Frank Tønnesen fra Sokndal er en visesanger som lider av sosial angst og innestengt aggresjon, som kommer til uttrykk i hans fantastiske musikk og tekster. Nylig vant han sin fjerde Spelemannpris, men dessverre ikke på en TV-sendt galla.

Det vil si: Det er rollefiguren som fremstiller disse lidelsene, ikke nødvendigvis den dyktige artisten Frank Tønnesen.

Hans artistnavn er «Tønes», og han har vært en lokal helt her i Rogaland i et par tiår. Faktisk må jeg med skam innrømme at det var NRK som gjorde meg oppmerksom på denne kunstneren, da Lindmo i sitt talkshow introduserte Tønes til et større publikum.

Her tar Tønes et sykt morsomt oppgjør med HMS-galskapen som vårt samfunn lider av. I dette tilfellet handler det om kniver, som var fast inventar hos alle unger fra 4 år og oppover, den gangen jeg vokste opp. Knivstikking og selvskading var det derimot mindre av enn i dag.

Som en kommentar om kniver, så opplevde jeg et knivangrep den gangen jeg var troppsbefal i 2. bataljon i Brigade Nord, som har sin leir på Skjold i Troms.

En soldat klikket mentalt, og kom løpende mot en kollega av meg, jeg sto fem meter unna og rakk ikke gripe inn. Med en samekniv i hånda utførte soldaten et rent drapsforsøk på min venn fra befalsskolen.

Det endte dårlig for angriperen. Da min kollega bare flyttet seg litt til siden, så traff kniven veggen i stedet. Angriperen kuttet nesten av alle fingrene i det mislykkete drapsforsøket, siden samekniver ikke har noe som forhindrer at hånden sklir over knivbladet.

Min kollega, som senere har fungert som innsatsleder i noen store saker for Oslo-politiet, beordret iskaldt gjerningsmannen å vaske opp blodet etter seg. Etterpå kom skjelvingen, men ikke foran soldatene.

Les også: Nanci Griffith (1953–2021): En liten kropp som rommet en stor sjel

Tilbake til Tønes. Det var morsomt å oppdage at også Mimmisbrunnir har hatt glede av denne flotte artisten, og skrev om ham i 2017.

Trivielle temaer, enkle fortellinger

Hva er Tønes opptatt av? Litt enkelt sagt er det noe dypt konservativt ved tekstene til Tønes, uten at jeg dermed antar at han tilhører den konservative side rent politisk.

Men han vil helst bare være i fred. Som han synger i sangen Grett å få besøg, så er det faktisk noen ganger greit med fred og ro. Selv om han sier det på følgende måte:

Grett å få besøg
Av sånne du ikkje har sitt på all verdens tid
Så har blitt heilt forandra
Sidde så stive pinna
Sidde bare å stirra
Sånne du må intervjue og grava og spør
Har lyst å hiva de på dør
Grett å få besøg

Grett å få besøk
Slepp å være aleina
Slepp å være aleina
For det e det værsta
Det e det værsta
Fred og ro
Fred og ro

Blandingen av mørk humor og poesi rører noe ved meg, som lider av mørke tanker selv, og til stadighet irriterer meg over stort og smått. Men som samtidig ønsker å behandle gjester på en god måte.

Men i studietiden hadde alle mine venner forstått at jeg absolutt ikke ville ha besøk. Jeg bodde på Bakklandet, rett ved siden av Naboen, byens fineste uteservering med en flytebrygge på Nidelven. De vennene som hadde sosiale antenner banket på vinduet, og pekte på brygga på elva. Så kunne jeg selv velge om jeg ville komme, eller fortsette studiene.

En gang var det en idiot som ringte på døra. Jeg åpnet, og spurte: Hva skjer? Hva vil du?

Han svarte at han bare ville komme på besøk. Traumene satt i flere måneder. Hva i all verden skal man gjøre når man får besøk, uten mål og mening? Og siden det var midt på dagen, så kunne jeg ikke gå å legge meg, som Tønes.

Misforstå ikke: Jeg er gjestfri og elsker å ha middagsgjester, overnattingsgjester hvis det er planlagt, eller å invitere nabolaget på noen øl og en fotballkamp. Men sånn helt ut av det blå, så er besøk totalt uinteressant. Å komme på besøk for å komme på besøk? Gimme a break!

Det er ikke alltid like hyggelig å bli invitert heller, mener Tønes. Personlig nekter jeg å gå på slike foreldremøter på skolen, hvor noen damer står og prater om et eller annet som ikke har noen betydning for mitt liv, eller mine barns liv. Som regel handler det om såkalt mobbing, eller hva unger skal få lov til å se på TV.

Stakkars Tønes ble invitert i spleiselag! Da måtte han selvsagt skrive en sang, og det innebygde aggresjonsnivået lot seg ikke skjule. Særlig ikke når det ble avslørt at festen også skulle være en «Bli kjent»-fest.

Waldorfsalat, det kan jo ikke ende godt. Låta Waldorfsalat ble av enkelte utnevnt til årets råeste rockelåt. Desperasjonen og frustrasjonen er overtydelig, det blir noe hysterisk over det hele, som reddes elegant av humoren.

Eg blei inviterd i någe di kalle for spleiselag. Me e ikkje vande med det i min familie. Der e mi vande me å diska opp når folk kjeme, ikkje eg då, men mor mi

Det ekkje adle som kan lage Waldorfsalat, men som lage ligavel!

Hvis man er konservativ og systemkritisk, så er det mulig å tolke denne sangen som en skarp kritikk av ubrukelige politikere, som ikke er i stand til å skape et godt samfunn, eller Waldorfsalat, men gjør det allikevel.

Samtidig tvinger de oss i en Bli kjent-fest vi ikke har bedt om, via migrasjonspolitikken.

Spleiselag høres ut som dugnad, dette ordet som Erna Solberg og røkla klarte å ødelegge. Reell dugnad er positivt. Men falsk dugnad, hvor de uproduktive slipper å bidra, fører til en voksende aggresjon hos de som faktisk betaler for idiotiske FN-engasjementer, bistand, innvandring og menneskefiendtlige klimatiltak.

Dette er min tolkning, og absolutt ikke noe som skal legges på artistens skuldre. Men hør sangen via mine briller, så forstår du kanskje hva jeg mener.

Les også: Metallica på Monsters of Rock, Moskva, 1991: Legendarisk

Albumet Vindbrest fra 2015 er en ren perle, og selvsagt vant Tønes Spelemannprisen. Det er en blanding av vakker poesi og naken frustrasjon. Det er livet, beskrevet med en gitar og noen ord.

Det vakre, kjærligheten, kommer til uttrykk i låta Dråba i sjøen.

Tønes skriver om de enkle ting i et vanskelig liv. Som å spille Yatzy, eller lage ribbe med Sprøe svor. Sånn som man får hos mor. Fast julemusikk i mitt hus, som er så heldig å inneha en mor som fikser sprø svor.

En hans vakreste sanger er Antikkmesso på Figgjo, som handler om livets tilfeldigheter, kjærlighet, frustrasjon og samlivsbrudd.

Antikkmessa på Figgjo er en kulturell institusjon for særlig litt eldre damer i Rogaland, og en stående vits for mange av oss som er litt yngre og mindre feminine. Tønes tar fenomenet på alvor, og lar seg imponere av den unge damen som er en god selger. Men så møter han hennes familie, fra Hommersåk, et område som har et dårlig rykte i Sandnes kommune, men som i mine øyne er et vakkert sted.

Den helgo sko eg egentlig te Tonstad på hytto
Men så mangla de folk på antikkmesso på Figgjo
Livet e follt i krumspring, plutselig smage allt og du fer ikkje nokk

Hadde ein hond så faren passte på når hu va rondtforbi
Hu hadde jækla svære slekt udpå Hommersåk i den va det mye forskjellig
Tenk me to blei ett par, du sko bli mor, eg sko bli far

Va på antikkmesso på Figgjo, va på antikkmesso på Figgjo
At eg traff ho, for allar fyssta gongo

Den konne selga, stod på avstand å beundra, den konne selga
Spratt opp av stolen når det kom kunda

Aldri någe problema, plenty veklsepenga
Store någ påsa, skikkelig hanka, den konne selga

Hu hadde ein onkel som kom innom minst ei gong i vego
Heilt uden sosiale antenna, både han og tanto
Kom å leverde ting de ikkje ville ha, gammale drid så bare va te hiva
Ting bjunnte å gnaga, ting bjunnte å irritera 

Tønes representerer noe urnorsk, han vil være i fred på sin haug, han vil jobbe for føden, han vil klare seg selv. Eg e bonde er en litt tullete låt, som jeg selv fremførte på en fest den gangen jeg var medlem av NSB-bandet i Stavanger, med en haug av jublende konduktører og lokførere foran scenen.

Mine små barn var ikke på festen, men sang den til stadighet ved frokostbordet, siden de hadde hørt meg øve (jeg lærte meg låtene ved å lytte, siden jeg den gangen ikke kunne noter).

Eg e bonde, eg kjøre traktor
Eg he caps der stenne John Deere på
Den he eg på meg inne og ude
Ja, den ska eg ha på meg heilt te eg stube
Høy – høy – høy

Det er sjelden at meg og kåno tege fri, det er alltid någe me kan henga fingrane i
Og sko det vær en dag det er litt lide å gjør, så slær me av maskinane
Og så melke me for hånd!

Ja, eg e bonde, eg e fydde oppi løo
Heila livet he eg slede for føo
Min fyste kamerat, du det va et lide låm
Eg kan huska eg stod der og såg på når det kom ud
Ud – ud – ud 

Høy høy høy! Et credo for vår tidsalder. Tønes var, og er, forut for sin tid, på alle måter.

Anmelder Rune Slyngstad i Fædrelandsvennen skrev i feberrus om det fantastiske albumet Vindbrest:

Den underfundige lyrikken og den distinkte fortellerstemmen til Tønnesen er så vidunderlig at det gjør godt å høre på alle de triste historiene og tragediene. Det er ingen andre i dette landet som kan formidle en tekst som «Då Runar fekk skabb» på samme måte som Tønnesen.

Vi snakker om små tekstnoveller som er pakket inn i en lekker produksjon. Kort og greit. Både trist, sterkt og underholdende. Mye alvor. Litt humor. Og til og med litt kjærlighet.

Jeg har en lignende analyse. Men jeg undres om det stikker noe dypere bak produksjonen til Tønes.

Hans fabelaktige låt Min venn fra albumet Son av Salve (2012) viser også dybden i hans tekster, og hvor dyktig Tønes er som gitarist.

Du veit liga godt som meg
Sannheten e ikkje någe å leita ette
Den kjeme dinglande,
he fått med seg alt som skjedde

Langt langt gras legge seg øve
Vinden blæse og regnet pøse
Du e ikkje sånn, du stende oppreiste

Min venn du får meg til å le

Mitt valg i dag blir sangen Indianera, som har en av de beste gitarlinjene nordmenn noensinne har skapt. Her synger Tønes om å kjempe mot overmakten, sette pris på livet og alltid gjøre ett forsøk til. Det er trist, rørende, vakkert og håpefullt.

Litt av et rom det her
Meg og deg e heldige
Litt av ein sjanse å få
Springa ront levande

I skyggen av solo

Udi den kalda, skarpa lofto
Mørket henge øve sjø og land
Meg og deg på vei vekk, på vei fram

Me kan prøva ei gång te
Å fanga det fina
Me kan prøva ei gång te
Ta parti med det goa
Meg og deg… meg og deg

Vær heilt stille, bror
Vent te de he reist sin vei
Alle galningane
Må ikkje bli så dei

Du seie at alt går an
Gå seg vill e å finna fram
Ingenting og alt å taba
Me e indianara

Vi er en bortskjemt generasjon, som har glemt at vi egentlig burde være takknemlige bare fordi vi faktisk lever. Men som Tønes viser oss: Kun utskuddene opponerer, de som allerede har mistet alt, de som finner fram ved å gå seg vill. Som indianerne. Men også truckerne i Canada, og de gule vestene i Frankrike.

Vi kan vinne kampen mot overmakten. For vi er indianere, like truet, men like sterke.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!