Kunstneren Bjarne Melgaard og underlivsverdenen

«Fuck Me Safer», foto: Øystein Thorvaldsen

Til tross for en sexfiksert tematikk og en kaospreget billedretorikk fortsetter Bjarne Melgaards kunstneriske status å stige. Det gjør selvsagt også prisene, noe de fleste gallerier med faglig og finansiell selvrespekt har notert seg og derfor mønstrer Melgaard-bilder i strie strømmer. Publikum blir også mer og mer hekta på Melgaards underlivseksponering. De føler han har noe viktig å formidle i dagens kjønnsforvirring, enten de er homser, lesber, skeive, eller uten spesifikk kjønnsidentitet.

På en måte har Melgaards kunst blitt stueren, for ikke å si sex-ren i moralsk forstand. Den passer for alle, uansett seksuell legning, for den er visst naturgitt. Da gjenstår det bare at folk parrer seg åpenlyst på torg og åpne plasser, slik kynikerne gjorde i det gamle Hellas. Tidsånden er moden for slikt, og jeg hadde forventet at åpningen av Melgaards utstilling nå på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg hadde flesket til med et ekte homsestunt i flombelysning. Når scenekunstnerne kan sprute maling ut av stumpen kunne vel Melgaard putte en penis inn rumpen.

Det ville vært en høydare for Haugar og den kunstneriske kurateringen. I stedet blir vi presentert malerier av gammel og ny dato. Det langstrakte maleriet «Fuck Me Safer» fra 1995–1999 er nokså representativt for Melgaards kaotiske billedretorikk, skjønt kunstneren her prøver å skape en visuell dynamikk av konsentrerte linjer og fargeflekker som på tradisjonelt vis avtrappes sidelengs i horisontal retning. Bildets tittel «Fuck Me Safer» sier da heller ikke mye om den maleriske meningen, hverken om sikrere «safere» knulling eller kunstnerisk frigjøring.

Melgaards malerier gir oss ingen åpning mot komplekse følelser eller seksuelle fantasier. Den kaotiske billedretorikken er som en visuell blindvei der den eneste reaksjon for kunstneren er kulturelt raseri og rabiate provokasjoner. Det virker som om hans kunstneriske prosjekt er diktert av dop, visuelle vrangforestillinger og angsten for dødelig AIDS. Allikevel mesker publikum seg i denne uestetiske gryteretten som om den var kreert av franske mesterkokker og ikke mikset i hop av et kunstner-ego som er høy på seg selv.

Men det er ikke bare publikum som lar seg forføre av Melgaards sex- og dop-oppheng. Kritikerne er også storbegeistret og skriver om hans ærlige og åpne tematisering av underlivets bisarre skyggesider. Om en uredd og modig konfrontasjon med kjønn og ondskap på avveier. Når også gallerier og museer følger opp og markedsfører dette forskrudde tolkningsperspektivet og uten kritisk blikk romantiserer kunstnerens dekadente livserfaringer, så råtner også kunstinstitusjonene på rot.

Det virker som om den kunstfaglige kompetansen i gallerier og museer, heri inkludert Haugar Kunstmuseum, har droppet å bruke kriterier om kunstnerisk kvalitet. Den store installasjonen «Baton Sinister» synes å være laget av et reklamebyrå med mer sans for slående visuelle effekter, enn kunstneriske kvaliteter. Det blir ikke automatisk kunst om man i kaotiske formuttrykk fremhever subkulturer med homoseksualitet, rus og fordervet adferd.

Det er her Bjarne Melgaards kunstneriske avsporing ligger. Han er ikke primært kunstner, men en dedikert rapportør om det traurige livet i bakvendtland. La oss si at han gjør det på en realistisk og autentisk måte, som kritikere og andre kunstfaglige hevder. I så fall er det betimelige å spørre: Kan man nevne hundens navn uten å kalle på den?