av den franske regjering i 1864 for 1500 franc og senere donert til rådhuset i Melun, Paris.

Det skildrer en mann ved navn Cimon som ble dømt til å dø av sult for en alvorlig, men uspesifisert forbrytelse.

Fangevokterne hadde streng beskjed om hverken å gi ham tørt eller vått, men Cimon overlevde overraskende nok i over én måned, ikke fire. Han var svak, men ikke i nærheten av å dø. 

Datteren holdt ham i live

En dag skal vaktene ha oppdaget at datteren Pero (i noen beretninger beskrives hun som hans kone) hadde ammet sin far. Hun hadde tillatelse til å besøke faren daglig og hadde da matet ham med sin egen morsmelk, og på den måten holdt ham i live.

Hva som skjedde efter det, er ikke kjent. Noen sier at Peros kjærlighet til sin far overbeviste retten om å benåde Cimon. Andre hevder at hun ble dømt til døden.

Historien

Fortellingen om «romersk veldedighet» går tilbake til antikkens Roma. Den ble første gang fortalt i «Factorum et dictorum memorabilium libri ix» (Ni bøker med minneverdige gjerninger og ordsprog) av den romerske historikeren Valerius Maximus.

En rekke kunstnere har latt seg inspirere av historien om en ung kvinne som ammer en gammel mann i fengsel. Peter Paul Rubens (1612), Jan Janssens (1620-25), Dirck Van Baburen (1623) og Pieter van Mol (1640) er noen eksempler (dette Twitter- eller X-søket vil vise deg en rekke eksempler).

At den gamle mannen ble dømt til sultedøden for å ha stjålet brød i Ludvig XIVs regjeringstid (1643–1715), passer altså ikke inn i kronologien.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!