Helt siden slutten av 1800-tallet har kunstnerne opponert mot tradisjoner og fortidens formverden. Med jevne mellomrom har de provosert borgerskapet og introdusert nye normer for det kunstneriske. De var politisk radikale og drevet av et behov for å endre kultur og samfunn, men de holdt seg alltid innenfor kunstinstitusjonelle rammer. Dermed kunne de også få statlig støtte i sitt kulturelle nedrivningsprosjekt, selv om det på lengre sikt ville gjøre kunsten både politisk og estetisk uinteressant. Skal man få kunsten på skinner igjen så trengs det en ny type opprør og destruksjon.
De siste meldingene fra kunstmuseer i utlandet tyder på at noe helt nytt er i gjære. Det er sterk kost for dem som er genuint interessert i den store verdenskunsten. For øyeblikket er det to aksjoner som har vakt særlig oppmerksomhet. Den første ved Nasjonalmuseet i London, den andre ved Museum Barberini i Potsdam, Tyskland. I London-museet prøvde aksjonistene å ødelegge det berømte maleriet «Sunflowers» av Vincent van Gogh – i Potsdam-museet et like berømt maleri, «Les Meules» av Claude Monet.
Begge steder var fremgangsmåten beslektet. Malerienes skulle tilgrises, i London med tomatsuppe, i Potsdam med potetstappe. Deretter limte aksjonistene seg til veggen og ventet på presse og politi. Etter hvert ble det klart at de protesterte mot oljeutvinning og klimakrise. Men hvorfor da ødelegge oljemalerier, som bare har vært til glede for alle kunstinteresserte. Hvis de kvinnelige aksjonistene hadde vært konseptuelle kunststudenter så hadde hærverket hatt en viss relevans, som en fornyet akkumulering av modernismens ikonoklasme og fortidshat.
Aksjonistens valg av motiver er også interessant i et klimaperspektiv. Begge bildene viser vakre naturutsnitt som kunstnerne har formgitt med omtanke og stor sanselighet. På en måte uttrykker de en idealtilstand i kunstnerens blikk der naturen blir løftet ut av naturtilstanden. I et større perspektiv er det en opplysningstilstand som aksjonistene lukter har noe med utvikling og sivilisasjon å gjøre: altså det motsatte av klimakrise og jordens undergang.
For disse aksjonistene ligger det selvsagt i premissene at maleriene må tilgrises og skjules, og da tar man hva man har i hus: stappe og suppe. Heldigvis var bildene beskyttet av glass, så noen skader på maleriene ble det ikke. Å redde verden med suppe og stappe er en god ide om man sender maten til sultne barn i u-land, i så fall er det sammenheng mellom mål og midler. For aksjonistene var ikke kunstvandalismen et mål, men et mediestunt (virkemiddel) som skal få folk til å forstå at verden snart går under.
I skrivende stund kommer det melding fra Nederland, fra Mauritshuis Museum, om et nytt maleristunt. Tre aksjonister har her kastet en ubestemmelig væske på det berømte maleriet «Pike med perleøredobb», malt av Johannes Vermeer i 1665. Bildet var også her beskyttet av glass. Deretter limte aksjonistene seg fast til veggen i påvente av politi og presse. Hensikten med aksjonen er å protestere mot oljeutvinning, tydelig fremhevet på deres hvite T-skorter der det med store bokstaver står skrevet «just stop oil».
Det forundrer meg at denne formen for provokasjon mot museer og verdensberømte kunstverk ikke har skapt reaksjoner i kunstnerkretser. Her kommer provokatører og utfordrere inn fra sidelinjen og kaster suppe, stappe og medielys over en verdenskunst som den radikale samtidskunsten har foraktet og nedvurdert i over hundre år. På en måte er aksjonistene den nye avantgarden som vil avvikle hele kunsthistorien og samtidig profilere seg som verdens mest radikale konseptkunstnere. Stikk den, eller stikk av.