Borgerskapet i Oslo hadde en litt annen ytre stil da Edvard Munch (1864–1944) malte «Aften på Karl Johan» (1892), men det nye borgerskapets fremmedgjørende evne er kanskje ikke så veldig mye mindre? Foto: Munch-museet / Wikimedia.
Allerede i middelalderen oppsto et handelsborgerskap, men det er alminnelig å knytte ordet til den industrielle revolusjon – det kapitalistiske borgerskapet har eiendomsrett til produksjonsmidlene. Etter hvert ble flere andre grupper knyttet til denne mektige klassen, noe som førte til en «borgerlig kultur». Byene fikk sine boulevarder med praktbygg for de rike, teater og opera fikk sine palasser, og siden folks leseferdighet ble kraftig forbedret, oppsto et voksende marked for aviser og bøker.
Her skal ett viktig trekk ved den borgerlige kulturen fremheves: Den åpnet for og anerkjente verdien av kritiske blikk på samfunnet. Borgerlige kunstnere og filosofer som i dag har status som moderne klassikere, er kjent for sin samfunnskritikk. De beskrev arbeiderklassens elendige levekår og kvinnenes uverdige stilling. Men Charles Dickens, John Stuart Mill og Karl Marx tilhørte ingen egen samfunnsklasse.
Det nye borgerskapet er en ekspansiv forlengelse av denne tradisjonen. Det kan også kalle det det kritiske borgerskapet. Det oppsto med den veldige ekspansjon av statlig virksomhet på 1900-tallet. Mens kritikere i det gamle borgerskapet enten tjente godt på salg av bøker (Dickens) eller var i lønnet arbeid for et privat konsern (Mill) eller ble understøttet av en velhavende venn (Marx), er de nye kritikerne finansiert over statsbudsjettet. Det er offentlig ansatte og ansatte i virksomheter som holdes oppe av statlige bevilgninger og støtteordninger. Det nye borgerskapet nyter godt av en økonomisk trygghet som er ukjent for andre borgerskap.
Massemediene er hovedbasen for det nye borgerskapet. Det er også godt representert blant dem som arbeider med barn og ungdom, fra førskoler til universiteter. For det tredje har vi folk i NGOer og interesseorganisasjoner av ymse slag. En fjerde gruppe er kirkens folk.
Dette er posisjoner som kaller på idealisme. Nyborgerskapet formidler ikke bare forståelse av virkelighet, men også verdier og normer. Man beskriver hvordan det er med henblikk på hvordan det bør være, f eks hvordan godene kan fordeles på en mer rettferdig måte, og nå, ikke minst hvordan vi skal redusere skadevirkningene på natur og miljø. Det er utvilsomt viktige temaer.
Uenighet finnes i det konkrete, man er overens om det grunnleggende. Prester og biskoper forkynner politiske standpunkter som sammenfaller med målsettinger i ikke-religiøse NGOer. Journalister formidler en virkelighet som i store trekk bekrefter det ungdom lærer på skolen. Alle forkynner at det er viktig å ha en kritisk holdning til autoriteter. Nå som før er borgerlighet truet av stivhet i atferd og holdninger.
Fagforeninger har makt. Gammelt borgerskap med basis i handel og industri står stadig for stor privat pengemakt. Det nye borgerskapet er langt fra allmektig, men har stor innflytelse over menneskers bevissthet. Det er betydelig makt. Nyheter presenteres helst med veiledende bruksanvisning. Nå som før er det borgerskapet som angir grenser for hva som sømmer seg å mene og si, takt og god tone.
I dag er det god tone å si at den rike vestlige verden er ansvarlig for at fattige land er fattige. Sier man det, har man tilkjennegitt at man tilhører nyborgerskapet. Er tilhørigheten først etablert, kan samme person være villig til å diskutere saken, til og med moderere påstanden. Ifølge det nye borgerskapet er samfunnet preget av diverse fobier. Den siste (?) i rekken er «transfobi». Hvem kan i fullt alvor mene at sykelig frykt for transpersoner er et stort problem? Poenget er at slike ideer etablerer tilhørighet.
På enkelte områder har det gamle og det nye borgerskapet samme holdninger. Man er internasjonalt orientert. Ordet globalisme er nytt, men viderefører eldgamle tradisjoner. Et vellykket handelsborgerskap vil ha kontakter i mange land og være tjent med at statsgrenser skaper minst mulig avgifter, toll og annet bryderi. Det industrielle borgerskapet søkte råvarer og markeder innenfor en størst mulig omkrets, etter hvert globalt.
Det nye borgerskapet gir globalismen en idealistisk aura. Det handler nå om mye mer enn materielle interesser. Sentralt i den nye idealismen står universelle menneskerettigheter. Dette er rettigheter som intet politisk regime kan leve opp til. De skaper svikt, og kunnskap om svikt er viktig for det nye borgerskapet. NGOer påpeker at landets regjering bryter menneskerettigheter. Den fører f eks en asylpolitikk i strid med slike rettigheter, og altfor lite gjøres for å bekjempe rasismen i samfunnet.
Det nye borgerskapet har identifisert flere ideologiske fiender, de fremste er som kjent populisme og nasjonalisme. Anti-nasjonalisme er blitt et hovedtema for mange makthavere i vestlige land (men er praktisk talt ukjent i land utenfor Vesten). I Norge er anti-nasjonalisme en stotrende nervøsitet. Man kjenner til tanken at nasjonalisme legger opp til fascisme, men aner samtidig at det bærer galt av sted. For i så fall må den dypt nasjonalistiske nynorskrørsla stemples som proto-fascistisk. Det går ikke. Så advarselen mot nasjonalisme må være så vag som mulig. Best å holde seg til hint om at dette ikke er bra. Begrunnelse uønsket.
For noen år siden fantes forsøk på å etablere en nyborgerlig ideologi. Man mente å fastslå en ny motsetning i politikken: GAL (Grønn, Alternativ, Liberal) mot TAN (Tradisjonell, Autoritær, Nasjonalistisk). Denne karakteristisk nyborgerlige ideen er et mønstereksempel på falsk bevissthet. Når autoritære tiltak iverksettes av faktiske (ikke alternative) makthavere fordi «det grønne skifte» er det viktigste av alt, da innser de fleste at GAL er vrøvl. De nyborgerlige som stadig ser seg selv som GALe, har i det minste vett til å tie om saken. Det bør vel understrekes igjen at de som jobber på områdene nevnt ovenfor, ikke er forpliktet til nyborgerlige perspektiver. Gammeldags liberal toleranse gjør det mulig å avvike til en viss grad.
Det liberale demokratiet ble til under det gamle borgerskapet. Sant nok ble allmenn stemmerett kjempet frem av andre samfunnsklasser, men med støtte fra idealistiske borgere. Verdien av toleranse og ytringsfrihet ble formulert klarere og anerkjent av flere i løpet av 1800-tallet. I dag er det en vesentlig konservativ oppgave å verne den liberale tradisjonen, samt skape forståelse for at nasjonalstaten er den eneste brukbare ramme for liberalt demokrati.
Den nyborgerlige offentligheten er selvsagt ikke dominert av negativitet. Massemedia bruker mer tid og krefter til å formidle sport og annen underholdning, dessuten fremhevet man i mange år det positive ved fremmedkulturell innvandring. Man gjorde «mangfold» til et hedersord på linje med frihet og demokrati. Etter så mye irritasjon over nyrike nordmenns vulgære materialisme var det sikkert en lettelse å glede seg over impulser fra andre kulturer. I dag blir det positive helst fremhevet på annen måte, ved at mange dyktige personer med innvandrerbakgrunn er godt assimilert i det nye borgerskapet, kanskje særlig i media. Man kan drømme om at dette gir et representativt bilde av situasjonen.
Man ser i utgangspunktet positivt på rettsliggjøring av politikken. Det mest diskutable er overnasjonale domstolers myndighet over nasjonal lovgivning. Men det er også tale om en gammel tradisjon, ettersom velferdsstat innebærer en rekke rettigheter. I senere år har rettighetenes antall ballet på seg. Menneskerettigheter er per definisjon ikke avhengig av statsborgerskap. Slike rettigheter er meningsfulle når det er mulig å respektere dem i alle land, også de fattige. Det kan sies om de politiske rettighetene, som derfor gir god mening. (FN-erklæringen av 1948, Artikkel 1-21) Men allerede i 1948 ble det en menneskerettighet å ha regelmessig ferie med lønn. (Artikkel 24). Det er blitt flere slike.
Gitt alle menneskers rett til omfattende velferd er regjeringer i fattige land dømt til å svikte. Nyborgerskapet er tilbøyelig til å se det som en begrunnelse for at rike land har plikter overfor alle mennesker på kloden. Vi har fått et utmattende overforbruk av rettigheter og plikter. Medlidenhet med mennesker i nød er en drivkraft, plikter er postulater.
Det er mitt inntrykk at nyborgerskapet i Norge holder avstand til woke. Det skyldes først og fremst at ideen om «white supremacy» er meningsløs her i landet. Riktignok finnes også i norsk akademia krav om at vitenskapen må «avkolonialiseres», at rasismen er systemisk osv, men enn så lenge har sunn fornuft klart å stå imot. Også den tradisjonelle venstresiden holder avstand, så vidt jeg kan bedømme. Den hatefulle aggressiviteten i woke bryter med alle siviliserte krav til takt og god tone.
Men man antar at folk trenger moralske oppstivere. Det oppnås med krisene. Ingen ting preger nyhetsformidlingen mer enn fortellinger om kriser. Naturligvis vil befolkningen lettere godta statlige forbud og påbud i en krisesituasjon. I dag skal ingen være i tvil om at verden befinner seg i permanent krise. Det innebærer bedre muligheter til å utvikle en autoritær stat, noe som ikke later til å bekymre nyborgerskapet.
Global oppvarming er en ideell krise. Den minnes vi om daglig, og alt som sies om saken, skal forsterke alvoret. Underlig nok fikk vi nylig høre at tilstanden for Australias Great Barrier Rief ikke er så ille som fryktet. Man må være varsom med en slik nyhet, den må pakkes inn i forsikringer om at trusselen ikke er mindre. Motforestillinger er uønsket. I denne saken er «cancel culture» en realitet. Det burde bekymre alle uansett tillit til FNs rapporter og prognoser.
Man ser det som en plikt å støtte alle som ennå lider under normer og idealer i det gamle borgerskapet. Det handler alltid om respekt. Samfunnet består av individer som alle har en unik personlighet og som alle skal respekteres som den de er. Bra. Det er et godt gammel borgerlig ideal, som ganske riktig bør praktiseres mer konsekvent. Men så har enkelte noe å tilføye, et kritisk spørsmål som alle bør stille seg selv: Er jeg oppvokst i et miljø som ikke anerkjente meg som den jeg er? For å sjekke det, bør alle barn (ned til 8 års alder) oppfordres til å vurdere hvilket kjønn de kjenner seg hjemme i … Slik klarer enkelte radikale nyborgere å vri borgerlig individualisme i absurd retning.
De politiske partiene er tungt påvirket. Valgkamper fortoner seg ofte som tevlinger om den beste markedsføring av nyborgerlige synspunkter og perspektiver. Samtidig vil en regjering – uansett hvilke partier som inngår – gi dette borgerskapet en motstand som ingen andre kan stille opp med. Det skyldes at regjeringer må ta hensyn til folks ikke-idealistiske interesser. Folk vil at lønningene skal gi bedre kjøpekraft og vil ikke akseptere nedgang. Dette er ikke en målsetting i nyborgerskapet, som må passe på så det ikke uttaler seg altfor nedlatende om folks egeninteresser.
Det nye borgerskapets regelmessige advarsler og hoderystende skuffelser hører med til den politiske hverdagen. Nå har statens kalkulerende teknokratpolitikere gjort Norges energiforsyning avhengig av EUs og særlig Tysklands vanvittige energipolitikk. Hvor mye toskeskap vil folk tolerere? Vil det hjelpe at sjefen i DNB, med diverse millioner i årsinntekt, erklærer at folk må tåle en del smerte i tiden som kommer?
En representant for kapitalen sier det brutalt. Det nye borgerskapet foretrekker en idealistisk vinkling: Vi kan godt betale litt mer av hensyn til internasjonal solidaritet. Dessuten har vi lenge påpekt folks vettløse sløsing.
Det moraliserende borgerskapet har stor makt, men en herskerklasse er det ikke. Det har ikke full kontroll over politiske prosesser og ytringer i det offentlige. Men man er trygg. Man kommer ikke i søkelyset for «anti-statlig» virksomhet.
