Nettstedet Subjekt.no har dratt i gang en debatt om kunstens frihet i forhold til politikken. Utgangs­punktet er filmen «Perleporten», som ennå ikke har hatt premiere, men enkelte politikere i Kristiansand har allerede sett utvalgte scener og er rystet over innholdet.

Det er særlig den negative og nedrige skildringen av hoved­personen, som visstnok illuderer en kjent kristian­sander, navngitt i mediene som Einar Øgrey Brandsdal, som enkelte KrF-politikere har fått i vrang­strupen. De har ikke bare vært kritiske til filmens usmakelige person­skildring, men også ytret noe om at filmen ikke bør vises på kinoene.

Etter hvert som debatten har tilspisset seg, forsvinner filmen helt ut av syne. Ingen har sett den i sin helhet, premieren er satt til 1. september. Alt handler nå om forsvar av kunstens frihet. Politikerne kan naturligvis uttale seg om kunst, men ikke fremme forslag om å sensurere et kunstverk. Da har de lagt sitt politiske hode på blokken.

Subjekt.no har her kontaktet direktør Kjersti Mo ved Norsk film­institutt og spurt hva hun mener om Krf-politikernes syn på saken. Svaret var som forventet: «Politiske styres­makter skal ikke overprøve eller instruere kunst­faglige vurderinger». Påstanden er ikke lovbestemt, men bygger på et avtalt praksis­prinsipp om «armlengdes avstand» mellom kunstner­organisasjoner og politiske myndigheter.

Formuleringen «armlengdes avstand» blir ofte tolket som et enveis­krav, skjønt det bygger på gjensidighet. Det vil si en relasjon basert på gjensidig respekt for hverandres faglige egenart og funksjon. Politikerne skal ikke blande seg inn i kunsten, og kunstnerne skal holde seg unna politikken. På hver sin måte representerer de selv­stendige gyldighets­områder.

Dette armlengdes-avstand-prinsippet har sitt utgangspunkt i Opplysnings­tidens filosofiske inndeling av kunsten, moralen og viten­skapen i adskilte gyldighets­områder. Kunsten fikk sin faglige frihet og autonomi innenfor sitt område, det samme gjorde moralen og vitenskapen. Hvert fagområde fungerte og utviklet seg innenfor egne grenser, og man respekterte hverandres frihet og autonomi uten innblanding.

Når kunsten i våre dager insisterer på en armlengdes avstand fra politikken, det vil si moralen/samfunns­moralen, så viser kunsten ingen gjensidig respekt. Den har i over 100 år systematisk blandet seg inn i politikken/samfunns­moralen, og etter hvert havnet i den absurde situasjon at det ikke lenger finnes et kunstnerisk gyldighets­område.

Samtids­kunsten er i dag faktisk blitt mer politisk enn estetisk, og den ser på sin aktuelle funksjon som en slags samfunns­moralsk overvåker og refser uten forpliktelser og faglig ansvar. Kunsten er blitt fri og samfunns­kritisk, og agerer med høy moralsk patos, mens politikerne må holde kjeft.

Med samfunnsmoralen på sin side kan kunstnerne diktere politikerne og publikum til å godta all mulig trakassering og svada. Den tidligere kultur­ministeren Anette Trette­berg­stuen uttaler til Subjekt.no at «kunsten er og skal være fri: – Fri til å ta opp det man kan finne behagelig og ubehagelig. Fri til å ta opp kontro­verser og skape debatt», og legger til: «Det er kunstens oppgave». Hørt det før? Selvsagt. Enhver samtids­kunstner kverner på det refrenget og flagger et samfunns­moralsk engasjement som selv en politisk kompromittert kultur­minister har fått implementert i hjerne­barken.

Etter at prinsippet om «armlengdes avstand» ble forvandlet til ensidig samfunns­kritikk, forsvant også estetikken fra kunsten, så også en mulig kritisk vurdering av den. Kunstens frihet handler da heller ikke om friheten til å skape, men bare til å ytre seg om alt i samfunnet som ikke har med kunst å gjøre. Det er her det blir problematisk å være politiker, for i dag gjelder bare ett gyldighets­område, det kunstneriske, som ikke kan imøtegås av noen annen gyldig kunnskap.

Det er forståelig at enkelte politikere vil hindre visning av «Perle­porten», hvis nå filmen bare kaster dritt. For i dag har ikke politikerne andre kritiske virke­midler. De hadde heller ikke trengt det om kunsten selv hadde respektert samfunns­moralen/politikken og dens gjensidige gyldighet.

Men hva skal man gjøre når kunstens frihet setter absolutte og totalitære krav? Som selvsagt er uoppnåelige og anti­demokratiske. Det er her samtids­kunstens problem og hybris ligger – at den krever total under­kastelse i den skapende frihetens navn.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!