Kritikeren som «utroper av inderlighet»

Foto: Erik Sæter Jørgensen

Jan Groth, død 2. mars i år, blir av forståsegpåere utropt til en av samtidens mest kreative og originale kunstnere. For tiden er det en stor mønstring av hans arbeider i Stavanger kunstmuseum, nylig anmeldt av NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke på TV og nett. Mange av Groths verker har jeg sett og anmeldt tidligere. Umiddelbart ga de hverken glede eller mersmak. Enkle hvite strekker på svart bunn eller svarte streker på en hvit flate, sier ikke mye. Heller ikke når han prøver å forvandle den todimensjonale streken til tredimensjonal skulptur.

NRKs kritiker ser helt andre kvaliteter i disse strekene. Ja, de er visstnok bærere av både dype innsikter og sjelfulle erfaringer. En normal publikummer vil nok ikke si seg enig i en så mangefasettert iaktakelse, men folk er jo forskjellig utrustet, noen ser genialitet i en tørr og triviell strek, andre i en tom flate. Mona Pahle Bjerke er av den sorten. I Jan Groths streker ser hun «selve urbildet på skaperakten, det man også kan kalle den menneskelige grunngest». «Og denne opplevelsen av noe tidløst og nærmest arkaisk kjenner jeg på i møte med Groths mektige streker».

Jo da, de fleste foreldre med småtasser i barnehage har nok sett denne kreative «grunngesten», men aldri forstått at den kunne være høydepunktet i en genial kunstnerkarriere. Det har neppe barnehagetantene heller, som raskt pusher tegnebegavelsene over i en mer kommunikativ retning: «Husk at menneskene har ett hode, to armer og to ben». Kunstneren Jan Groth slapp nok unna denne aristoteliske kunstpedagogikkens prinsipper, at komplekse former og presise begreper bygges opp gjennom enkle «grunngester» og ditto ordbetydninger.

Med tanke på at NRKs kunstanmelder har hovedfag i kunsthistorie, er det mer enn merkelig at hun ikke har lært noe om prosedyrene i billedanalyse og tolkning. Normalt starter man med en verkbeskrivelse, deretter en analyse, for til sist å fremsette en tolkning. Mona Pahle Bjerke bare svømmer rundt i sitt eget emosjonelle tåkehav uten å nevne eller vise hvilke visuelle kvaliteter og arkaiske betydninger streken er bærer av. Faglig sett er det språklig svada, en ordfet tekst som svulmer av inderlighet og superlativer.

Hun er ikke alene i den bransjen. Dagens kritikere og kunstforståsegpåere eksellerer i den samme meningstomme språkbruken når det gjelder Jan Groths intetsigende streker. Det er som om de ikke lenger bryr seg om kunstgjenstandens eget uttrykk, men er mer opptatt av å skrive om sitt eget følelsesliv. Egentlig er det ikke så merkelig, for mesteparten av samtidskunsten har heller ikke så mye å by på. Den virrer rundt i den samme urtidståka og leter etter en arkaisk tråd eller en annen «grunngest» som kritikerne med stor selvbevissthet kan løfte opp på Parnasset.