Kunstverket «Wittgensteins båt» er det sikkert ikke mange som har fått anledning til å se. Det ble første gang vist høsten 2019, under bokmessen i Frankfurt, og skulle året etter under Festspillene i Bergen vises på Kunstmuseet Kode. Det ble avlyst, så også i fjor og nå i år. Siden Kode tydeligvis ikke var interessert lenger, er det blitt ordnet et annet utstillingssted i Bergen. Kunstneren bak verket «Wittgensteins båt» er Marianne Heske, hun som i 1980 fikk fraktet en gammel utløe fra Vestlandet og fikk den utstilt i Pompidou-senteret i Paris.

I 2014 fikk hun også flyttet et 150 år gammelt hus fra Hobøl kommune i Østfold og plassert det foran Stortinget under tittelen «House of Commons». Marianne Heske regnes for å være Norges fremste konseptkunstner, eller flyttekunstner, kan en vel si. Hennes siste verk, «Wittgensteins båt», er også stadig på flyttefot. I dette tilfelle dreier det seg altså om en robåt som den østerriksk-britiske filosofen Ludvig Wittgenstein visstnok brukte da han noen år i mellomkrigstiden bodde i Luster.

Wittgenstein er Marianne Heskes favorittfilosof. Hun har etter eget utsagn levd med hans tekster og tanker gjennom mange år, tydeligvis på et konseptuelt nivå der ingen aner om hun har skjønt noe som helst. Et av hennes favorittsitater fra filosofen passer godt inn her: «Det man ikke kan si noe om, må man tie om». For en konseptkunstner er dette gefundenes fressen, de er så fulle av dype tanker og ideer i hodet som ikke kan uttrykkes i et formgitt verk. For dem holder det bare å peke på en ting og si at det er kunst. Og vips, så kan bankkontoen fylles med statlige kroner.

Det gamle og morkne robåtvraket som Marianne Heske har utpekt til kunstverket «Wittgensteins båt», har høyst sannsynlig ikke vært i filosofens eie. Hun sier selv at det bare er en antagelse, men at den slags er uvesentlig i kunstsammenheng. Ja, konseptene er ikke så lett å holde styr på, selv for en kunstner som lever og snylter på døde filosofer og statlige midler. Nå har jeg bare sett båt-vraket på bilder, og det blir derfor vanskelig å si noe om gjenstandens kunstneriske kvaliteter og filosofiske referanser.

Det eneste vi har å forholde oss til, er Marianne Heskes uttalelser. Til Aftenposten før avreisen til Frankfurt for tre år siden sier hun: «Båten er et fartøy som drar til Europa lastet med tanker, filosofi, historie og et budskap fra Wittgenstein og meg». Det gamle båt-vraket fra Luster har jammen fått jobben med å frakte hjernespinn og egoskryt fra en kjent konseptkunstner. Her kommer et budskap fra Wittgenstein og meg! Tenk så heldig den berømte filosofen er.

Det er faktisk ikke mye konseptkunstneren Marianne Heske kan tie om, i alle fall når det gjelder egen begavelse. Her har hun ikke lært mye av Wittgensteins tenkning, hverken slik den ble utformet i «Tractatus, Logico-Phiosoficus» eller i «Philosophische Untersuchungen». For Heske spiller det selvsagt ingen rolle, hun er jo ingen analytisk filosof. Derimot er hun en konseptkunstner som på magisk vis kan få hva som helst til å bli kunst. Det er en magi vi kjenner godt fra «Keiserens nye klær», der de konseptuelle veverne lurte keiseren og alle innbyggerne trill rundt.

Når Marianne Heske nå farer rundt med «Wittgensteins båt», er det ikke mye vi ser til filosofens tenkning eller kunstnerens indre konsepter. Robåten er et kassert vrak, det er helt iøynefallende, og hvem eieren var, vet ingen. Så hvor kommer Wittgenstein og hans filosofi fra i denne sammenheng? Selvsagt fra Marianne Heske, som slår både mynt og mening på denne sammenkoblingen.

Filosofen Ludvig Wittgenstein ville sikkert ha stilt seg helt uforstående til å bli forvrengt og misbrukt i dette egofikserte konseptprosjektet til Marianne Heske. Han er, heldigvis for henne, død og begravet. Hans logisk-analytiske tenkning ble både i samtid og ettertid mye drøftet og kritisert av andre filosofer. Fra min egen studietid i filosofi fant jeg et lite oppslag om Wittgenstein på te-rommet: «Wittgenstein var en underlig skrue, han var venstregjenga i kroppen og firkanta i hue». Den aforismen tok jeg vare på.