Hugo Simberg (1873–1917), «Dødens hage». Finlands nasjonalgalleri.

¹³ Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. ¹⁴ Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. ¹⁵ Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.

Johannes’ første brev 5, 13–15

Hvis vi skal si hva kristendommen handler om med ett ord, er det vanskelig å komme utenom ordet liv. Ja, ikke bare liv, men overflod av liv. Gud er livets utgangspunkt, og han skapte oss for å ha liv i ham, evig liv. Livet var det viktigste, og det skulle beskyttes.

Vi så det hos jødene, og senere hos de kristne. Barn skulle ikke drepes, de skulle beskyttes. Prester gjorde alt for å redde de som var syke. I motsetning til antikkens hedninger og prester, forlot ikke  kristne prester de som var rammet av pest eller annen sykdom. De risikerte eget liv for å redde dem som led. Ettersom alle var elsket av Gud, ga det dem inspirasjon til å videreformidle denne kjærligheten til alle lidende, selv om de risikerte døden.

Men noe har skjedd. Uten at vi snakker så høyt om det, har kampen for livet kommet i bakgrunnen. Døden har kommet i forgrunnen og for den nye liberale bevegelsen er døden blitt en vinning, ikke en fiende.

Dette gir seg uttrykk på mange måter. Kampen for abort er velkjent, og den kjente teologen Francis Schaeffer (1912–1984) sa at et samfunn som tillater abort, ikke vil stoppe der, men jakte videre på andre svake grupper. Og han fikk rett. Stadig flere land tillater nå eutanasi. I Nederland er eutanasi blitt årsaken til ca. fem prosent av alle dødsfall i landet. Andre land tillater assistert selvmord. Det hele er forkledd som retten til en verdig død, men det er liten oppmerksomhet knyttet til dem som opplever et press til å avslutte livet. Det er ikke lett å være pleietrengende i et samfunn der eutanasi oppfattes som en menneskerett og et gode. Det er som om døden er blitt mer verdig enn et liv med sykdom. Og det hele startet med aksepten for abort og muligheten til å gradere menneskeverdet.

Vi skal være forsiktig med å argumentere ut fra det som kalles skråplaneffekten, men den erfares like fullt. Selv innen KrF mener stadig flere at vi må akseptere abort innen 12. uke for å beskytte de som fikk leve så langt. Jeg tror vi vet hva som vil skje når vi får en grense på 18 uker, og den blir normalisert. Faktum er at abort opphever forståelsen av menneskeverdet, selv om den finner sted før 12. uke.

Men aksepten for døden kommer også fram på mer fordekte måter. I debatten om flytende kjønnsidentitet og retten til å skifte kjønn er det ikke mange som våger å problematisere at resultatet for mange av ungdommene som «behandles» er mangel på fertilitet. Det er snarere slik at få personer vekker større vrede i offentligheten enn de som våger å si at det som finner sted er galt og et angrep på menneskets verdighet. Det er retten til å skape sin egen identitet som er blitt den sentrale ideen i livet, ikke livet, forplantning og det å bringe slekt og kultur videre.

Vi bør derfor ikke bli overrasket over at en kultur som holder fram døden som et gode, foretrekker islam fremfor kristendom. Kristendommen sier ja til livet. Jesu seier over døden og oppstandelse til livet er dens kjerne og det vi setter vårt håp til. Det er dette budskapet vi som kristne er satt til å forkynne, og derfor er vi også blitt et fremmedelement. Det betyr ikke at dagens liberale foretrekker den muslimske lære, men det er en åpenbar sammenheng mellom moralsk motstand og hvem som får offentlig aksept.

Synet på liv og død definerer oss som mennesker, og det har konsekvenser for hele samfunnet. Sier vi ja til døden, sier vi nemlig nei til Gud, menneskeverdets utgangspunkt.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!