Fra traileren til «Kampen om Narvik. Stillbilde: Nordisk Film Norge / YouTube.

«Hva lukter det her?» spør Narvik-gutten og korporalen Gunnar Tofte når han sammen med sin militærtropp seiles inn Ofotfjorden mot hjembyen om kvelden den 8. april 1940 i første scene av den norske krigsfilmen «Kampen om Narvik – Hitlers første nederlag». Noen svarer saltvann, men Tofte korrigerer kontant: «Nei, det lukter jernmalm; lukten av penger!»

Malmbyens kjemper

Slik settes ansatsen tematisk for den mest bekostede norske filmproduksjonen noensinne, filmen som allerede har hatt flere utsatte lanseringsdatoer på norske lerreter, både under pandemien og rett etter krigsutbruddet og den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022.

Filmen bygger på Alf R. Jacobsens to bøker «Angrep ved daggry» og «Bitter seier», som siden er blitt samlet i ett bind med tittelen «Slaget om Narvik».

Når man har sett filmen, vil man forstå utsettelsene. «Det her er krig», hører vi den mannlige hovedpersonen Tofte tørt innprente en av sine skadede medsoldater, som vil gi opp i en av de mest blodige og dramatiske scenene av krigskamp i filmen. Og det er nettopp dét dette er; det er hard core krig; nærbilder av blodige og lemlestede kropper løpende over filmduken, øredøvende eksplosjoner av granater og bomber som runger, kryssild og geværskudd sikkert over anbefalt lydstyrke for kinopublikumet, og jamrende ekkobærende dødsskrik i lange baner. Ikke en film for svake nerver, og neppe noen «familiefilm». Jeg hadde nok heller ikke tatt med en 12-åring på denne filmen. Mennesker faller som fluer, i byens gater og hus, det brennes og bombes, også i det majestetiske fjellandskapet som omkranser byen Narvik.

En bedre filmatisk arena enn dette kan man vel knapt ønske seg på norsk jord; noe regissør Erik Skjoldbjærg har utnyttet til fulle med vidvinkel og nærbilder som virkelig prenter seg inn i sinnet. Vi føres inn i landskapene av et svært nærgående og nådeløst kameraøye: by og bygd, fjell og fjord, ansikter forvrengt i smerte og redsel, og så den vakre og mektig, majestetisk nordnorske naturen som bakteppe og kulisse. Naturen gir og tar, akkurat slik krigen gjør det sistnevnte. Her møter den kalde isfrosne nordlandsvinteren etter hvert våren og sommeren.

Det er også i filmens interesse; de skiftende årstidene kler formatet og fortellingen; etter vinter kommer vår og sommer; et lite håp om fred blir tent med gjenerobringen av byen 8. mai, før det hele avsluttes med den totale nedbombingen av Narvik 8. juni 1940 og kapitulasjon av innbyggerne som fraktes ut med de lokale fiskeskøytene som hørte byen til i sin tid. Filmatisk er dette krigsdrama av beste merke, og den historiske fortellingen er Narviks egen; en liten by som ble bombet helt ned til grunnen under annen verdenskrig, men ikke uten tapper og dyktig motstandskamp utført av 200 utbrytende soldater.

«Kom dere ut av Narvik!»

Krigen i Norge etter tyskernes overfall. Narvik i brann under tysk flyangrep 1. juni 1940. Foto: NTB/Krigsarkivet.

Bombingen av Narvik er både et svart kapittel i vår nasjonale historie, men også en historie om håp, stamina, kortvarig seiersglede og mot. Den filmatiske fortellingen er tidvis så bra og suggererende at man blir «sugd inn» i filmduken med naturen og landskapet som rulles ut rundt Narvik. Etter hvert som krigshandlingene blir råere og mer brutale, må man nærmest holde seg fast i armlenene på stolsetene for ikke helt nådeløst bli kastet inn i det sceniske filmrommet av krig, blod og død. Av ren nødvendighet må man dra seg selv ut av dramatikken som utspiller seg på lerretet, for å kunne kjenne kinosetet under seg igjen i andpusten distanse til det hele. Det er sterkt, og det må det også være. Det handler om vårt kanskje største nasjonale krigstraume noensinne.

Det er mye krig og action i filmen, men hvor ble det av de historiske skikkelsene fra krigsutbruddet i Norge og Narvik? Generalmajor Carl Gustav Fleischer sjef for 6. infanteridivisjon for eksempel, som hadde ansvaret for de norske styrkene i Nord-Norge, og som natten før angrepet flyttet en infanteribataljon fra Elvegårdsmoen til Narvik, og som i perioden etter utbruddet av krigen sammen med franske, britiske og polske allierte klarte å gjenerobre Narvik 28. mai 1940. Det var dessuten Fleischer som «reddet» Ofotbanen og som ga den avgjørende ordren over telefon lenger nordfra 9. april 1940: «Kom dere ut av Narvik!» til major Sverre Spjeldnæs, som var bataljonsjef for I/IR 13 ved krigsutbruddet.

Under Fleischers ledelse ble tyskerne påført det første store nederlaget under annen verdenskrig da Narvik ble gjenerobret 28. mai 1940. I filmen har skuespiller Henrik Mestad blant andre fått rollen som generalmajor Spjeldnæs som resolutt marsjerer foran sin tropp ut av Narvik på kommando fra Fleischer. Historien forteller at Spjeldnæs ikke lot seg stoppe av tyskerne på veien ut av byen, og at han i møte med de tyske våpenmunningene og beskjed om å stoppe utfarten, klart hadde uttrykt sin protest på tysk mens han fortsatte å marsjere: «Guten Morgen. Doch Wir marschieren!»… Denne scenen i filmen blir dessverre bare en blass utgave av seg selv, da Mestads Spjeldnæs ikke uttrykker denne protesten i særlig grad, og dessuten befinner seg midt i gruppen av soldater på vei ut av Narvik.

Om den historiske konteksten skal forståes med en film om slaget om Narvik, bør nøkkelinformasjon om det militære bakteppet være på plass. Så mye for det pedagogiske. Manusforfatterne Erik Skjoldbjærg, Live Bonnevie, Christopher Grøndahl og Sebastian Tomgren Wartin har skrevet og forberedt storfilmen i sju år før første innspillingsdag kunne begynne. De har gjort en god jobb med manus til tross for at fortellingen om slaget mangler helt sentrale personer som trakk i snorene ved krigsutbruddet i Nord-Norge i 1940. Fiksjonen trenger helt avgjørende fakta som setter fortellingen riktig inn i sin tid og gir historisk etterrettelighet. Generalmajor Fleischer burde vært nevnt som bakmann for den militære norske motstandsaksjonen, men det er ikke første gang man har «glemt» Fleischer når historien om krigen i Norge skal skrive og fortelles på nytt… Men det er en annen historie.

Hans krig, hennes kamp

Dette er ellers krigsfilm nær sagt på sitt beste, og det er drama til langt over middels takket være personifiseringen i filmfortellingen. Det fiktive unge ekteparet Ingrid og Gunnar Tofte og deres lille sønn danner kjernen av den dramatiske historien om invasjonen av Narvik under Hitlers ledelse da krigen kom til Norge under annen verdenskrig. Vi blir kjent med den lille familien Tofte for også bedre å forstå krigens kontraster, konsekvenser for enkeltmennesket og for familiene som ble rammet, samt krigens evige etiske dilemmaer.

Det er «hans krig», soldaten og korporalen Gunnar Tofte; men det er også hans unge kone Ingrids private og menneskelige kamp og strid på hjemmefronten og på hotellet hvor hun arbeider som stuepike og tolk, og etter hvert blir en viktig brikke for tyskerne og britene i skyggen av okkupasjonen. Ingrid blir slik soldaten som ingen ser; hun som slåss i kryssilden mellom sine roller som mor, datter, ektefelle, yrkeskvinne og lojal mot sitt fedreland. Hennes lojalitet skal prøves i filmen; og likeledes hennes kamp for å overleve som menneske og mor.

Den hjerteskjærende kampen for sønnens liv alene i ruinene i Narvik er det som kanskje bærer hele filmens sjel. Ingrid Tofte blir filmens ubestridte hovedperson, og rolletolkningen er ingenting annet enn glimrende. Seks på terningen til Kristine Hartgen som Ingrid Tofte! Krig handler, og settes i gang av menn til alle tider. Midt i bombe- og kuleregnet står her en ung kvinne som en utpreget sterk og varm karakter, og samtidig en urokkelig og strategisk intelligent person. Når tyskerne invaderer byen blir hun viktig for hele motstandskampen og invasjonen og dialogen mellom Norge, England og Tyskland som ellers kunne ha brutt sammen. Hun blir et språklig bindeledd mellom krigens aktører som kan bidra til den livsviktige forståelsen og dialogen mellom de stridende parter; en brikke som ikke kan unnværes, men som person lett kan ledes galt av sted og inn i fiendens nett. For hvilken side står egentlig Ingrid på etter som handlingen og krigstilstanden utvikler seg rundt henne?

Dette blir det drama av høy klasse av i et spill om sannhet og løgn, tale og fortielse. Og Ingrid blir dramaet dronning; hun slites mellom lojalitet til sitt land, sin militærmann, sin familie, sin storsinnethet, sitt virke som tolk og sin morskjærlighet. Hun blir prøvet, hun feiler og lykkes og hun går nesten under i siste «akt»; akkurat som heltinnen i et klassisk drama. Og han forblir soldat i sinn og gjerning, også etter at våpnene har stilnet. Carl Martin Eggesbø gjør en glimrende rolletolkning som den unge korporalen Gunnar Tofte. For ham er rollen som soldat viktigere enn livet selv. Det kommer godt frem i filmen.

Over natten

Stridens kjerne, og selve filmens omdreiningspunkt, er da også den høyt prisede jernmalmen på svensk side, i Kiruna, den som har gitt økonomi til den lille byen siden begynnelsen av 1900-tallet, i tillegg til fiskerinæringen. Ofotbanen var og er en del av den svenske «Malmbanan» som frakter malm fra Sverige (Luleå og Kiruna) via Narvik og ut fjorden til kontinentet; der særlig tysk krigsindustri har nytt godt av den til sin våpenproduksjon. At malmutvinningen stod så sterkt som motiv for krigsutbruddet i Narvik, var delvis fordi Hitler ikke på det tidspunktet kunne finne malm andre steder til sin våpenproduksjon enn i Kiruna. Narvik ble slik en «gullgruve» for Hitler, et sted han fortest mulig måtte okkupere.

Vi er i filmen ved krigsutbruddet til annen verdenskrig i Norge, der vi helt uforberedt ble kastet inn i krigen til tross for vår stilling som nøytralmakt, og så okkupert på Hitlers kommando samtidig i Moss, Halden, Arendal, Kristiansand, Oslo, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik tidlig på morgenen 9. april 1940. Hitler ville ha jernmalmen fra Kiruna til å produsere mer våpen, og han ville bruke jernbanen og Ofotbanen til å frakte den ut av Norge, sydover i Europa og inn i Tyskland. Jernmalmen betød penger fra den ble oppdaget i Kiruna, og siden har den spilt en viktig industriell rolle for byen gjennom historien. Hitler vant Narvik til slutt, etter at de allierte trakk seg ut i juni 1940 og byen ble bombet ned til grunnen. En grusom hendelse i norsk krigshistorie. Og filmen om den foreller med god innsikt om konsekvensene for Narvik og byens folk av skjebnedagene i april/mai/juni 1940. Men i et historisk/militært perspektiv er det kanskje å ta litt hardt i å kalle kampen om Narvik for Hitlers nederlag.

Etter å ha sett filmen er man merket og fortumlet av alle de gripende, voldsomme og hjerteskjærende krigsscenene filmen viser, og man tenker: «Vet vi i dag egentlig hva fred er her i Norge, og hva nasjonal frihet betyr?» Og ikke minst: «Kan dette skje igjen, og er vi bedre forberedt nå?».. Tankene er mange etter denne vinterlige filmvisningen i romjulen vandrende hjem i kulda i hovedstaden på holkeføre mellom Gimle kino og Briskeby Brannstasjon. Jeg tar meg jammen i å tenke på Henrik Ibsen. Nesten 70 år før krigsutbruddet i Norge skrev han diktet «Bergmannen», om malmen dypt nede i berget som bildet på den norske folkesjelen og vår hang til å se innover i mørket (mot malmen), i stedet for å løfte blikket mot lyset og det som skjer i horisonten…

«Nedad må jeg veien bryde til jeg hører malmen lyde…»

Birgitte C. Huitfeldt er sakprosaforfatter og journalist med MA i litteraturvitenskap. Anmeldelsen er opprinnelig publisert i Narvik-avisen Fremover.

Filmen «Kampen om Narvik» bygger på Alf R. Jacobsens to bøker «Angrep ved daggry» og «Bitter seier», som siden er blitt samlet i ett bind med tittelen «Slaget om Narvik».

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!