Sløseriombudsmannen (Are Søberg) finner stadig godbiter i Kulturrådets generøse støtte til kunstneriske snylteprosjekter, noe han publiserer på Nettavisen ved jevne mellomrom. Denne gangen har han sporet opp en ganske fersk vinkling innenfor kunstfeltet, det man kaller «kunstforskning», som både i tema og metoder har minimalt med forskning å gjøre. Mest av alt minner denne kunstforskningen om en fremskreden sinnsforvirring og galehusretorikk.

Sløseriombudsmannens nye godbit er viet kunstneren Liv Bugge og hennes assistent Ana Marques Engh som har fått 310.000 kroner av Kulturrådet for å forske på ulike typer objekter, heri inkludert fossiler, kropper og geografiske områder. En av metodene går ut på telepatisk dialog med objektene, i den hensikt å «utfordre objektenes hegemoni». Denne formen for telepatisk kommunikasjon i kunstforskningen er ifølge Liv Bugge helt patent. Man må nemlig forstå at telepati som metode forutsetter en kunstnerisk åpenhet.

Jeg har skrevet om denne telepatiske dialogen hos Liv Bugge tidligere i Document. Da var hun doktorgradsstipendiat. Nå er hun tydeligvis blitt kunstforsker på heltid og kan stille de spørsmål hun vil på selvets grunn. Ifølge henne handler kunstforskning om det å stille spørsmål, det vil si «å søke den andres stemme istedenfor å konkludere og kategorisere». Hvorfor da stille spørsmål hvis man ikke er interessert i å få et eller annet svar som står i forhold til spørsmålet?

Nå er det ikke uvanlig i forskningen at man stiller spørsmål. I samfunnsvitenskapene benytter man ofte spørreundersøkelser/intervjuer, ikke for å «søke den andres stemme», men får å samle kunnskap om gruppers holdninger og meninger i forhold til sosiale fenomener. Slike undersøkelser følger et strengt metodisk og etisk opplegg som garanterer for at den kunnskapen man kommer frem til er troverdig, sannsynlig og etterprøvbar. Det er jo nettopp derfor forskningen stiller spørsmål. Men slik er det altså ikke i kunstforskningen.

Når kunstforskeren Liv Bugge stiller spørsmål, så vil hun ikke ha svar. Allikevel mener hun å drive forskning, selv om hennes geskjeft ikke tilfredsstiller de minste krav til faglig og metodisk styring og kontrollerbarhet. Det hun praktiserer er anti-forskning, en type teoretisk vranglære som Kunsthøyskolen i Oslo hjernevasker sine kunststudenter med. Etter at Kunstakademiet ble høyskole på linje med universiteter, har kunstnerne mistet enhver kontakt med det spesifikt kunstneriske. Tidligere ble studentene undervist i hvordan de skulle skape kunst, med vekt på profesjonelt håndverk, formgivning og kvalitetsvurdering.

I dag lærer de å forske, som om de får noe kunst ut av det. Men hensikten er tydeligvis en helt annen. Om det ikke blir kunst, så kan de slå mynt på spørrelysten. Kulturrådet er en Sareptas krukke for alt som har med kunst å gjøre. At den nå har blitt forskningsbasert viser jo bare at kunsten fortsatt har overskridende potensiale. Ja, så overskridende at selve kunstbegrepet og den kunstneriske identiteten har forduftet. Dermed er det satt sluttstrek for en århundrelang utdanningstradisjon på kunstens område.

Å kalle seg kunstforsker etter å ha fullført studier med tilhørende grader ved Kunsthøyskolen i Oslo, gir ikke lenger mye uttelling på kunstens område. Utbyttet som spørrelysten kunstforsker virker heller ikke særlig berikende for allmennheten. Det hele fremstår som svindel, både (pseudo-)intellektuelt og økonomisk. Egentlig er utviklingen ganske følgeriktig. Da kunsten ble konseptuell på slutten av 1900-tallet, forsvant gjenstandskarakteren og verkbegrepet. Man trengte ikke lenger å formgi et verk, bare å tenke på kunstnerens ideer.

Dagens kunstforskning fortsetter i dette verktomme sporet, som om den kunstneriske dimensjonen stadig var present og hadde gyldighet. I den situasjonen ville det være relevant å stille spørsmål, for eksempel: Hvor er det blitt av kunsten? Dette kan man finne svar på hvis man er en forsker. Det er faktisk en viktig problemstilling, om man er interessert i svarene. Men er man kunstforsker vil nok svarene bli for personlig plagsomme og faglig undergravende. Da kan man jo trøste seg med H. Ibsen: «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare».

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!