Foto: Christian Skaug / Document.

Et høyst fremmedartet boligbygg ved St. Hanshaugen i Oslo har skapt heftig debatt i en rekke medier. Ikke bare er bygningens arkitektur i seg selv estetisk utiltalende, men plasseringen av den i et vakkert og stilfullt villaområde vitner om en total mangel på byggeskikk og kulturell kapital. Denne mangelen hefter ikke bare ved de byggesakkyndige i kommunen som har godkjent dette monsteret, men også arkitekt og oppdragsgiver.

Privatboligen, som er bygget i fire etasjer, bryter ikke bare med lov og planverk, den uttrykker også et radikalt brudd med all estetisk formgivning på arkitekturens område. Vi er vant med den modernistiske arkitekturens sjelløse kasser og blokker, som formgis ut fra minimalistiske prinsipper, men denne kantede og svartmalte boligen i Geitmyrsveien 34 A befinner seg hinsides både vakre villaboliger og funksjonalistiske betongblokker. At den er en bolig, sier oss ikke så mye, heller ikke finnes det holdepunkter for å plassere den i en modernistisk arkitekturtradisjon.

I det hele tatt er dette bygget så spesielt utformet at vi har problemer med å bruke både relevante begreper og etablerte karakteristikker i en vurdering. Den arkitektoniske skjønnheten og stedsverdien er helt usynlig. Tydeligvis dreier dette seg ikke om arkitektur eller byggekunst, men om et stykke anti-arkitektur der den estetiske dimensjonen ved boligen er eliminert, dermed også enhver norm for arkitektonisk kvalitet. Slik sett har den moderne arkitekturen, som har hatt en klokkertro på at skjønnheten lå i den enkle og rene form, kommet til veis ende.

Om denne boligen kobler seg på en tradisjon, så er det ikke arkitekturen, men billedkunsten. Å produsere anti-estetikk har kunstnerne gjort siden tidlig 1900-tall, i den hensikt å bryte med tradisjoner, herskende normer og estetiske verdier. Prosessen ble styrt av politiserte kunstnere som i frigjøringens navn kjørte estetikken på skraphaugen, der de fant ny inspirasjon i kasserte objekter og all slags deformert vrakgods. Inspirasjonen holdt det gående helt frem til konseptkunsten på 1970- og 1980-tallet da man ikke lenger trengte å formgi et verk, det var nok å tenke det.

Det er i den tradisjonen vi må se boligen i Geitmyrsveien, der brudd og provokasjon angir målestokken for det arkitektoniske uttrykket. Ennå er det langt igjen til at arkitektene oppgir selve bygningsformen og proklamerer huset/blokken som et rent tankeprodukt, som et stykke konseptarkitektur. Så langt har ikke arkitekturen kommet ennå. Utbyggerne driver jo butikk. Arkitektene er fortsatt bundet av modernismens anorektiske formidealer, som her tydeligvis synger på siste verset: om heslighetens frigjøring fra lovverk og kommuneplaner.

For 7–8 år siden var det mye heftig debatt om Bjarne Melgårds «Dødshus», det kunstneren kalte «A House To Die In». Arkitektonisk var dette svartmalte monsterbygget lite oppbyggelig og miljøvennlig. Det hadde hverken visuelle kvaliteter eller gikk i dialog med omgivelsene. Arkitektonisk var dødshuset et stykke anti-estetikk som hverken passet på en kirkegård eller i et boligmiljø. Melgårds «Dødshus» gir klare signaler, både visuelt og symbolsk, om at det levende livet er forbi. Så også kunsten i arkitekturen.

På samme vis er det noe dystert og livsfornektende ved den nye boligen i i Geitmyrsveien. Arkitekturens formuttrykk henviser ikke til et felles miljø, eller insisterer på en estetisk egenart. Boligen virker disharmonisk i alle sine umotiverte vinkler, vindustyper og skiftende veggpanel. Estetikkens helhetsskapende orden og visuelle styring er tydeligvis ikke lenger arkitektonisk relevant. Sett i sin helhet er ikke akkurat denne boligarkitekturen særlig nyskapende, eller skapende i det hele tatt. Den er et sluttstadium og et arkitektonisk gravmonument.

Arkitekter: Hamran og Johansen Arkitekter
Byggherre: Nikolas Farmakis