Foto: Jonas Haugsvold.

Ledelsen ved vårt nye Nasjonalmuseum demonstrerer stadig sin faglige uvitenhet og sitt historiske trangsyn. Underdirektør Stina Högkvist, nest etter direktør Karin Hindsbo, har i et Aftenposten-intervju nylig satt museets nasjonale ikoner på plass – i magasinene. Med tanke på at førstnevnte er svensk og sistnevnte dansk, er det ganske frekt når de skalter og valter med norsk kunst i et norsk Nasjonalmuseum. De utviser ingen respekt for den norske kunstens særpreg og historiske betydning, og at den har vært identitetsbyggende for landets innbyggere i mange generasjoner.

Begrunnelsen for en slik forvaltning av Nasjonalmuseets malerisamlinger er faglig lite troverdig. I følge Stina Högkvist skal museets profil moderniseres. Hun mener vel oppdateres, for det å modernisere er et utdatert begrep i kunst- og kanonfaglig forstand. Det hun egentlig mener er at «de ønsker å utfordre en standard som historisk utgjøres av hvite, mannlige kunstnere». Det dreier seg altså ikke om kunstnerisk kvalitet, men om hvit hudfarge hos mannlige kunstnere.

Sånn i forbifarten kan man jo spørre underdirektøren hva hun vil gjøre med alle de hvite, mannlige, homofile kunstnerne som fra 1500-tallet og fremover bidro til at en kunstnerisk kanon ble normgivende i europeisk kunst. De var skeive, men kunstnerisk potente. I løpet av disse århundrene med kanon-utvikling fantes det også begavede kunstnere som ikke hadde hvit hudfarge. Det er tydelig at Stina Högkvist ikke er særlig orientert i kunsthistorien, heller ikke vet hun hvilke kunstneriske kvaliteter og verdier som er relevante for Nasjonalmuseet.

Men for både underdirektøren og direktøren handler det egentlig ikke om kunst, men å forvandle Nasjonalmuseet til et fagpolitisk maktsentrum. «Vi skal ha et samfunnsrelevant, fresht blikk på kunsthistorien», hevder Stina Högkvist, som om påstanden skulle være en helt ny vinkling på kunsthistoriefaget. Et slikt samfunnsrelevant blikk på kunsthistoriens ulike perioder og kunstnere kan de lese om i mange bindsterke verker. Her blir kunsten belyst og drøftet i forhold til datidens kulturelle og politiske drivkrefter, uten at forfatterne markerer egne aktivistiske interesser. Noe som ville kompromittere deres faglige troverdighet og integritet.

Man blir faktisk flau på kunsthistoriefagets vegner når man leser Stina Högkvists vurdering av Christian Krohgs maleri «Leiv Eriksson oppdager Amerika». «Bildet er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde». Nå var hverken Leiv Eriksson eller Christian Krogh nevneverdige kolonialister. Førstnevnte var noen århundrer for tidlig ute og sistnevnte mer opptatt av det nasjonale enn kolonimakt. Hvorfor i alle dager prøver underdirektøren å svartmale norske prestasjoner på et så faglig spinkelt grunnlag? Det styrker ikke akkurat hennes faglige status på museumsnivå.

For Stina Högkvist og Karin Hindsbo handler det tydeligvis om en kunstpolitikk som her og nå skal dekonstruere kunstnerisk verditenkning. Men deres samfunnsrelevante blikk virker mer selektivt enn faglig nøkternt. Man får inntrykk av at deres mål er å devaluere kunstnerisk kvalitet, slik at alle kunstneriske ytringer blir like relevante, skjønt ikke like høyt priset, som med de steinrike Fredriksen-døtrene. For noen hundre millioner kroner kan de kjøpe seg rom og veggplass i Nasjonalmuseet til egne verker. Dette er en kunstfaglig dobbeltmoral med høy samfunnsrelevans som museumsledelsen paradoksalt nok ikke har blikk for.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!