1 Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. 2 Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. 3 Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, 4 han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.

5 For Gud er én
og én mellommann er det mellom Gud og mennesker,
mennesket Kristus Jesus,

6 han som ga seg selv som løsepenge for alle.
Slik var vitnesbyrdet da tiden var inne,

1 Tim 2. 1-6

Det er fastesøndag, og på onsdag går vi inn i fastetiden. Fastetiden varer i 40 dager fra askeonsdag til og med påskeaften – minus søndagene, som ikke er fastedager. I tillegg regnes førfastesøndagen, Fastelavn, med til fastetiden.

Fastetiden er en påminnelse om Jesu 40 dager i ørkenen, hvor han tre ganger blir fristet av djevelen.

Det er alltid flere tekster knyttet til en søndag i kirkeåret, og teksten overfor er ikke hovedteksten, men jeg tenkte den kunne passe på en søndag som dette, med tanke på det som finner sted i Ukraina.

For en tid tilbake våget jeg å si offentlig at vi bør ha Gud med oss i politikken. Ettersom han er verdens skaper, er jeg sikker på at han vet hvilken virkelighetsforståelse som bør ligge til grunn for samfunnet vårt. Utsagnet førte til at jeg fikk pryde forsiden av Vårt Land, samtidig som kritikere fikk komme med advarende pekefingre: Vi må ikke blande Gud og politikk.

Vel, Paulus skrev altså at vi skal be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Paulus mente dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.

Det er vanskelig å tolke Paulus på en annen måte enn at som kristne skal vi være opptatt av landets lederskap, og hvordan det utøves. Men det handler ikke bare om lederskapet, det handler om hva som skal være det etiske fundamentet for hele vårt samfunn.

For en kort tid tilbake kom Etisk råd for forsvarssektoren med råd om å tone ned kristendommens rolle i forsvaret. De mente dens dominerende posisjon virket ekskluderende. Rådet har også, etter bestilling fra Forsvarsdepartementet, utarbeidet en rekke anbefalinger om endring av praksis.

Disse rådene innebærer at seremonier som «bønn på linje» bør avvikles som fellesseremoni. Etisk råd mener at slike seremonier i stedet kan erstattes av livssynsåpne og inkluderende fellesseremonier som vektlegger Forsvarets og samfunnets fellesverdier.

Videre problematiserer rådet at Forsvarets tradisjonsrike kirkeparade brukes som en del av semesteravslutninger.

Det er vanskelig å forstå hvordan vi kan legitimere Forsvarets bruk vold, dersom etikken ikke skal være forankret i en gitt virkelighetsforståelse. Det er nemlig ikke slik at kristen tro og naturalismen med sin survival of the fittest gir det samme svaret på hva som er etisk holdbart, og det kommer klart til syne i Ukraina.

For en tid tilbake sponset The British Humanist Association en reklamekampanje på busser i London. På langsiden av bussene var det en plakat med følgende tekst:

«There’s Probably No God. Now Stop Worrying and Enjoy Your Life!»

Jeg lurer på: Hva tenker de om livet, de som nå er i krig i Ukraina, soldatene som risikerer å bli drept, eller som kanskje allerede er lemlestet for livet. Er det fraværet av Gud og troen survival of the fittest, eller en Gud som har sagt han elsker mennesket og som har bedt oss å stå opp mot ondskapen, som gir mening til videre innsats?

Det er ikke vanskelig å se hva som kan bli resultatet av «enjoy your life» og «survival of the fittest». Putin kan bruke religionen så mye han vil, men han bruker den kun for å overleve, vokse og beseire fienden Og hvis vi først tror på naturalismens budskap, er det vanskelig å argumentere mot ham.

Det står selvfølgelig fritt opp til den enkelte å tro at vi alle bare er et tilfeldig støvkorn i universets. Men hvis det er naturalismens verdensbilde som skal være utgangspunkt for samfunnet vårt og for Forsvaret, bør vi i anstendighetens navn drøfte de prinsipielle konsekvensene av et slikt syn. For i naturen er det kun den sterkestes rett som gjelder. Men vi er jo ikke der, og som C. S. Lewis sier det:

Var det noen som helst fornuft i å si at fienden representerte uretten, hvis ikke rett er noe som virkelig eksisterer, og som nazistene på bunnen kjenner like godt som vi gjør; og som de burde praktisert? Hvis de ikke har noen anelse om hva vi mener med rett, kunne vi ikke bebreidet dem for dette mer enn for deres hårfarge, selv om de var vår krigsfiende.

Skal vi kjempe for det vi mener er rett og godt, må vi bygge samfunnet på at det finnes noe som er absolutt, en sannhet, som kan bekrefte at det finnes noe som er rett. Krigen i Ukraina har vist oss at vi ikke bør tro på utopiske fredsidealer stater imellom. Det er på tide vi får samme realitetsorientering hva angår religion og virkelighetsforståelse. Anbefalingene fra Etisk råd for forsvarssektoren bør derfor skrinlegges.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!