Vi avbryter den jevne strømmen av tradisjonell klassisk musikk med en moderne klassiker, og bakgrunnen er trist: Fleetwood Macs sanger, pianist og låtskriver Christine McVie er død, 79 år gammel. Hun var medlem av bandet nesten helt fra begynnelsen, da bluesen var enerådende, og holdt det gående gjennom tallrike besetningsendringer og fasene med vill rock, soft rock og til det som nærmet seg strømlinjeformet og polert pop – med naturlige innslag av folk og punk. I en periode sent i tenårene hørte jeg mye på blues, og en intens interesse for Fleetwood Macs mangfoldige og tidvis kaotiske lydbilde vokste frem nesten av seg selv. Av spesiell betydning for meg i den tiden var (og er) Songbird fra Rumours-albumet. I all sin avanserte enkelhet er denne sangen like ofte å høre hjemme hos meg som Mozart-arier. Fleetwood Mac var bandet som ga sex, drugs and rock’n’roll et ansikt, og er særlig kjent for sine kompliserte parkonstellasjoner med hyppig bytte og resirkulering av ektefeller og kjærester. Det blir derfor spekulert i hvilket av Christine McVies herrebekjentskaper som ga henne inspirasjon til denne balladen, som hun etter sigende skrev i løpet av en halvtime og på nedadgående kokainrus. Det spiller vel egentlig ingen rolle. Alle som har opplevd kjærlighet i en eller annen form, lykkelig eller ulykkelig, får sine følelser bekreftet her. Goodbye, songbird!