Den tyske arkitekten Karl Schuwerk ble nylig intervjuet i Aftenpostens A-magasin. Schuwerk er ingen hvem som helst, han er arkitekten bak vårt nye Nasjonalmuseum, en bygning som har fått mye pepper fra både publikum og fagfolk. Journalist Helle Aarnes har prøvd å tegne et mykere og mer personlig bilde av «sinnaarkitekten» Klaus Schuwerk, en karakteristikk han visstnok fikk klebet på seg under den lange og konfliktfylte byggeprosessen. Når man vet at den tok hele 12 år fra start til sluttføring, med mye krangel internt, er det ikke så rart at arkitekten ble stresset og flekket tenner.

Nå er Nasjonalmuseet for lengst åpnet og folk strømmer til for å se museets store samlinger og mesterverker av norske kunstnere i et historisk lys. Det er mindre interesse for selve museumsbygningen, som er et av Schuwerks største prosjekter hittil. Intervjuet med «sinnataggen» Schuwerk gir oss et godt innblikk i hans personlige livsprosjekt så langt, samt hans faglige selvforståelse av det å være en profesjonell arkitekt. Hans faglige selvforståelse er her det mest interessante.

Schuwerks studier i arkitekturens historie er omfattende og med vekt på den formgivningen som har vært normgivende for en klassisk byggekunst. Han vet hva som er vakker arkitektur, det har historiens store arkitekter lært ham. Det er den rene formen og de faste volumer, som utstråler historisk tyngde og kontinuitet. Fine tanker om arkitekturens form og estetiske potensiale, det er jeg helt enig i, men alt dette sporer jo av på tidlig 1900-tall. Og det er i den nye, moderne arkitekturen Klaus Schuwerk har tegnet seg inn.

Hans utforming av vårt nye Nasjonalmuseum har null og niks til felles med den klassiske arkitekturen. Allikevel høvler han over samtidsarkitekturen, det meste av den er fake og kunstig. Alt er preget av dårlig kvalitet.

Munchmuseet får naturligvis gjennomgå. «Arkitekt Herreros tenker nok annerledes. Men om det var jeg som hadde bygget Munchmuseet, hadde jeg skiftet yrke», hevder Schuwerk. Særlig imponert er han heller ikke av Deichman-biblioteket. Dette gjør ham trist. Og Barcode, som har laget en vegg mot sjøen. Her mener han at arkitektene kunne ha knyttet den historiske delen av byen til vannet. Det er treffende innvendinger, men hva med det nye Nasjonalmuseet?

Her er det ikke mye selvinnsikt i egen arkitektur. Det ligger trolig i situasjonens natur. Som kjent heter det at å kommentere seg selv er å gå under sitt nivå. Egentlig trenger ikke arkitekt Schuwerk å si noe om sitt museumsbygg, han har sagt alt ved å utforme det. I det før nevnte intervjuet har han derimot utdypet sine arkitektoniske idealer som angir, om ikke en målestokk, så i alle fall noen faglige føringer for tilegnelse og forståelse. Dette minner mer om etterpåklokskap og faglig skjønnmaling enn sann informasjon.

At det nye Nasjonalmuseet både er stygt og malplassert er nå en ting, men at bygget har noe med inspirasjon fra klassisk arkitektur å gjøre må skyldes en inngrodd vrangforestilling. Den lå i luften allerede tidlig på 1900-tallet da arkitektene lette etter et nytt og moderne stiluttrykk som ikke måtte tilbakeføres på fortidens byggetradisjoner. Der havnet arkitektene i en klemme. De drømte om å skape en storslagen arkitektur, men hadde ingen forbilder. Derfor utviklet arkitektene en negativ formstrategi, den modernistiske, som gradvis tømte arkitekturen for estetiske kvaliteter. Det er i den tradisjonen det nye Nasjonalmuseet befinner seg.