«Dette er den siste saken jeg skriver om Arkitektopprøret. For nå har de vunnet.», fastslår Morgenbladets arkitekturkritiker Gaute Brochmann i avisen (11/01). «Vi har kommet til et vannskille», hevder han videre, «der Arkitekturopprøret har historien på sin side.» Gaute Brochmann er selv utdannet arkitekt og har vært tett på fagmiljøets aktører når nye byggeprosjekter og planer har vært under behandling og kommet inn i medienes synsfelt. I så henseende har han nok sett og hørt mer enn de fleste om hvordan dagens arkitekter tenker.

Men det har ikke akkurat slått meg at Brochmann har gått i spann med Arkitekturopprørets tilbakeskuende idealer og kritiske retorikk. Det virker ikke som han er noen aktivist på arkitekturens område, snarere en velinformert fagmann som formilder sine vurderinger på en saklig måte. Av den grunn virker Brochmanns bastante konklusjon om at Arkitekturopprøret har vunnet som noe hodeløst. Hvis de skulle ha vunnet, så er det vel ingen grunn til å sette sluttstrek nå? Nettopp ved dette veiskillet og i tiden fremover vil det være viktig å belyse arkitekturens endringer og utvikling.

Selv om det her og der i Oslo popper opp noen arkitektoniske nyskapninger på tradisjonens grunn, tenker flertallet av arkitekter og utbyggere i tråd med de totalitære, modernistiske formidealene. Beveger man seg utenfor hovedstadens grenser, til småbyer som Fredrikstad og Tønsberg, så ser man at raseringen av det historiske bypreget og den lokale byggeskikken går så det suser. Arkitekturopprøret har ikke satt særlig spor etter seg hos utbyggerne eller i den kommunale forvaltningen.

Det er vanskelig å se for seg et gjennombrudd og en annen tenkemåte hos dagens arkitekter, som av bestemte grunner betrakter det å tegne eneboliger og blokker i et selvbekreftende perspektiv. Arkitektene vil skape noe som i seg selv er unikt og beundringsverdig. De tenker aldri på omgivelsene og en mulig tilpasning, og de har hatt historien på sin side. På grunn av klimakrise, energimangel og dystre fremtidsutsikter er det utopiske historieperspektivet om utvikling og stadig fremskritt kommet i miskreditt. Ingen har lenger historien på sin side.

Det er i den situasjonen Arkitekturopprøret gir oss noe å tenke over. Med sin orientering mot fortidens arkitektur og en byggeskikk på tradisjonens grunn, åpnes det for en fornyet tenkning om by- og stedsutvikling. De modernistiske arkitektenes fortidsangst smuldrer opp når jakten på det nyskapende ikke lenger har historisk legitimitet. Tiden er nå moden for å tenke kontinuitet og ikke brudd med tradisjoner. Det vil også være mer i samsvar med hva dagens lov og planverk krever av nye byggeprosjekter.

Jeg registrerer at det er stadig flere arkitekter som tenker i de baner. Det var da heller ikke annet å vente enn at Arkitekturopprøret startet et eget eiendomsselskap, Forum Urbanum, med det formål å utvikle eiendom til størst mulig fullkommenhet slik at dets produkter alltid skal stå som et mønster. Ambisjonene er i alle fall på plass, så får vi se om de holder mål, og at andre arkitekter med beslektete idealer følger opp. Tiden er i alle fall moden, for ikke å si overmoden, for en arkitektonisk renessanse i formoppfatning og stedstilpasning.

Like før jul hadde den danske avisen Information et interessant intervju med en dansk arkitekt som var lei av den modernistiske arkitekturens selvskrytende og larmende nybyggerier. Arkitekten Villads Nederby og hans kollega mener begge at ny bebyggelse må gå i dialog med den eksisterende arkitekturen. Det handler om «at tilpasse seg byen og forholde seg til den omkringliggende arkitektur». Perspektivet for arkitekturen er ikke lenger fremtidsrettet blant de unge arkitekter. Nå må arkitekturen gå på gamle veier.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!