Foto: Sammy-Sander / Pixabay. Montasje: Document.

Det er blitt alminnelig å forstå litteratur i et kjønnsperspektiv. Kanskje er det slik at tilnærmingen til det allmennmenneskelige alltid, slik eller slik, bærer preg av forfatterens kjønn.

Disse norske dikt fra de siste hundre år varierer sterkt i form og tema, stil og tone. Samlet gir de et sammensatt, langt fra fullstendig bilde av mannlighetens poesi. Jeg har vondt for å forestille meg en mann som gjenkjenner seg i alle.

Forfatterne er alle hvite menn, de fleste døde. Uff da. Hadde det ikke vært klokere å tie om det? Bør man ikke nå ta avstand fra «toxic masculinity»? For tiden er det viktigere å fremheve mannlighet uten unnskyldninger og botsøvelser.

Den siste seksjonen inneholder bare ett dikt, som til gjengjeld trenger en kommentar. Det er et av de helt store dikt i norsk litteratur, men fremmedartet både språklig og tematisk.

I

Rudolf Nilsen (1901–1929), Viggo Villmann

Med den grønne genser, det røde hår
og korderoysbuksene gule –
slik er det jeg husker ham, der han står
ved kartet og famlende foreslår
å finne Milano i Thule!

Ja det var’n Viggo Olsen, gett,
den dårligste i klassen,
men første mann i gymnastikk
som greide stift på kassen!

Han var ikke kvikk gjaldt det bok og pugg,
det blev til å hakke og stamme.
Men gjaldt det å klatre i tau, så hugg
han fart som en hauk, og vi så hans lugg
fly op som en dansende flamme.

Ja, det var’n Viggo Olsen, gett,
som bøker gjorde bange –
med never til å bokse med
og hode for å stange!

Det var ikke mye til kar han var
i kamp med de ukjente x’er.
Men slagsmål – jeg synes jeg ser han knar
en fiendes surdeig med neven bar –
da kunde han sine lekser!

Ja, det var’n Viggo Olsen, gett,
som aldri lærte salmer,
men mangen song om Edens øi
med hulagirls og palmer!

I halvsøvne, duppende, hang han ved
sin pult i de langsomme timer.
Men skulket han, visste vi god beskjed –
da var han på havnen i selskap med
en kompis ombord i en steamer!

Ja, det var’n Viggo Olsen, gett,
han var han var vel smått begavet,
men i hans blod gikk suset fra
det store, salte havet!

Av fødsel og evner en arbeidsbi
fra mørkeste dypet i byen ….
Men gjennom hans sinn jog en het og stri
og seirende drøm om å flakke fri
i solskinn og storme om jorden som skyen!

Ja, det var’n Viggo Olsen, gett,
hans hjem var svarte gater,
men sky og vind og sol og sjø
de var hans kamerater!

Jeg ser i et blad noen snaue ord:
En sjømann fra Oslo forsvunnet.
Den gamle historien: slått overbord ….
– Jeg tror han har slåss som bråttsjøs bror,
men stormen og natten har vunnet.

Ja, det var’n Viggo Villmann, gett,
den verste gutten på skolen.
Nu er’n gått nedenom og hjem
til dypet langt fra solen.

Bjørn Aamodt (1945–2006), Anchorage

Bjørneskinn og gull. Historien henger i ordet
som en rustholk dreier for ankeret i tidevannet.
Bevissthetens lille kuøye.
Kompassnåla dirrer mot den magiske ordpol.
Hiv på kjettingen, 4 sjakler ute.
Stemme føttene i dekket mot den svarte veggen
som tårner seg opp og velter inn over babord baug.
Legge tyngden over på høyre fot
mens dråpene smeller som svøpeslag over styrhusruta.
Steady so! Anchorage, Antwerpen, nedenom
og hjem. Ordet som et blankslitt ritual
for å sette sjøbein, stå
nesten stille. Der kommer neste sekund, skumpisket.

Tore Ørjasæter (1886–1968), Timber (fragment)

Så sprang han fram ut or fløytarflokken,
han Omund-guten frå Sel.
Gjekk fjørall og fast på dirrande stokken
midt ut i fossgrøne gjel.

Han stod på stokken som dissa i fossen
der djupet dunde og saug.
Timber brotna og endereistest
og dunga seg upp i haug.

Lunnen^* er som ei fårleg gåte
fyrr fyrste stokken er funnen.
Stokken som bægjer mot tronge klovberget
held saman heile lunnen.

Det dirrar og brådøn. Han lyder på tonen
og kjenner tyngdi av lunnen,
som aukar og aukar. Han veg og vrakar
seg inn til den sanne grunnen.

Då høgg han seg ned der det heng i bende
og løyser den leide knuten.
Det støkk i lunnen. Men Omund-guten
spring på ein svingande ende
av stokken han stod på, som svinga’n på land
i siste bleket då storlunnen dundrande
losna og lukt på stupet rann.

^* lunn = sammenviklede stokker, tømmervase

Jakob Sande (1906–1967), Kvardagsheltar

Dei bar ikkje snorer på blank uniform
der dei trassa seg fram gjenom eldhav i storm.

Det var menn av det vanlege slitarstand
frå byar og grender i Noregs land.

Men lell la dei ut mot ein domedag
medan dødsklokka skolv i kvart stempelslag.

Frå djupet kom varsel om dødsforlis
og dei kom ‘kje or klea på vekevis.

Dei stod avgrunnen nær mang ei redselsnatt
og såg vener i naud uten hjelp bli att.

Men næste gong er det dei det gjeld,
skuta blæs opp i ein gøys av eld.

Ender og då kjem ein livbåt inn,
fåmælte menn sine byltar finn.

Stridsmenn frå havet med ukjende namn,
snart legg dei ut att frå næraste hamn.

II

Nordahl Grieg (1902–1945), Det tredje fottrin

Det glitrer sol over blå, blå bølger,
det gnistrer gult i et glohett svaberg,
det ler av sprøyt om en pikekropp.
En arm som lægger seg ind til taren,
et lys som løfter seg imot lyset,
slik står hun opp.
Så går hun bortover nakne berget.

Det første merket av hennes fotblad
er klart og fast efter sjøens væte.
Det andet merket er fem små tær,
som flykter lett lik et pust mot steinen.
Det tredje merket er ikke noget,
er bare svaberg og sol og hete,
er bare godveir og lys og lykke,
er bare sommerens eget merke, –
det tredje fottrinn, som ikke er!

Harald Sverdrup (1923–1993), Hun og han og havet

Millioner rullesten slipes i brenningen
mine stener ruller i hennes hender
foran oss hoftestramme svaberg
fugleredemørke kløfter med lukt av rev og tang
dine lepper er sjøanemoner sugende havdyr
strandens konkylier suser bak min panne
ditt kjønn er et fuktigmørkt agn
med et fast lite hjerte bak skjellenes lukkemuskel
inn i mitt sinn gror små svarte nakkehår
og armhulerosetter fra et undersjøisk kirkevindu
underlivets sjøstjerner kråkeboller blekksprut
svinger ut av et mønster på en krukke fra Kreta
kjønn glir som fisk i undervannshuler
gnistrer til på kroken nappende rytme
mellom oss en streng stramt buet av havstrøm
dragsuget tar oss med til en fortid
hvor solsøylen er en fruktbarhetsfallos i havet
og berget åpner sine knær for en helleristning
hvor guder danser gjennom oss med falkehode
og slangeblomstrende kjønn. Og døden
er en liggende stillhet og et skip før avgang:
– til hav skal vi bli
stirrende uten syn inn i det blå.

Erling Indreeide (f. 1945), Forlagt hjerte

Eg finn ikkje att hjertet mitt og politiet spør
kvar hadde du det sist? Det ligg ikkje føre

mistanke om noko kriminelt. Eg slår
nummeret til mitt hjerte, ringjer det opp

og høyrer ei svak summing men kan ikkje vite
om det er ein vibrasjon i mitt hjerte eller siste skrik

til passasjerar som skal vere med eit fly
og som no straks må gå til utgangen.

Audun Boyson (1897–1979), Alders lille spøk

Dersom du stanser ved mitt hjertes hus
(grå gamle vegger ungdommen går forbi
på vei mot det skimrende tårn i horisonten)
da vil alle syv låser lystre med fryd
nøklen du ennu gjemmer, og festlig vidt
vil portene springe opp, og salen der-inne
er ennu smykket til høitid i dine farver.
Hvis ungdommen så det, smilte den et sekund
og tenkte på annet; men huset er stengt for den.
Den lille hemmelighet som ingen merker,
spøken som knapt er værd at vite om,
og som skal dø med mig (O, kommer du ennu
innen veggene faller?) – er bare dette:
at det er skjønt at bli en gammel mann
så lenge Du har nøklen til mitt hjerte.

Anders Brenno (f. 1988), Dei reine år

Å gjev eg va gjeven att den tid
då eg gjekk langs stien som gutedall,
den stien eg no går som vaksin kar,

dei reine huglause år,
åre før eg stunda ette kjærleik!

III

Jens Bjørneboe (1920–1976), Likskjorten
(Efter et eventyr hos Grimm)

Hun gråter og gråter, den unge mor.
Hun gråter og gråter seg ned.
Og ingen ting på den grønne jord
kan gi hennes hjerte fred.

Hun gråter i stykker hver tro og bønn.
Hun gråter til natten tar slutt.
Hun gråter over sin lille sønn,
den lille, døde gutt.

Hun gråter i stykker sitt eget liv,
hun gråter sitt liv ihjel.
Hun gråter seg gammel og krum og stiv.
Snart gråter hun ut sin sjel.

Så kommer en natt, da står han der
på nakne, bløte føtter,
skjønt alle vet jo at han er
i ro mellem rognens røtter.

Han står der søvnig og ser seg om,
han gnir seg med hånden i øyet,
så liten og lys i det mørke rom,
så kold og våt i tøyet.

Og moren står opp: jeg ventet deg!
Så er min sorg da slutt.
Så kom du da igjen til meg,
min lille, døde gutt.

Da sier han: Mor, av all din gråt
blir jeg så kold rundt kraven.
Jeg får ikke sove når skjorten er våt,
da ligger jeg våken i graven.

Paal Brekke (1923–1993), Barnet i meg spør

Mor, hvor kommer vi fra?
-Vi kommer innenfra
Men hvor går vi hen?
-Barn, vi skal dit igjen

IV

Først etter sin død ble Olav Nygard (1884–1924) anerkjent som den store dikter han var. Lett tilgjengelig er han ikke. Nygard skriver på gammel dialekt, og så grundig at knapt noen i dag er fortrolig med alle ord han bruker.

Hvem vet hva «braglebraut» betyr? Ifølge Noregs Boklag, som skal ha takk for ordforklaringer i Utvalgte dikt (1973), betyr det «lysende vei». I diktet som her gjengis, finnes en del andre eksotiske ord som man tross alt aner hva betyr. Anelse står godt til diktets tema, som ikke er mindre fremmedartet.

Siden man lett kjenner seg fortapt i denne urskog av ord, kan det neppe skade å røpe hva det handler om. Diktet forteller om en inkarnasjon. Et ufødt guttebarn blunder salig i en åndeverden høyt over alt det jordiske. Dikter-jegets lengsel etter et barn er sterk nok til å trenge inn i denne dimensjon og bevege gutteånden til å sige ned og bli hans jordiske sønn. En mann blir far uten noen som helst kvinnelig bistand … jaha.

Men biologiske og andre betenkeligheter svinner hen i møte med dette umåtelige, vidunderlige diktet. Det kan leses om att og om att.

Til son min

Du blunda lagnadlaus i æveblånar
dit inga tid og ingen tanke skaut
si braglebraut; frå sælt fordrøymde månar
eit blidøygt sylvskin ut i rømda flaut.
Det var kje natta, tyngd av livsens minne,
men meir den fyrste tind av morgonglon;
i alt ein æves fred som sveipte linne
og svale lakan kring deg, ynskjeson.

Det steig ei susing, som eit fluttfugl-fylgje
sveiv rundt og ut um alle ævehav,
med^* du låg liljelett på iblå bylgje
som draumediser leidde inn og av,
lik tjørnblom, svævd av blundøygd nattetime,
og la di alvekinn i blidan ro
i bylgjefange, med ei strålestrime
av himelsk vyrksemd ved ditt lægje stod.

Men eg gjekk dag-fordrøymd i mine dalar
der foss og flogberg bygde meg til mann.
Å ungdoms himel! Solvarmt, solvarmt spralar
det mønelangs av bringeeld som brann.
Og elskhugsvåren løyste alle lindar,
det kjendest som eg sumde upp i song
og soldis, upp langs lange fjell og tindar
med tida rulla inn i ævegong.

I elskhugs djup låg lengt som blåe næter
og gøymde sæleådrar i sin barm;
eg kjende at i draumstill upphavs-æter
låg løynde liv som gjorde lengten varm. –
Min ungdomsvår skreid fram um mange blånar
i livsens underlege skiftegong;
men under vendesoler, kvervemånar,
drakk lengten liv av dulram ætersong.

Og lengten rodde ut or sine fjordar
og lærde seg dei lange bylgjeslag
og auka måle, som når dult det torar,
til dine draumeheimar kom i ag.
Då brast dei åndelette æterkringar,
og jorda med si dragmagt nådde inn.
Då seig du kvar den stund i mindre svingar
til du i vogga låg med varme kinn.

^* med = medan, mens