Utenpå den rivningsdømte Økern-blokka i Oslo har kunstneren Lars Ramberg fått i oppdrag å lage et aktuelt kunstverk som kan gi lokalmiljøet og byens innbyggere en ny tro på fremtidens byutvikling. Blokka er 18 etasjer høy og ble tegnet av arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng. Bygget sto ferdig i 1969. Nå er det bestemt at blokka ikke skal rives. Det har fått Kulturetaten Oslo kommune og Koro til å arrangere og finansiere en konkurranse under tittelen «Økern!».

Hvorfor Lars Ramberg gikk av med seieren, er ikke godt å vite, bortsett fra at hans verk «TILLIT» nå er iøynefallende til stede på begge sider av høyblokka, der alle bokstavene i ordet tillit består av lysende neonlamper. De lysende bokstavene dominerer blokkveggen, som på kveldstid gir størst lyseffekt og kan sees på lang avstand. Hva kan man ellers si om dette visuelle arrangementet? Er det kanskje en variant av «skriften på veggen»? Fordi skriften også er lysende, peker tolkningen i den retning. Men så skriftklok er nok ikke kunstneren at han vil skremme vettet av folk. (mene mene tekel ufarsin).

Vil man vite hva kunstneren mener med tillit og lysende skrift på Økern-blokka, må man gå til mediene, der han har ytret seg om alt mulig som ikke har med kunst å gjøre. Ramberg har tydeligvis et sterkt ytringsbehov, men det er vanskelig å se at alle hans synspunkter på byutvikling og samfunnsengasjement er implementert i det lysende ordet «Tillit» på høyblokka. Et slikt resonnement er selvsagt utdatert og bakstreversk.

For Ramberg og likesinnede ligger det kunstneriske like mye i språk og kontekst som i verkets visuelle kvaliteter. Da trenger man egentlig ikke å formgi noe som helst. Det holder å være talefør og ha de riktige meningene og det rette kontaktnettet. Man skjønner jo at dette banale lys-prosjektet trenger en språklig blodoverføring fra både kunstner og medier. Men det endrer jo ikke noe på det visuelle uttrykket. Det er kanskje derfor kunstneren har brukt ordet «Tillit», men da blir jo folk hengende i ordets betydning og mister det visuelle poenget med de lysende bokstavenes mening.

I denne relasjonen mellom betydning og visuelt uttrykk ligger det en utrivelig dialektikk som konseptkunstnere av Rambergs støpning ikke har lagt merke til. Er man kunstnominalist av den sorten, vil jo ikke noe visuelt uttrykk formidle mening, enten det er språktegn eller kunstverk. Om kunstuttrykket slik er tomt for mening, hjelper det heller ikke stort å fylle på med språktirader fra aviser og nettsteder. De er jo i like høy grad bare meningstomme tegn som hvem som helst kan fylle etter behov.

Lars Ramberg vet selvsagt hva han driver med. Derfor velger han steder og plasseringer for sine lys-prosjekter som gir både kontekstuelle og konseptuelle gratispoeng. Å plassere «Tillit» i en blokk på Majorstua ville neppe ha gitt ham noen snyltepoeng. Det fikk han derimot til overmål da han i 2005 fikk montert det tyske ordet «Zweifel» i høye neonbokstaver på taket til Palast der Republik i Berlin. På den tiden var berlinerne usikre på landets og byens fremtid. Kommunisttiden var over, og innbyggerne var sterkt engasjert i å finne gode politiske løsninger.

Tidspunktet for en «Tvilens» installasjon på taket av dette barokk-palasset var perfekt for Rambergs kontekstuelle og konseptuelle estetikk. De 8 meter høye bokstavene var slagkraftige, men ordet «Zweifel» konserverte i lengden bare en uholdbar tilstand. Det ga et kick der og da, slik også ordet «Tillit» på Økern-blokka ender med. Ut over dét har lysinstallasjonen ingen kunstnerisk verdi. Økonomisk sett gir den nok større utbytte, med støtte fra både Kulturetaten Oslo kommune og Koro.

Lars Ramberg har ikke alltid vært like heldig med sine installasjoner. De tre franske utedoene han hentet fra Paris og forvandlet til et kunstverk som skulle markere Unionsoppløsning i 1905, falt ikke i smak hos noen. Selv om utendørstoalettene ble malt i rødt, hvitt og blått og gikk under tittelen «Liberté» (Frihet), var og ble de utedoer hvor folk kunne tømme tarmen etter behov. Kunstkonseptet om det historiske monumentet gikk altså i dass. Det gjentar seg stadig. Når ubegavete kunstnere skal skape noe storslagent på selvets grunn, blir det som regel noe dritt.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!