Arnt Jensvoll 
Har imperier på samme måte som organismer en naturgitt levetid?
Offiseren og historikeren Sir John Glubb stilte dette spørsmålet i et essay med tittelen «The Fate of Empires and Search for Survival».
«Den ukronede konge av Jordan»
Sir John Bagot Glubb – også kalt Glubb Pasha – var en høyt dekorert britisk offiser og historiker. Han ble født i 1897 og tildelt militærkorset for sin tapperhet under første verdenskrig.
I 1920 meldte Glubb seg frivillig som offiser i Irak, men trakk seg i 1926 til fordel for en administrativ rolle for Iraks regjering. Han forlot stillingen i 1930 og ble brigader i Den arabiske legion som han kom til å lede fra 1939 til 1956.
Glubb blir beskrevet som en liten og modig mann. Han er generalen som tilbragte 36 år blant arabere. De ga ham navn som «Lawrence av Arabia II» og «Den ukronede konge av Jordan».
I 1956 ble han avskjediget fra Den arabiske legion etter fremvekst av arabisk nasjonalisme. Ønsker om å eliminere all vestlig påvirkning gjorde det umulig å beholde en mann fra en tidligere kolonimakt i en så fremtredende stilling.
Som pensjonist foreleste Glubb i Europa og USA og skrev femten-tyve bøker hvor han forsøkte å gjøre den arabiske verden mere forståelig i Vesten. I den selvbiografiske «A Soldier with the Arabs» analyserer han årsakene til at han måtte slutte i 1956.
The Fate of Empires and Search for Survival
En av bøkene fra hans hånd er på fattige seksogtyve sider og kanskje mer som et essay å regne, men her har han pakket inn mye tankevekkende stoff. Verket blir av mange, tross det beskjedne omfanget, holdt frem som en av de viktigste skriftene fra forrige århundre.
I essayet «The Fate of Empires and Search for Survival» som ble publisert i 1978, viser Glubb til sammenfallende mønstre i imperiers vekst og fall som føyer seg inn i et omtrentlig 250 års tidsperspektiv.
I en voksende sivilisasjon har folk en følelse av plikt og tjenestevillighet, en praktisk innstilling, en sterk handelsstand og et ønske om erobring. I fallende sivilisasjoner finner vi lettsindighet, dyrkning av penger istedenfor plikt, intellekt fremfor handling og en overdreven dyrkning av berømtheter.
Glubb sier at vi ikke kan stanse sivilisasjoners vekst og fall mer enn vi kan stanse årstidenes skiftninger. Alt vi kan gjøre er å motarbeide prosessen ved å forstå den, redusere overskridelsene og viktigst av alt, anlegge et langt og bredt perspektiv.
Han innleder essayet med å spørre om hva grunnen kan være til at man i et samfunn som hevder å undersøke alle problemer, fremdeles er fullstendig uvitende om historiens grunnlag:
– Det eneste vi lærer av historien, er at mennesket aldri lærer av historien.
Fra assyrerne til britene
Glubb tok for seg elleve imperier.
Han startet med assyrerne i 859 f.Kr. og endte med britene i 1950 e.Kr., og fant at de alle fulgte et bemerkelsesverdig likt mønster fra fødsel til død. De hadde alle en levetid på omkring 250 år, hvilket tilsvarer rundt ti generasjoner, og gjennomlevde syv stadier:
- The Age of Pioneers – pionerenes tidsalder
- The Age of Conquests – erobrernes tidsalder
- The Age of Commerce – handelens tidsalder
- The Age of Fluence – velstandens tidsalder
- The Age of Intellect – intellektets tidsalder
- The Age of Decadence – dekadansen
- The Age of Decline & Collapse – undergang og kollaps
Hvert av disse stadiene har iboende mekanismer som fører sivilisasjonen videre til neste stadium gjennom at de over tid endrer menneskenes verdier. I kombinasjon påvirker militær, politisk, religiøs og økonomisk utvikling folk til å handle og tro annerledes fra generasjon til generasjon.
Glubb fulgte disse fasene og fant besynderlige likheter – uavhengig av kultur, religion, institusjoner, teknologi og geografi – mellom imperier så forskjellige som romerne, osmanerne og perserne.
Det starter med pionerene
Det første stadiet Glubb identifiserer er pionerenes tidsalder. Mindre nasjoner eller stammer overkjører eller fortrenger defensive samfunn. Eksempler inkluderer islams fremvekst fra den arabiske halvøy på 700-tallet, og reaksjonen representert ved den spanske Reconquista som hadde utspring i små kristne territorier.
Erobringens tidsalder er kjennetegnet ved kommersiell og militær ekspansjon og dominans. Erobrerne, menneskene bak fremveksten, er «fattige, hardføre, halvt utsultet og dårlig kledd», men de har «mot, energi og initiativ». De har sterke verdier, er moralsk pliktoppfyllende, har høyt voldspotensiale og de påtvinger de erobrede sin kultur, moral og religion.
Med handelen kommer velstanden
Selv om erobringens og handelens tidsalder overlapper hverandre, er målene forskjellig. Målet i førstnevnte tidsalder er «heder og ære» mens sistnevnte søker velstand og profitt. I handelens tidsalder tar forretningsstanden over, materiell velstand verdsettes høyere enn noe annet, det vokser frem travle byer, storslått arkitektur og levestandarden øker for de fleste.
Jakten på profitt fortrenger gradvis pliktfølelsen i befolkningen og krigerstatusen taper sin verdighet. Overflod «demper pliktens stemme», skriver Glubb og viser til studenter i det arabiske rike som på 1100-tallet ikke lenger studerte «for å erverve lærdom og dyd, men for å oppnå de kvalifikasjonene som ville gi dem rikdom».
Det romerske imperium. Kart på Via dei Fori Imperiali, Roma. Foto: Arnt Jensvoll / Document
Uselviskhet fortrenges av selviskhet. Defensiv tenkning griper om seg, erobring og militær beredskap blir sett på som umoralsk av et stagnerende borgerskap som er fokusert på å forsvare rikdom, luksus og privilegier.
I denne perioden bygger velstanden seg opp i en slik grad at det som en gang var luksus, blir hverdagskost. Imperiet bruker penger på å bygge veier, broer, storslåtte bygninger og vakre byer.
Intellektualisering varsler om forfall
Streben etter kunnskap og kvalifikasjoner baner vei for den intellektuelle tidsalder. Unge mennesker får privilegiet av å kunne oppnå akademiske titler – og de vil henge høyere enn militære dekorasjoner.
Den unge generasjon vil søke akademisk utmerkelse istedenfor militær ære. Det vil komme raske fremskritt innen vitenskapen, men ingen gjennombrudd som kan redde imperiet fra kaos:
– Et av de farligste biproduktene av intellektet er ideen om at hjernen kan løse alle verdens problemer.
Troen på at mental kløkt kan løse enhver situasjon vil føre til svikt på mange områder:
– Akademiske institusjoner vil produsere skeptikere som stiller spørsmål ved imperiet og undergraver dets autoritet. Statens troverdighet vil erodere på grunn av handlingslammelse. Splittelsen vil øke og politiske fraksjoner polariseres.
Dekadansen
Inntrykket av at situasjonen kan reddes ved uselvisk mental kløkt kan bare føre til kollaps og bringe sivilisasjonen til siste stadium, dekadansen.
Samfunnet blir attraktivt og nu øker innvandringen til nivåer som umuliggjør effektiv assimilering. Nye ideer og kulturelle normer fortrenger de verdier samfunnet var grunnlagt på. Innvandrerne er ikke nødvendigvis mindreverdige, men de uthuler den kulturelle samhørighet:
– Mange av immigrantene vil sannsynligvis tilhøre folk som opprinnelig er erobret av og absorbert i imperiet. Når imperiet svekkes skjer det ekstraordinære at minnet om århundregamle kriger og kulturell undertrykkelse gjenopplives og skaper grunnlag for ødeleggende konflikter.
Et fall i makt og rikdom kombinert med interne stridigheter resulterer i en kulturell pessimisme hvor folket uten å overskue konsekvensene, utarter i «frivolitet». Befolkningen lar seg ikke vekke til handling. Myndighetene viker unna ubehagelige realiteter og ansvar, og leder folket inn i eskapisme og virkelighetsflukt. Indre forfall bryter ned evnen til å motstå eksterne krefter.
Glubb sammenligner den romerske mobbs krav om «brød og sirkus» med vår tids forbruk av fotball og kjendiser; du kan aldri få nok av det du ikke trenger:
– Heltene i nasjoner i tilbakegang er alltid de samme – idrettsutøveren, sangeren, skuespilleren snarere enn statsmannen, generalen eller det litterære geni.
Andre kjennetegn ved et fallende imperium er fremvekst av passiviserende velferdsordninger og at folket forlater sin religion:
– Tidligere opparbeidet velstand gir befolkningen et inntrykk av at de alltid vil være rik. Det fallende imperiet bruker overdådig mye penger inntil økonomien kollapser.
Absurd velstående eliter vil dukke opp og massene vil beundre dem. Folk vil relatere lykke til økt forbruk. Lettsindighet, estetisme, kynisme, narsissisme, fanatisme og fatalisme vil gjennomsyre offentligheten – og det vil påvirke hver eneste en av befolkningen.
Undergangen kan ikke unngås
Glubb finner det tvilsomt at man ved å studere imperienes metahistorie kan unngå kollaps:
– I vår nuværende tilstand av mentalt kaos (…) deler vi oss inn i grupper og kjemper, hater og baktaler hverandre over en utvikling som kanskje er guddommelig forordnet og som (…) er fullstendig ukontrollerbar og uunngåelig.
Romas vekst og fall, Storbritannias, Kinas pågående vekst – er deler av menneskehetens lange og sammenhengende historie. Man kan betrakte de mange sivilisasjonene som en sammenhengende transmisjon av menneskehetens utvikling.
Det lange perspektivet kan være til gavn for politiske beslutninger. Hvis Vesten er i tilbakegang vil det ikke bli noe av «Make America Great». Det betyr at tilbakegangen må håndteres uten illusjoner. Vanvittige forsøk på gjenskape fortidens ærerike storhet må unngås.
… men vi kan opptre klokt
Det lange perspektivet kan også hjelpe fremvoksende imperier med å oppføre seg klokt. Hvis Kina antar det lange perspektivet vil de ikke fremprovosere vestlig skam over sin vaklende sivilisasjon.
Fremvoksende imperier kan også studere tidligere sivilisasjoners vekst og unngå utskeielsene andre har latt seg lokke inn i.
Men som sagt:
– Det eneste vi lærer av historien, er at mennesket aldri lærer av historien.
Innvendinger
Utvalget av imperier er tilpasset forfatterens hypotese om imperienes 250-årssykluser. Han deler for eksempel det romerske imperium opp i perioder som samsvarer med konseptet. Han tar ikke med storfyrstedømmet Moskva som ble 264 år før det kollapset til fordel for Romanovs Russland. Han tar ikke med Kina som har eksistert i 4000 år og hvor det har sittet en keiser i over 2000 år – men landet har dog vært brutt opp i en rekke dynastier; 23 i tallet hvorav minst to varte mer enn 500 år. Heller ikke oldtidens Egypt er med. Imperietiden som bragte enorm rikdom til landet, strakte seg over omkring 480 år. Inkariket eksisterte i drøyt 400 år i dagens Syd-Amerika mens aztekerne som ga opphavet til navnet Mexico, fikk knapt 200 år på seg før spanjolene ankom. Sovjetunionen som kom til å eksistere i bare 69 år, kollapset i 1991 og var følgelig ikke objekt for Glubbs analyse.
Innvendinger eller ikke, analysen synes svært relevant for tiden vi lever i. Man tenker uvilkårlig på USA når man leser om imperiers vekst og fall, men også hele den vestlige sivilisasjon rinner en i hu.
Det er dog på ingen måte sikkert at USA kollapser på 250-årsdagen den 4. juli 2026.
Les boken: 26 sider med komprimert historieforståelse
Glubb har mange direkte referanser til både gamle og samtidige imperier. Han hjelper tålmodig leseren med å relatere historiske imperiers vekst og fall til moderne imperier som Storbritannia 1700 til 1950 og USA, hvis imperiale historie fra 1776 ennu ikke er ferdigskrevet.
Glubbs tanke var at om vi kunne lære av historien kunne vi unngå den verst tenkelige utviklingen.
Jeg anbefaler boken ikke bare for leserne, også for makthavere på alle plan i samfunnet. Den skal ikke lenger være å finne i bokhandelen, men The Fate of Empires and Search for Survival kan lastes ned i pdf-format her.
Glubb sovnet fredelig inn 88 år gammel i 1986 i hjemlandet England.
