Motorsagestetikk og visuell barnehageretorikk

Gunvor Nervold Antonsen. Installasjonsbilde. Foto: Uli Holz.

Utstillingen «De fleksible» i Kunstnernes hus er en selsom mønstring av store treskulpturer og digre bilder som langt fra er skapt for å pynte opp i borgerlige hjem. Nei, her har kunstneren Gunvor Nervold Antonsen hatt helt andre ambisjoner. Men hva de egentlig består i er både visuelt slurvete og konseptuelt uklart. Det går i alle fall ikke ut på å forskjønne det offentlige rom, enten de nå er utendørs eller innendørs. For både bilder og skulpturer er nærmest avskrellet enhver sanselig og menneskelig kvalitet.

På det punkt har kunstneren i alle fall ikke vært særlig fleksibel. For både skulpturer og bilder er formgitt med hård og ufølsom hånd. Skulpturene er skåret ut i tre med motorsag, i grove kutt og upresise plan. Det må ha vært en strevsom prosess, både emosjonelt og praktisk, der motorsagens tekniske muligheter setter klare grenser for skulpturens formuttrykk. Formalt sett virker da også disse skulpturene uferdige, følgelig også kunstnerisk ubehjelpelige. Det forhindrer ikke at de har fått en emosjonell uttrykkskarakter i positurer og gester, men den er like vag og ubestemt som motorsagens grove kutt.

Jeg ser at enkelte kritikere har fremhevet denne grovkuttede sagingen som et ekspressivt stilgrep tilpasset skulpturenes heftige gester og positurer. Av den grunn også mer poetisk og kunstnerisk opphøyet. Jo da, det er mye man kan dikte opp om disse formale og grovskalerte kuttene. Fleksibiliteten i formuttrykket er så stor at vi ikke bare kan se konturene av en motorsagestetikk men også en motorsagsmassakre. Visuelt sett er den grovskårne estetikken i strid med verkenes emosjonelle og konseptuelle ambisjoner.

Det er tydelig at kunstneren utforsker nye formale uttrykksmuligheter, som i følge ledsagende KH-informasjon forteller at kunstneren «formidler menneskets konflikter og sårbarhet, men også dets evne til å reise seg igjen». Kunstneren har tydeligvis mye å bale med, både på det indre og ytre plan. Det virker som om hun egentlig har hastverk og leter etter raske formale løsninger. Skulpturene er kanskje estetisk «fleksible» i hennes hode, men fremstår visuelt på utstillingen som kunstnerisk halvfabrikata.

Det samme kunstneriske hastverket preger også de store bildene i den andre overlyssalen. Her er alle veggene dekket med digre, fargesterke tekstilmontasjer der all figurasjon holdes i flaten og formgivingen minner om barnehagepedagogikkens frigjørende lek med farger og former. Favorittfiguren er enkle ansikter med store stirrende øyne, klumpete nese og strekmunn. Hva bildene egentlig handler om, lar seg ikke tolke ut fra synbare fakta, for her er det meste av mening å finne i kunstnerens språklige, konseptuelle tankeverden.

I så henseende jobber nok Gunvor Nervold Antonsen mest kreativt på det konseptuelle plan og innenfor et fagfelt som i beskjeden grad gir uttelling i den visuelle formgivingen. Det anbefales da også at besøkende hører på lydarbeidet «Fra samtaler» der kunstneren «trekker forbindelseslinjer til motivene som antydes i de tekstile montasjene, som tidskapsler fra fortid til nåtid». Hvis man ikke skjønner så mye av de tekstile montasjene på veggen blir man ikke særlig klokere av å høre kunstnerens stemme og teoretiske tåkeprat.

En slik utdypende tilleggsinformasjon fra kunstnerens side tyder jo på at hun selv må ha innsett svakhetene i sin visuelle tematisering og formgiving. I stedet for å pøse på med verbalt tåkeprat burde kunstneren heller ha forbedret tekstilbildenes estetiske kvaliteter og samtidig tydeliggjort deres tematiske poenger. Som nå halter montasjebildene av mangel på kunstnerisk engasjement og visuell styring. Men slik blir det når kunstnerne vil være konseptuelle og skal drive forskning. Da blir det lite estetikk og visuell mening, men stadig flere oppskrytte kunstobjekter og -subjekter.