Kunsthistorikeren Leiv Osvold har i mange år irritert seg over fagkollegenes påfallende fravær i den offentlige debatten om kunst. Etter hans oppfatning har kunsthistorikerne en solid kompetanse i kunstneriske temaer og problemstillinger som kunne kaste et avklarende lys over mange stridstemaer i det offentlige ordskiftet om kunst. Men «fagets utøvere», ifølge ham, «har gitt fra seg den definisjonsmakt som er en naturlig del av deres utdannelse og kunnskaper», og slått seg i lag med «avantgarden, normoppløsningen og det heslige».

I en større artikkel publisert i nettavisen «Khrono» nylig, skildrer Osvold dagens kunstfelt som et estetisk og kulturelt sammenbrudd. Det er særlig kunsthistoriefaget som er blitt skyteskive for hans krasse og kritiske utfall. «I dag har nihilismen fullstendig tatt makten i faget, og kunsthistoriefaget har mistet sin betydning og innflytelse ved nærmest å utradere seg selv». Det er heftige påstander om fag og offentlig fravær, men selv om han kan ha rett virker det nokså merkelig at han bare hamrer løs på kunsthistoriefaget.

Dagens kunstfelt omfatter jo mange andre institusjoner med fokus på estetikk og visuell kultur, og det med økende definisjonsmakt. Kunstnerutdanningen har eksplodert siden 70-tallet og er i dag inkorporert i universitetsstrukturen. Kunstnerne blir nå utdannet til å forske på det kunstneriske, det vil si intellektualisere og begrepsbestemme det kunstnerisk sanselige. Med tanke på at kunstteoretikerne de siste tiårene har oppløst verkkategorien og definert kunsten som et konseptuelt og språklig fenomen, ser det ganske mørkt ut for en billedtradisjon forankret i visuelle kvaliteter og historiske tradisjoner.

Her er det lite hjelp å få av gode kunsthistorikere. Noen av dem traff jeg i studietiden, men nå er de døde og begravet, og like usynlige som de visuelle egenskaper og kunstneriske kvaliteter i dagens abstrakte kunstkonsepter. Da er det ikke så merkelig at den yngre garde kunsthistorikere er tause i den offentlige debatten om kunst. Når den konseptuelle kunsten ikke er visuelt tilgjengelig, som faglig sett er et nødvendig vilkår for å beskrive og analysere en gjenstand, har ikke kunsthistorikerne så mye å snakke og skrive om. Empirien er gått opp i røyk, og ingen påstander om kunst kan lenger kontrolleres mot et observerbart objekt.

I denne usynlige tankeverdenen av konsepter og abstrakt språk er det ikke mulig å formulere kunstdefinisjoner som kan rettlede oss i vurderingen av kunst. Hvordan skal vi kunne beskrive kunst som er uten fysiske egenskaper og visuelle kvaliteter? Man må være spåkone for å få noe ut av Marianne Heskes kunstkonsepter. Ja, du må faktisk beherske en form for estetisk magi som gir deg umiddelbar tilgang på kunstens usynlige sannheter i hennes arbeider.

Det er klart at her kommer kunsthistorikerne til kort. Deres fagspesifikke begreper, metoder og analyseredskaper har utgått på dato. De er rett og slett utdefinerte. Den estetiske magien har overtatt som portvakt og normgiver, og avviser enhver kunnskap og innsikt som er basert på vitenskap og rasjonell tenkning. Sannhet er noe man må føle og fornemme. Noen kaller det hypersensitivitet, en evne som alltid bekrefter selvet, men aldri gir korreksjon. Dette er ikke bare kunstlivet i et nøtteskall, det er en samfunnstilstand der anti-opplysning og magisk kommunikasjon er blitt det store frigjøringsprosjektet.

Når Leiv Osvold hamrer løs på kunsthistorikerne og deres faglige taushet som det store sviket, blir hans kritikk nokså snever og lite avklarende. Den nihilismen han hevder har fratatt kunsthistoriefaget betydning og innflytelse, er jo egentlig en samfunnstilstand der enkeltmennesket har mistet troen på opplysning, sannhet og moral. Det dreier seg altså ikke bare om kunstforståelse og estetikk, men om en langt mer omfattende rasering av den europeiske kultur og historiske røtter.

Etter at den postmoderne tenkningen punkterte fremskrittet og troen på en rosenrød utopi, har vi havnet i et utviklingspunkt som kan beskrives i Søren Kierkegaards tese om de tre stadier, men i omvendt rekkefølge. For den danske filosofen er det første stadium «det estetiske». Her søker subjektet bare sanselighet og nytelse uten forpliktelser og ansvar. I det neste stadium, det etiske, velger individet å engasjere seg i livet og tar ansvar for hva det medfører. I det tredje stadium, det religiøse, kommer gudstroen i fokus. Da forholder individet seg til en historisk og levende Gud, som skaper en personlig tilhørighet til det allmenne og evige.

Den individuelle utviklingen i Kierkegaards tre stadier beveger seg her helt motsatt av det som kjennetegner modernitetens og opplysningens frigjøringsprosjekt. Hos Kierkegaard frigjøres individet først på det religiøse stadium, i moderniteteten når subjektet har blitt kvitt religion og etikk og føler seg fri til å følge den rene sanselighetens tyranni. Det er i det perspektivet at dagens usynlige kunst blir et forbilde på frihet. Tidlig på 1800-tallet tok Avantgarden hånd om dette estetiske frigjøringsprosjektet, som kunstnerisk sett ender opp i konsepter som ingen kan se eller finne mening i.

Denne kunstneriske frigjøringen i retning av ingenting krever en helt ny og annerledes fortolkningsstrategi, til bruk for kritikere, kuratorer og kunsthistorikere. Egentlig dreier det seg ikke om fortolkning, men om en helt ny innlevelse, en orakel-evne, som bare få inne kunstfeltet er i besittelse av. De fleste kunstnere blir innviet i denne orakel-evnen ved våre teoritunge kunstakademier. Her utvikler de en subjektiv sensitivitet som åpner for alle nyanser av åndelig fravær, i virkelighetsforståelsen som i kunsten. Den gamle akademimodellen har utgått på dato, nå har vi fått Orakel-akademier med total definisjonsmakt, som lærer studentene å utforske det uutsigelige i det usynlige.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!