Caravaggio, «Måltidet i Emmaus» (1609)

Et av de merkelige tegn i tiden er at konservative tenkere som vil forklare nåtidens samfunnsendringer, må ty til sin gamle nemesis, Karl Marx.

I essayet Why Conservatism Failed (Derfor slo konservatismen feil) i Compact den 6. oktober 2022 bemerker Jon Askonas, som er professor ved The Catholic University of America, at de konservatives forsvar for tradisjonene ikke har kunnet motstå venstrefløyens angrep – ikke fordi de har tapt idékampen, men fordi teknologiske forandringer har oppløst sammenhengen hvor  tradisjonene engang trivdes.

I den forbindelse siterer han Karl Marx – ikke pga. den gamle filosofs tanker om klassekampen og nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, men for noe langt mer fundamentalt:

«Bourgeoisiet (Marx’ betegnelse på den kapitalistiske klassen) kan ikke eksistere uten hele tiden å revolusjonere produksjonsmidlene og dermed produksjonsforholdene, og med dem alle samfunnets relasjoner.» I de førkapitalistiske samfunn hadde den herskende klassen en interesse i den sosiale stabiliteten som la hindringer i veien for teknologisk innovasjon. I dagens samfunn fjerner profittmotivet de sosiale og politiske begrensningene på teknologien. Følgelig, bemerket Marx, opplever vi en uavbrutt omveltning av alle sosiale relasjoner, sammen med en evig usikkerhet som skiller den borgerlige tidsalderen fra alle tidligere.

«Alle… fastfrosne relasjoner med sine… gamle og ærverdige fordommer og meninger blir feid til side, alle nyskapte blir foreldet før de rekker å feste seg.» Teknologien, mente Marx, er det virkelig revolusjonære prinsippet som tilintetgjør tradisjoner ved å endre grunnlaget for dem raskere enn de kan tilpasse seg.

I takt med at nye teknologier vinner innpass, forstyrrer de forbindelsene mellom institusjoner, vaner, dyder og belønninger. De gjør tradisjoner formålsløse, fjerner skillet mellom aktverdig og ondskapsfull adferd, og gjør tilvante livsnormer foreldet. Hvis institusjonene som understøttet tradisjonene ikke gjenfødes, og hvis ingen begynner å leve i overensstemmelse med disse tradisjonene, blir de til ingenting.

Dette er den katolske professorens nedslående budskap.

Fra bønder til eksperter i organisk kjemi

Når man snakker om antagelser som er foreldet, husker vi som et kuriosum den danske politikeren Bertel Haarder, som ble spurt om hva folk skulle gjøre hvis det gamle faget deres ikke lenger fantes. De kan bli tekniske tegnere, svarte Haarder. Han hadde ikke oppdaget at også dette faget var blitt overkjørt av teknologien.

Som eksempel på den konstante omveltningen av produksjonsforholdene nevner Askonas landbruket.

Gjennom årtusener har bønder prøvd å bevare jordens yteevne med vekseldrift og bruk av husdyrenes naturgjødsel. Denne krevde befordret omsorg for jorden, selvhjulpenhet og arbeidsdisiplin. Disse dydene gavnet ikke bare den enkelte bonde, men også samfunnet og økonomien. De gav opphav til helligdager, religiøs hengivenhet, juridiske avtaler, bankenes praksis, undervisningens formål og mere til. Kort sagt: De formet en måte å leve på.

Dette har én enkelt teknologi vendt opp og ned på, nemlig innførelsen av kunstgjødsel. Dette medførte at bønder som ikke gikk over til den nye driftsformen, ble ruinert. Det var ikke lenger bruk for bøndenes gamle viten, men for monokultur av innbringende salgsavlinger (cash crops).

Men den nye teknologien kom med omkostninger. For å demme opp for det kjemiske landbrukets skadevirkninger på miljøet, måtte man skape et bugnende statlig byråkrati til å overvåke og regulere kjemiens anvendelse. I dag kan man bare bli bonde hvis man har formell utdannelse i blant annet organisk kjemi.

Som Askonas påpeker, så har landbruksrevolusjonen hatt dype sosiale og økonomiske konsekvenser. Det er ikke lenger nødvendig å få mange barn til å hjelpe til med driften, og fødselstallene har falt. Men færre barn betydde også at det ble behov for sesongarbeidere til innhøstingen, og det gav et økonomisk incitament til masseinnvandring av lavt utdannet arbeidskraft. Billig kunstgjødsel endret ikke bare oppfattelsen av hva det vil si å være bonde, men hadde også ideologiske konsekvenser, idet forsøk på å bevare – konservere – en gammel livsform og et gammelt samfunnssyn falt til jorden.

De konservative tapte ikke idékampen, men økonomien

Askonas understreker at formålet hans ikke er å gråte over tapet av den gamle livsformen, men simpelthen å påpeke at den teknologiske omveltningen har undergravet konservative forsøk på å forsvare tradisjonen (nettopp i forlengelse av Marx’ analyse).

De konservative tapte kulturen – ikke fordi de tapte idékampen, men fordi de tapte økonomien. «Når man stiger ned fra den høye retorikken om «tradisjoner» og «verdier», blir det tydelig at mange av de konkrete vanene og samfunnsinstitusjonene som disse dydene var bygget på, er gått i oppløsning. Ikke på grunn av de progressive eller sosialismen, men på grunn av de nye omgivelsene og den politiske økonomien som teknologien har skapt. … En tradisjon utløper når gårsdagens visdom ikke lenger gjelder.»

Den digitale epoken har varslet en ytterligere fase i tradisjonens ødeleggelse, og gjort vedtatte  antagelser enda mer foreldet, og det er nødvendig å se dypere enn bare å fastholde tradisjonelle antagelser. Vi må, skriver Askonas, «igjen vende tilbake til spørsmålet om hva menneskelig blomstring består i, og hva som skal til for å sikre den».

«Vi kan ikke lenger bevare. Så vi må bygge og gjenoppbygge, og derfor bestemme oss for hva som er verdt å bygge. Vi må være villige til å felle dom over hva som kjennetegner et godt liv.»

Det moderne konservative prosjektet slo feil fordi det ikke tok hensyn til teknologiens revolusjonære prinsipp og dens profittmål. Men det finnes en annen måte, skriver Askonas, nemlig å bygge teknologier som fremmer menneskelig blomstring. Og han siterer den franske filosofen Simone Weil, som tok til orde for enracinement – å slå rot der hvor ingen røtter finnes.

Det kan neppe overraske at den katolske professoren ender med et bibelsitat: «La de døde begrave sine døde.» Og som Jesus sa: Kom med meg hvis du vil leve.

Høyrefløjen må lære av sine fiender

Allerede i 2019 rettet Gladden Pappin, professor i statsvitenskap ved University of Dallas, en sviende kritikk mot konservatismen (Toward a Party of the State, American Affairs, Spring 2019).

Etter hans oppfatning har den politiske høyresiden konsekvent avvist å oppdatere sin politiske dagsorden og dermed også å forholde seg til de endrede samfunnsforholdene. Samtidig har venstrefløyen stort sett oppgitt sitt klassiske fokus på arbeiderklassen, og i stedet alliert seg med globale kapitalinteresser – markedsført under en ferniss av personlig frigjøring (Pappin kunne i den forbindelse ha nevnt fritt valg av kjønn, sex-indoktrinering av skolebarn og andre av tidens woke-fenomener).

Konservative har prøvd å rettferdiggjøre seg under dekke av å hylle liberale verdier, men akkurat de samme konservative blir avvist av dem som kaller seg liberale – og som kaller de konservative for reaksjonære. Ved å påberope seg å være liberale, ender de konservative med å vise til en samfunnsorden som ikke lenger finnes.

Slik Pappin beskriver den opprinnelige liberalismen, hviler den på et skille mellom sivilsamfunnet og staten. Det var bruk for en stat, og den hadde til gjengjeld plikt til å beskytte sivilsamfunnet, som ble ansett for å være den menneskelige frihetens sanne hjemsted. Men den moderne staten med sitt imponerende administrative apparat oppfører seg ikke sånn, særlig ikke når makten faller i hendene på en rabiat venstrefløy som definerer hva det vil si å stå til høyre. Alt det venstrefløyen ikke kan akseptere, plasseres konsekvent på høyresiden og dermed som en fiende – og «når det andre partiet betrakter deg som en fiende, så er det en fiende og ikke en venn».

I denne situasjonen har konservative ikke noe annet valg enn å bruke staten til å fremme sine mål, og det betyr at de må ta lærdom av sine fiender (Pappin formulerer det ikke akkurat sånn, men det må være meningen). Det kan for eksempel bety at konservative må akseptere visse elementer av en proteksjonistisk handelspolitikk og føre en restriktiv innvandringspolitikk.

Kort sagt blir de konservative nødt til å bruke statsmakten som redskap for sin politikk, og altså si farvel til sine tradisjonelle ønsker om minst mulig stat. Det betyr ikke at de ukritisk skal akseptere alle illiberale ideer. «Det betyr kort sagt», skriver Pappin, «at de må tenke og handle politisk for å forsvare felles interesser og bruke staten effektivt».

De konservatives arvtagere må erobre staten og bruke den

Også John Daniel Davidson, ledende redaktør for et av høyrefløyens intellektuelle flaggskip, The Federalist, mener at det konservative prosjektet har slått feil, og at konservative må skape seg en ny politisk identitet som avspeiler den pågående revolusjonen. Konservative bør slutte å kalle seg konservative, og la være å orientere seg etter det de ønsker å bevare – konservere. (We Need to Stop Calling Ourselves Conservatives, The Federalist, 20. oktober 2022).

Tidligere var det meningsfullt å ville bevare fortidens rike tradisjoner og sivilisatoriske bedrifter for å gi dem videre til neste generasjon, og forsvare dem mot venstrefløyen – den samme venstrefløyen som ønsker å nedbryte USAs konstitusjonelle system og omgjøre Amerika til en woke-dystopi. Men en ærlig vurdering av dagens situasjon viser det absurde i en sånn anstrengelse. For hva har konservative egentlig lyktes med å forsvare? spør Davidson. «Bare i min levetid har de mistet mye: ekteskapet slik det ble forstått gjennom årtusener, første grunnlovstillegg (i den amerikanske grunnloven, som blant annet garanterer ytringsfriheten), noe i nærheten av kontroll over grensene, den grunnleggende forskjellen mellom mann og kvinne, og særlig i den senere tid rettsstaten.»

Man kan ikke bevare eller forsvare noe som er dødt, konstaterer Davidson. Man kan kanskje bevare minnet eller kunnskapen om det, men det var ikke konservatismens formål. Det handlet om å holde tradisjonene i live og bevare den vestlige sivilisasjonen som noe levende og vibrerende.

Nå er det for sent. Den vestlige sivilisasjonen er døende, og dens tradisjoner kan ikke lenger danne grunnlag for noen felles kultur eller et sivilsamfunn.

Det er absurd å snakke om «familieverdier» i en situasjon hvor færre amerikanere vil gifte seg. Forsvaret av «religionsfriheten» virker antikvert når så få har en religion, og regjeringen og de store virksomhetene alltid og med letthet vil forfølge dem.

Arvtagerne til den feilslåtte konservatismen må slutte å kalle seg konservative (og enda mindre republikanere) og begynne å tenke på seg selv som radikale, gjenreisere og kontrarevolusjonære. For det er faktisk dét de er, enten de smykker seg med disse betegnelsene eller ei.

I den forbindelse henviser Davidson til en av de amerikanske grunnlovsfedrene, Thomas Jefferson, som påpekte at regelmessige revolusjoner er nødvendige hvis man vil bevare friheten og sivilsamfunnet.

«Sagt uten omsvøp», skriver The Federalists redaktør, «hvis konservative vil redde landet, må de gjenoppbygge det og i en viss forstand grunnlegge det på nytt. … Hvorfor? Fordi en tilnærming til eller et kompromiss med venstrefløyen er umulig. … Venstrefløyen vil først stoppe når konservative stopper dem, og det innebærer at de må forkaste foreldede og irrelevante forestillinger om en begrenset stat. I de konservatives hender må staten bli et instrument til fornyelse av livet i Amerika – og noen ganger et hardtslående instrument.»

Det som skjer i USA, kommer til oss

Sånn er i hovedtrekk den nye tenkningen blant visse amerikanske intellektuelle – en tenkning som jo også har relevans i Europa, og derfor er det grunn til å ta den alvorlig. For alt amerikansk kommer før eller siden til oss.

Har Askonas, Pappin og Davidson rett? Det kan vi si at de har, med mindre vi snart opplever at noen setter en stopper for venstrefløyens herjinger og bestrebelser på å undergrave fundamentet for den vestlige sivilisasjonen. Men det er det desverre ingen utsikter til.

Vil man lese en oppdatering om rettsstatens undergang, anbefales Steve Bannon Is Now A Political Prisoner, And The Rule Of Law Is Dead av Evita Duffy (The Federalist, 24. oktober 2022).

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!