Jeg har fått en kommentar til min artikkel «Arkitektonisk kvalitet i plan- og byggesak» som gir grunn til presisering og utdypende betraktninger. Kommentatoren Northern Barbarian (heretter NB) har hengt seg opp i enkelte av mine aspekter på estetikk og arkitektur som er utledet av overnevnte utredning fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Poenget her var at kravet om estetikk og visuelle kvaliteter i arkitekturen har et lovbestemt grunnlag, men samtidig ikke gir den kommunale forvaltningen noen holdepunkter for hva som er gode visuelle kvaliteter.

Det betyr ikke at slike kvaliteter ikke finnes, slik NB påstår jeg mener. Fraværet av visuelle kvaliteter gjelder samtidsarkitekturen. Hele arkitekturhistorien er faktisk stappfull av en kvalitetsrik formverden, som de moderne arkitektene målbevisst har satt på indeks. Man skal ikke lære noe av fortiden, kvalitet skal skapes på selvets grunn. Det ser vi da også i den modernistiske arkitekturen som helt frem til i dag tegner alskens blokker i samme stilløse formuttrykk. At enkelte av dagens arkitekter klarer å skape visuelle kvaliteter i sine byggeprosjekter er prisverdig, men de drukner i den dominerende og stilløse blokkmassiviteten.

Den modernistiske arkitekturen er ikke bare stilløs, den er også historieløs. Det rimer godt med NBs oppfatning om at ting blir vakrere med årene. Vi glemmer hvor stygge bygningene var som nye, som om det alltid har vært slik, men etter noen år får de en slags tiltalende patina. «Det er fordi vi ikke lenger har noen forståelse for datiden stil og byggemåte, pluss sjeldenhetsfaktoren», hevder NB. Det er en eiendommelig historieoppfatning som ikke bare er feil, den er også helt ubrukelig for historikere som prøver å utforske fortiden, enten det gjelder arkitektur, kunst, filosofi eller andre historiografiske disipliner.

Nå er NB også opptatt av funksjonalistisk byggeskikk, spesielt de få bygninger vi har her i Norge, som på hvert sitt vis er mer eller mindre vellykkede. Men funksjonalismen maktet aldri å utvikle en stilistisk egenart. Den beveget seg stadig mer mot et politisk tyngdepunkt, i Frankrike i fascismen, i Øst-Europa og Sovjetunionen ble det kommunismen, mens i Sverige fikk vi en sosialistisk og rasehygienisk fusjon som skulle styre samfunnsutviklingen. Her nevner NB-kommentatoren Stockholm-utstillingen i 1930, der moderne arkitektur, kunsthåndverk og møbler ble presentert for et svensk publikum. Det ble en knallsuksess, hele 4 millioner besøkte utstillingen.

I utgangspunktet ble ikke Stockholmsutstillingen planlagt med et arkitektonisk innslag, og her nærmer vi oss en interessant problematikk som skulle få vidtrekkende konsekvenser for boligutviklingen i det svenske samfunnet. Endringen av utstillingen i retning av arkitektur skyldtes at forfatteren og kunsthistorikeren Gregor Paulsson, som også var leder av Svenska Sløjdføreningen, var en svoren tilhenger av moderne, funksjonalistisk arkitektur. Ikke bare som et saklig formuttrykk, men i høyere grad et sosialt og politisk program om boligutvikling for den svenske arbeiderklassen.

De funksjonalistiske høyblokkene skulle i ettertid vise seg å være noe helt annet enn en drømmeboliger for lavtlønte arbeidere. Den svenske boligpolitikken fra 30- og 50-årene åpnet for et arkitektonisk formuttrykk som ikke bare skulle modernisere landets byggeskikk, men også løfte befolkningen inn i en moderne tid. Ideologisk handlet det om å skape en ny mennesketype, en idealtype, som i visse politiske miljøer ble koblet til datidens rasehygieniske ideer. Alt handlet om utvikling og fremskritt og i det perspektiv ble den funksjonalistiske arkitekturens rene og stiltomme uttrykk sett på som den endelige boform.

Etter hvert som boligbyggingen i Sverige fikk fart på seg og Stockholm by utviklet sine drabantbyer i en marerittaktig høyhusbebyggelse med funksjonalistisk fortegn, skjønte mange at denne sosialpolitiske boligbyggingen ikke var rett medisin. Selv lederne for Stockholmsutstillingen, heri inkludert Gregor Paulsson og hans politiske kompiser Gunnar Myrdal og Uno Åhrén, angret senere på sine rigorøse påstander og urealistiske forventninger. «Vi glömde trivselen», sa de.

Tenk å glemme trivselen når man planlegger og tegner boligblokker. Ikke blir de vakrere med årene heller, tvert imot. Det er riktig som NB påpeker at Stockholmutstillingen i 1930 var populær. Her fikk publikum en smakebit på fremskrittet for det nye Sverige. Et sosialpolitisk fremskritt som lukket øynene for arkitekturens estetiske formverdi. Bare høyblokkene var funksjonelle i byggeteknisk forstand kom de visuelle kvalitetene og trivselen av seg selv. Slik ble det ikke. For huset er ikke en bomaskin, slik funksjonalisten le Corbusier trodde.

Når denne totalitære arkitekturoppfatningen i funksjonalistisk tapning fortsatt holder stand hos dagens arkitekter så skyldes det ikke mangel på trivsel i byggeprosjektene innendørs. Det er høyblokkene sett utenfra, som viderefører det totalitære formuttrykket, i hver enkelt blokk og i små og store blokkmiljøer. Det er her det funksjonalistiske smaksdiktaturet utfolder seg og eliminerer enhver estetikk og miljøtrivsel. Joda, det finnes en kanon i arkitekturen enten man kaller den estetikk eller trivsel. På det punkt har vi et godt lov- og planverk, men liten politisk vilje til å prioritere trivsel i bomiljøene.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!