Maleriske varsler om en død i skjønnhet

«Stormbølge», 2022

Maleren Christopher Rådlund er en tradisjonsforankret romantiker som i stil og tematikk jakter på det uutsigelige i norsk natur og landskap. Det er ikke det klare dagslyset som gir motivene hans mening, men skumringen og den anelsesfulle erfaringen av noe sjelelig og åndelig. De stedene han velger å male synes å ha en egen utstråling, som om de venter på å bli sett og forløst på maleriets premisser. Her kan man snakke om et «genius loci», stedets ånd, som i dette tilfelle søker en kunstnerisk bekreftelse, skjønt grunntonen er sorgtung hos begge parter.

Det er ikke lett innenfor horisonten av en dekonstruert modernitet å fastholde troen på kunstens uskyld og evne til skjønnhet. Christopher Rådlund har nok tenkt mye og lenge over det å skape kunst under et så åndsfattig værlag. I årenes løp har motivene skiftet, men det poetiske grunnsynet er stadig like skjerpet. Hans utstilling med malerier nå i Galleri Semmingsen på Tjuvholmen gir sjelebot for moderne mennesker. Det er storslagne landskaper og ensomme klippeformasjoner, bølger som bryter mot strand og høye fossefall i stille modus.

Rådlund har et følsomt blikk for den naturgitte orden og identitet. Det kommer tydelig til uttrykk i hans malemåte og stofflige utforming av billedrommet, der penselen forvandler flaten til et atmosfærisk rom fylt av beåndet liv. Prosessen foregår som en visuell dialog mellom kunstnerens blikk og et naturgitt landskap. Det er egentlig normalt for sansningen, men i kunstneren Rådlunds tilfelle er det en åpenhet mot sansningens indre liv, som han er særlig lydhør for.

Denne åpenheten for sansningens indre liv preger også Christopher Rådlunds andre engasjementer, særlig når han tematiserer miljøspørsmål og moderne arkitektur, som i «En sort bok om arkitektur». Perspektivet her er egentlig bruddet med den naturgitte åpenhet: om hvorfor moderne arkitektur er menneskefiendtlig og miljøødeleggende. At den moderne arkitekturen både er dominerende og negativ til det naturgitte miljøet og den menneskeskapte kulturen, er noe de fleste mennesker opplever, men hvordan skal vi få stanset dekonstruksjonen av sansningens åpenhet?

Blant alle de vakre og følsomme bildene på utstillingen er det ett som skiller seg ut. Det er maleriet «Vindkraftverk». Her ser vi ut over et dystert havområde med blytunge skyer og bølger som bryter mot skjær og et øde øylandskap. Midtstilt i motivet ruver en høy vindturbin, et aktuelt symbol for klimakrise og undergang. Stedet virker forlatt og oser av endetid. Det er en stemning flere av maleriene uttrykker, som om det romantiske prosjektet nå varsler en død i skjønnhet.