Hverken i Plan- og bygningsloven eller lokale kommuneplaner står det noe spesifikt om hvordan ny bebyggelse skal se ut. Det kreves at nye bygg skal tilpasse seg eksisterende bebyggelse og landskap, hvilket innebærer en viss arkitektonisk begrensning, men ikke at arkitekturen må etterligne den tilgrensende byggeskikken. På den annen side krever både lovverk og kommuneplaner at et nytt tiltak skal ha gode visuelle kvaliteter i seg selv. Dette punktet er både sentralt og juridisk viktig. For det er her estetikken ligger på lur. Gode visuelle kvaliteter i arkitekturen betyr nemlig at en bygning har fått en estetisk utforming.

Det estetiske i et bygg betyr altså at tiltaket er tilført visuelle kvaliteter. Men hva er en visuell kvalitet i bygningskunsten/arkitekturen? I denne sammenheng betyr det en positiv egenskap ved et formgitt bygg, men det er i utgangspunktet ikke sikkert at et omsøkt tiltak besitter positive egenskaper, det vil si visuelle kvaliteter. Det kan bare avgjøres gjennom en faglig vurdering hos kommunens saksbehandlere, fordi lov og plan krever det. Nye bygg tegnet av arkitekter har selvsagt visuelle egenskaper, men om de uttrykker kvaliteter er en helt annen sak. Det avhenger av om arkitektene har gjort en god jobb.

Alle bygninger har visuelle egenskaper, enten de er historiske eller nye, men å tilføre dem visuelle kvaliteter er mer krevende. Det forutsetter at formgivningen gjennomføres ut fra en estetisk helhetsforståelse av bygget, der alle de visuelle egenskapene blir samordnet med henblikk på å uttrykke visuelle kvaliteter. Man oppnår altså ikke kvalitet i formuttrykket om de visuelle egenskapene bare blir satt ved siden av hverandre (vinduer) eller stablet oppå hverandre (etasjer). Slike bygningselementer får sine visuelle kvaliteter først når de er tilpasset bygningens estetiske formuttrykk.

Arkitekturens estetikk handler altså om helhetstenkning, at alle bygningens visuelle egenskaper blir utformet med henblikk på å bekrefte det estetiske helhetsuttrykket i bygningen. Hvis så skjer, vil også bygningen bli tilført de visuelle kvaliteter som plan og lovverk etterlyser. Det er i dette samspillet mellom estetisk helhet og visuelle egenskaper at arkitekten leter etter gode løsninger. Men hva kan gjøres for å skape gode visuelle kvaliteter i et tiltak når arkitektene i over hundre år bare har tenkt funksjonelt og ikke estetisk?

Historisk sett har den funksjonalistiske arkitekturen målbevisst nedbygget den estetiske helheten i alle typer bygg. Den ytre formen strippes for all visuell dekor i samsvar med de indre funksjoner. Det er et minimalistisk opprør mot historiske tradisjoner og estetisk helhetstenkning. Arkitektene jakter på renhet med kuben som det optimale forbilde. I og for seg et greit utgangspunkt, men ikke et mål og en målestokk for visuelle kvaliteter og estetisk formgivning.

Vi ser det umiddelbart i den praktiske utformingen av veggfasader og takavslutning. Der den førmoderne arkitekturen helt tilbake til antikken skapte visuelle kvaliteter gjennom oppdeling og markering av fasaden, fremhever dagens arkitekter bare den kubiske flatheten. En nymotens variant av denne flatheten ser vi når vinduer og vegg ligger i samme plan, slik også vegger og tak glir helt sømløst i hverandre. Dette flathetens prinsipp fjerner enhver mulighet til å skape visuelle kvaliteter i et tiltak. I stedet får vi et anorektisk formuttrykk i konstant mangel på sjelelig næring.

På en ganske presis måte anskueliggjør denne flatheten at arkitektene ikke lenger er opptatt av å skape vakre bygg med visuelle kvaliteter. Det er faktisk umulig innenfor flathetens krav og utbyggernes økonomiske beregninger. Man trenger ingen faglig skolering for å se at denne typen arkitektur er uskjønn og inhuman. Ifølge den berømte arkitekten Le Corbusier er da heller ikke huset en menneskebolig, men en bomaskin. Synspunktet er avklarende og doktrinært: arkitektur kan kun formgis ut fra tekniske og funksjonelle prinsipper.

Med tanke på de spesifikke kravene om visuelle kvaliteter i plan og lovverk så trenger nok dagens kommunale saksbehandlere og politikere å ha magiske evner. Å lese innstillinger til vedtak minner da også om åndemaning i fri utfoldelse. Her forvandles arkitektonisk nonsens til visuelle kvaliteter på strak arm. Det minner om dagens kunstkritikk, der utøverne ikke en gang trenger et objekt for å utrope et mesterverk. Kunsten sitter i hodet. Men de er da heller ikke bundet av plan og lovverk. En begrensning flere politikere nå ønsker å fjerne slik at utbyggere og arkitekter fritt og uhemmet kan drive kvalitetstom byutvikling.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!