Midt på gulvet i et utstillingslokale står en unnselig figur. «Liten kvinnetorso» av Wilhelm Lehmbruck står der, i selveste Nasjonalmuseet i Oslo, der den omgis av en nesten overveldende mengde ekspressiv kunst i sterke farger.
Lehmbruck representerte på 1900-tallet den naturalistiske retningen i det som fikk betegnelsen realisme, en kunstretning som for lengst er stuet bort i postmodernismens allehånde skapelser.
Kunsthistoriker Steinar Gjessing reiser i en artikkel i Aftenposten nylig spørsmål om hvorvidt Nasjonalmuseet er tilfreds med utstillingsplassen for nyere billedkunst. Han kunne samtidig godt ha spurt om hvordan museet akter å forholde seg til klassisk skulptur, en kunstretning som i nesten alle dagens fora ser ut til å få en stemoderlig behandling.
Billedkunstnere som Per Palle Storm og Gustav Vigeland ville, om de hadde levd, ikke hatt noe som helst å stille opp mot de populære, kunstneriske utvekstene som har grodd frem i dag. Enkelte av dem kan for en stor del kun påkalle skoggerlatter eller i høyden et par oppgitte skuldertrekk.
Det er nok å nevne «sengeskulpturen» av britiske Tracey Emin. Den skandaløse sengen med sitt oppbud av kunstnerens depressive tilhørigheter, fra kondomer til vodka og sigarettstumper, ble utstilt i Munchmuseet i Oslo senhøstes 2021.
Emins bronseskulptur «The Mother» kom på plass ved Munchmuseet året etter. I det minste står den der, som et konkret vitnesbyrd om at kunstnerens også har et forhold til det klassiske.
Nasjonalmuseet for sin del er i ferd med å tape anseelse som utstillingsplass, dog ut fra andre kriterier. Steinar Gjessing mener museet har for liten plass til å kunne tilby en adekvat presentasjon av billedkunst fra nyere tid. Men merkverdig nok er det tabu å snakke om det, skriver kunsthistorikeren.
«Som tidligere påpekt ga det gamle Nasjonalgalleriet en langt rikere og mer mangefasettert fremstilling av nyere norsk kunst enn det Nasjonalmuseet i dag er i stand til», konstaterer Gjessing.
Han tilføyer: «Representasjonen av en lang rekke av våre fremste kunstnere er kraftig beskåret. En mengde kunstnere er henvist til magasinet. Viktige samlingsgrupper og referanseverk er blitt borte».
Gjessing konkluderer med at plassproblemene i dag er så store og prekære at de antagelig bare kan løses ved at Nasjonalgalleriets gamle bygning tas i bruk.
Det har han rett i.
Derfor må den tre år gamle mulighetsstudien for Nasjonalgalleriet gjennomgås på nytt. Den har ikke tatt høyde for stort annet enn en vag og altfor omfattende «utvikling» av Nasjonalgalleriet. «En arena for samarbeid og forskning» åpner for «møteplasser, ulike aktiviteter» og – generøst nok – utstillinger. Det er ikke rom for spesifikk satsing, og slett ikke for skulptur, som om den ikke var en del av billedkunsten.
Da Stortinget for nærmere 200 år siden vedtok å opprette et nasjonalt museum for billedkunst i hovedstaden, var det ut fra et ønske om å etablere «en samling av eldre, forbilledlig kunst», slik Nasjonalmuseet i dag omtaler vedtaket på sine nettsider.
I 1881 sto bygningen ferdig – i nyrenessansestil. Den var oppført for Kristiania Skulpturmuseum. Det var opprinnelsen. Nasjonalgalleriet startet som leietakere i skulpturmuseet – som siden ble midtpartiet i Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgata.
Skulpturene fikk etter hvert en mindre fremtredende plass. Skulpturmuseet ble innlemmet i 1903.
I dag er skulpturene tilnærmet glemt.
Den lille, forknytte kvinneskikkelsen på sokkel i Nasjonalmuseets utstillingslokale ved Aker Brygge anno 2023 er et litt unnskyldende alibi for den historieløse «utviklingen» i årene som kom, lenge etter Skulpturmuseets tid i kongeriket Norge.
Min utfordring går til Trine Skei Grande, som for nær fem år siden tok initiativet til å få laget mulighetsplanen for det ærverdige Nasjonalgalleriets fremtid. Se på mulighetsstudien enda en gang – og ta initiativ til en ny, frisk vurdering!
Hadde hun som kulturminister sett for seg en så historieløs og slående kunstnerisk stemoderlighet som den mulighetsplanen del 1 og 2 har skissert?
Einar Kr. Holtet er forfatter og mangeårig journalist, blant annet i Aftenposten, der han sammen med Alf G. Andersen i 1981 skrev en reportasjeserie om norsk bistand i korrupte land som avisen endte med ikke å trykke (den ble offentliggjort med et slags mea culpa i 2013).