En ung regissør ble nektet å oppføre det berømte, absurde teaterstykket «Mens vi venter på Godot». Begrunnelsen var at stykket ikke inneholder kvinnelige roller.
Mens vi venter på Godot er skapt av Samuel Beckett, og hadde premiere i Paris for 70 år siden. Stykket har for ettertiden blitt regnet som gjennombruddet for det absurde teater.
En absurd og til tider hysterisk morsom tragikomedie om to landstrykere, Vladimir og Estragon, som venter på Godot på en benk ved et tre. Hvorfor de venter på Godot, og hvem denne Godot er, får vi vel aldri egentlig noen forståelse av.
Enkelte antyder at Godot er en allvitende og allestedsnærværende Gud som eksisterer utenfor tidens grenser. Det er derfor umulig for ham å ta fysisk form og eksistere til en spesifikk tid for å samhandle med Vladimir og Estragon, som kaster bort tiden sin mens de venter på Godot.
Egentlig skjer det ingenting, bortsett fra noen samtaler uten mål og mening. Allikevel har uttrykket Mens vi venter på Godot spredt seg, som en symbolikk på jakten etter å fylle eksistensiell tomhet og meningsløshet med en eller annen form for innhold.
Personlig har jeg sett stykket to ganger live, og flere ganger på skjerm. Min følelse endrer seg fra gang til gang, og dét setter jeg pris på.
Beckett anses for å være en av de fremste absurde forfatterne, og han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1969.
Men i vårt woke helvete er nobelprisvinnerens mest kjente stykke kansellert av et kultursenter på et universitet i Groningen, Nederland, som har forbudt fremføringen av stykket.
For den 24 år gamle regissøren Oisín Moyne inviterte kun menn til casting for de fem mannlige rollene i stykket, som altså ikke har noen kvinnelige roller.
Som Simon Strauss skriver i Frankfurter Allgemeine: Dette kan ikke aksepteres, i en tid hvor enhver kaffereklame må fylles opp med hele spekteret av mangfold, og hvor ingen skal ekskluderes, selv ikke kvinner fra en mannsrolle.
Men problemet er at Samuel Beckett har lovfestet i sitt testamente at stykket kun skal inneholde mannlige roller, spilt av menn.
Universitetet i Groningen sa at stykket brøt deres prinsipper om «inkludering», skriver Daily Mail.
The play – which was written in 1949 – follows acquaintances Vladimir and Estragon as they wait for their mutual friend Godot to meet them.
Over the course of two acts, Vladimir and Estragon are joined by three other male characters – which Samuel Beckett’s estate specifically states can only be performed by men.
Samuel Beckett var opprinnelig engelsk/irsk, men flyttet til Paris etter en krangel med sin mor. Han skrev dette stykket på fransk.
Den unge regissøren Moyne er irsk, men har studert fysikk ved universitetet i Groningen. Han beskriver opplevelsen treffende og elegant til The Irish Times:
– I would wholeheartedly say that my life in the past few weeks has become utterly absurd.
Moyne fra Donegal i Irland hadde håpet å få sin debut som regissør med stykket av Beckett. Øvelsene på det berømte teaterstykket har pågått siden november, til ingen nytte.
Til tross for at universitetet er klar over at Beckett stiller krav om at kun menn skal delta som skuespillere, mener de at tidene har forandret seg.
– En idé om at kun menn er passende i rollene er utdatert, til og med diskriminerende, sier universitetets pressetalsperson Elies Kouwenhoven.
– Vi som universitet står for et åpent og inkluderende fellesskap der det ikke er hensiktsmessig å ekskludere andre, uansett grunnlag.
Vel, det var visstnok helt OK å ekskludere Oisín Moyne og hans fem utvalgte skuespillere, fordi dét var jo inkluderende.
Under tittelen Vente på Godot ble stykket en av tidenes største suksesser på Nationaltheatret, med Toralv Maurstad og Espen Skjønberg i hovedrollene. For spesielt interesserte ligger fremføringen som en TV-utgave i NRKs arkiver.
Hvis det virkelig er noe vår absurde tidsalder trenger nå, så er det Beckett og hans absurde teater. Men Beckett er tydeligvis kansellert av humørløse mangfoldskonsulenter.
Vi unner oss et lite klipp fra en britisk fremføring:
Les også: