Lost in communication

Marguerite Humeau (forgrunn), Nora Turato (bakgrunn)

«Information (Today)» er tittelen på en aktuell kunstutstilling i Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen. Med tilføyelsen «today» referer utstillingen til mønstringen «Information» som ble vist i Museum of Modern Art (MoMA) i New York 1970. Den gang var datakommunikasjonen bare i startfasen, mens den i dag omfatter og determinerer hele kloden. Det er denne utviklingen og dens aktuelle transformasjoner som kunstutstillingen «Information (Today)» prøver å belyse.

Mer spesifikt handler den om strømmen av datainformasjon som omslutter folks dagligliv i alle gjøremål. Men selv om vi lever midt i denne datastrømmen, og preges av den, bryr vi oss sjelden om den. Det gjør derimot den kretsen av internasjonale kunstnere som har ofret tid og oppmerksomhet på den usynlige og digitale datakommunikasjonen som i stor grad styrer våre følelser og tankemønstre. Gjennom ulike metoder og kunstneriske vinklinger prøver de å avsløre datastrømmens manipuleringer og makt.

«Begrepet informasjon utgjør en underliggende tematikk for alle verkene som vises, enten det dreier seg om å utforske kommunikasjonsteknologi, overvåking, datasystemer eller finansspekulasjon». Det var jo en grei informasjon, men skjønner ikke helt hva disse objektene har i et kunstmuseum å gjøre. Primært skulle man tro at utstillerne la vekt på den kunstneriske informasjonen, enten i form eller innhold, og deretter hvilken relevans datastrømmen hadde for det å være visuelt og estetisk skapende.

Her må jeg tydeligvis tro om igjen og justere mine faglige fordommer, men har uansett problemer med å lokalisere egenskaper ved de utstilte objektene som åpner for det kunstneriske. Heller ikke den digitale datastrømmens materielle og immaterielle elementer er synlig tilgjengelig. De utstilte objektene er så forskjelligartet i sine tematiske og fysiske vinklinger at hele mønstringen fremtrer som et konseptuelt villnis. På tross av kunstnernes ambisjon om å gi publikum innblikk i data- og informasjonsteknologiens magi og makt sitter man igjen med inntrykket av å være lost in communication.

Dette er ingen uvanlig erfaring i møtet med samtidskunsten. Hensikten med å formidle noe kunstnerisk synes ikke lenger å være en relevant problemstilling. Det er bare et lite mindretall av kunstnere som skaper noe folk kan se og tolke. De samtidsorienterte derimot serverer bare konseptuell svada uten informasjonsverdi. De befinner seg i en tilstand av kunstnerisk autisme som kritikere og kuratorer har fortolkningsmonopol på. Dette er et lukket kretsløp finansiert av staten og pengesterke investorer.

Helt siden 1990-årene har kunsten slik vært lost in communication, og utstillingen nå i Astrup Fearnley Museet, et privatfinansiert utstillingssted, markedsfører nok en gang den samme informasjonstomme estetikken og kunstneriske avmakten. Innenfor rammene av dette kunstmuseet er fokus nå rettet mot «… den uavbrutte strømmen av informasjon som driver den databaserte kapitalismen på 2000-tallet». Jøss, er kunstnerne kritiske til data-kapitalismen?

Det hadde vel vært mer nærliggende å hudflette de kapitalkreftene som styrer og normerer det internasjonale kunstmarkedet. Kunsten har blitt et investeringsobjekt som ikke vurderes etter kunstneriske kriterier, men bestemmes av markedskreftene. Vi skal merke oss at denne utstillingen ikke vises i offentlig finansierte gallerier, men i et privatmuseum med høy prestisje på det internasjonale kunstmarkedet. De utstilte verkene stiller nok i særklasse hva angår pengeverdi, og statusen i markedet blir nok ikke mindre ved å ha blitt kvalitetssikret av en så prestisjetung kunstinstitusjon som Astrup Fearnley Museet.

At de internasjonalt estimerte kunstnerne er så selektive i sin kapitalkritikk ligger i sakens natur. Det handler om næringsvett og å tilpasse seg et marked som ikke spør etter kvalitet. Da er den digitale datastrømmen et velegnet felt å forville seg inn i. Her er det umulig å avdekke kunstneriske kvaliteter. Den jobben tar kritikerne og kuratorene seg av, som er profesjonelle tåkeleggere og kan opphøye ethvert ubetydelig objekt til et unikt kunstverk. De er den internasjonale kunsthandelens beste støttespillere.