Статуя Матері Божої в центрі міста Львова – Statue av Guds mor i sentrum av byen Lvov/Lviv.
I disse ulvetider hvor Putin rasler med sablene og Biden stavrer rundt med gåstolen sin har Ukraina igjen havnet i skvis mellom stormaktenes sabelrasling. Når man følger nyhetene er det lett å få den stereotype følelsen av at Ukraina er et tilbakeliggende og korrupt eks-østblokkland hvor sårene etter kommunismen fortsatt ikke er ryddet opp i. Når det er sagt har jeg vært der 6-7 ganger allerede og kan bekrefte at det er mulig å bevege seg gatelangs både uten å bli overfalt av høyreekstreme banderister (Bandera var en vest-ukrainsk nasjonalist og opprørsleder under krigen) eller bli spist opp av utsultede oligarker. Faktisk er Ukraina det største landet i Europa med helt enorme naturressurser. Kun Russland er større men ikke sammenlignbart da Russland ikke er et land men en føderasjon på linje med USA og et multietnisk imperium. Ukraina er heller ikke langt unna som i tillegg til det svært næringsrike svartjordsbeltet med kornåkre som strekker seg så langt øyet kan se, også er verdens 7. største atomkraftmakt med uranlagre til 100 års forbruk med dagens kjerneteknologi som er i stadig utvikling.
Selvfølgelig fins korrupsjon som i alle land. Men dette er ting som foregår i lukkede rom med konvolutter under bordene. Det er ingenting man merker noe til på gatenivå. Dresskledde gangstere på det nivået driver ikke gatekriminalitet. De opererer på et helt annet nivå. Dessuten tar ukrainerne tak i dette, sammenlignet med Russland hvor korrupsjonen er institusjonalisert fra toppnivå. Der har de til og med begynt å slenge korrupte aktører i søppelkassa, og de ukrainske søppelcontainerne er ikke like strømlinjeformede som de vestlige.
Et annet aspekt som ikke kommer så lett frem i mediene grunnet språkbarrieren er at Ukraina har et blomstrende musikk-og kulturliv. For ikke å snakke om arkitekturen som forandrer seg fra sted til sted grunnet grensene som har bølget fram og tilbake gjennom århundrene. Den flerkulturelle byen Lviv er et godt eksempel. Byen var polsk i 400 år før den ble en del av det multikulturelle imperiet Østerrike-Ungarn med hele 15 nasjonaliteter representert. Etter at imperiet smuldret opp som resultat av første verdenskrig ble byen polsk igjen en kort periode i mellomkrigstida. Den annen verdenskrig er et kapittel for seg selv. Tilfeldighetene ville at jeg befant meg i ukrainsk luftrom den 25. august 2019, på dagen 80 år etter den nedrige Molotov-Ribbentrop-avtalen som delte Øst-Europa i to. I sannhet et skammens kapittel i europeisk historie. 40 år etter i 1989 i tiden for Murens fall dannet balterne en menneskekjede tvers gjennom alle de tre baltiske statene, og i flybladet i setelomma fantes et bilde av begivenheten.
Byen hadde i fortid en viss andel jøder. Grunnen til at det fantes mye jøder i akkurat denne delen av Europa var Katarina den stores visjon av at den russiske middelklassen skulle bestå av rettroende russere. Derfor bestemte hun at jøder ikke fikk bo i Russlands kjerneområde men måtte bosette seg vest for en grense kalt Pale of Settlement – bosettingsgrensen på norsk. Til sammenligning valgte tsar Nikolaj I en annen løsning på «jødeproblemet». Han presset jødene til å verve seg i militæret. For å få bli måtte de verve seg i den russiske marinen. Da fikk de oppholde seg i den strategiske havnebyen Arkhangelsk, fra 12-16-årsalderen. Etter endt tjeneste måtte de konvertere til kristendommen for å få bli. Ellers måtte de tilbake til den vestlige periferien. De fikk heller ikke lov å gifte seg med russiske kvinner i tjenestetida uten å gå over til den gresk-ortodokse tro. Datidens hardhendte integreringspolitikk.
Tilbake til den meget tvilsomme pakten som en viss malerlærling Hiedler (Hitler er en bastardisering) inngikk med sin gjensidige bortløpne teolog Stalin.
Lviv havnet på den sovjetiske siden av delelinjen. Da sovjetiske styrker inntok byen startet NKVD sine sedvanlige utrenskinger (NKVD var KGB’s forløper). Da avtalen ble brutt med iverksettelsen av Tysklands Operasjon Barbarossa den 22. juli 1941 erobret tyskerne byen. Etter at russerne hadde trukket seg tilbake ble de lokale ukrainske kollaboratørene som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakta slått ihjel på gata. Men det stoppet ikke der. Da de gikk inn i det lokale Brigidky-fengslet som i fortid hadde vært et nonnekloster og fant likene fra NKVDs herjinger fikk jødene skylda.
Ingen vet sikkert hvor mange jøder som ble drept siden pogromene pågikk i bølger og ble utført både av vestukrainske OUN-nasjonalister (Vest-Ukraina var de facto en selvstendig stat en kort periode), den lokale befolkningen og tyske SS-Einsatzgruppen-kommandoer. Men et sted fra fra 2000 – 5000 i den første bølgen. Deretter rundt 3000 i den overveiende tyske oppfølgingsbølgen utført av SS.
Det fins altså mye sterk historie her som kanskje er lite kjent blant den jevne vesterlending. Når vi snakker om fengsler. Den som kjenner sin Dostojevskij og sin Solzjenitsyn kjenner til at det fins en egen russisk tradisjon for å gjøre forhenværende gudshus og klostre om til fengsler og utryddelsesleire. Et godt eksempel er Solovki-klostret på de samme Solovetskij-øyene i Hvitsjøen og som Aleksandr Solzjenitsyn brukte som mal for sitt begrep utgjorde en egen nasjonalitet kalt øy-riket. Altså et sted hvor de fordømte delte karakteristikker som brukes om et eget folk: Felles språk – fangespråket. Felles kultur. En felles opprinnelse og en felles identitet. Til slutt en egen intrateritoriell geografisk distribuert enklave. En stat i staten bokstavelig talt. En del av dette komplekset utgjorde birgittinerklostret Brigidky i Lviv som ble tatt i bruk som fengsel allerede i tsartida.
Flere prominente skikkelser ble henrettet her. Blant annet den polske matematikeren, frimureren og politikeren Kazimierz Władysław Bartel (1882-1941) som tjente som Polens statsminister tre ganger på rad. Han ble arrestert og henrettet av den tyske Wehrmact den 26. juli 1941 på direkte ordre fra SS-Reichsfuhrer Himmler etter å ha avvist et forslag om å stille opp som leder av en polsk marionettregjering.
En ikonisk skikkelse er den ukrainske -gresk-katolske presten (de ukrainske katolikkene har sin egen konfesjon) og martyren Zynoviy Kvalyk (1903-1941) som ble henrettet av NKVD i Brigidkyfengslet på basis av anklager om spionasje. Dette var før tyskerne kom. Ifølge noen beretninger ble han korsfestet i fengslets korrider, magen skjært opp og et dødt foster plassert der. Offisielle sovjetiske dokumenter benekter dette, hvor det hevdes at han ble forskriftsmessig henrettet med nakkeskudd på sovjetisk vis. I alle fall ble 7000 fanger henrettet da Sovjet trakk seg ut av byen før tyskerne kom i juni 1941, hvis myrderier jødene fikk skylda for nær sagt som vanlig. Er visst en egen tradisjon det der? Når noe galt skjer – skyld på jødene! Jødene fikk skylda for Pesten i middelalderen og. Kun for at de var mer nøye med hygiene i en tid hvor folk ikke ante hva renhold var, og vasket seg før de gikk i synagogen. I juni 2001 ble fader Kovalyk helligkåret av den daværende pave Johannes Paul II. Nok faenskap for denne gang. Men da er iallefall et nytt kapittel i bestialitetens historie dokumentert på norsk.
Hva angår tilnærming til det ukrainske språket synes jeg den folkekjære artisten Andryi Kuzmenko (1968-2015) er en grei begynnelse. Ikke for at det er den mest høyverdige Nobelprisvinnende litteraturen, men rett og slett fordi han skrev tekster som er mere tilgjengelig for utlendinger. – Hvorfor oversetter du ham, han er det jo bare vi (ukrainere) som kjenner ? -spør Natalia, ei ukrainsk venninne som har lært seg norsk fordi hun er stor fan av norsk Black Metal og ville skjønne musikken på originalspråket. Akkurat det peker på to fenomener: Norge er et lite land i verden. Men to ting er Norge kjent for i utlandet. Det ene er vikinger. Det andre er Black Metal. Det siste forøvrig en av Norges største eksportvarer. Det har til og med gått så langt at norske utenriksaspiranter går på kurs for å lære om den norske BM-scenen. Kanskje et lite tankekors at hedenske vikinger og norsk satanrock er vi kjente for? Klarer vi ikke selge annet enn djevelskap og gauling om han Gammel-Erik?
Tilbake til Kuzmenko. Fra begynnelsen av ble han fascinert av britiske synthpop-band som Depeche Mode og dannet bandet sitt Skrjabin oppkalt etter den russiske komponisten med samme navn. Bandet hans vært svært produktivt og ga ut rundt 20 album i sin levetid. Med tiden utviklet de seg til fra synth-ambient til mer konvensjonell poprock. Kuzmenko skrev tekster med humor og hjertevarme, og med sin behagelige stemme hadde han evnen til å sammenfatte de små og store tingene i livet i korte, kraftfulle setninger. Et annet sympatisk trekk var at han gikk ikke av veien for å sparke oppover. Politikere og oligarker fikk smake hans skarpe tunge. Krigen i Donbass 2014 som han deltok som frivillig i og som han skrev sin siste sang om beskrev han som En gammel prostituert, en krigens tispe som flyttet inn uten å være bedt.
For å formidle om hvor stor han var kan jeg nevne at da nyheten om hans død ble kjent under Vinteroffensiven i februar 2015 trakk folk ut på gatene og holdt spontane minnekonserter i den ukrainske vinterkulda. Vi snakker her om et land som befant seg i krig, og den følelsen av undergang som rådde med Kuzmenkos bortgang kan sammenlignes med da kong Olav døde under den første Gulfkrigen i 1991.
Her har jeg funnet fram en sang med norsk tekst om alt som kan skje mellom han og henne – for de av oss som fortsatt er så lite woke at slikt fortsatt finnes (advarsel – Sarkasme!).
Videoen er skutt i stop-motion og på slutten spoles handlingen i revers som en kinofilmrull fra steinalderen som spoles tilbake ved endt forestilling.
Apropos språket – ukrainsk språk/dialekt er mer komplekst enn jeg trodde. Her er til og med konjuntivene refleksive. Morfologisk regel – når transitive verb som kaller et objekt mangler objekt i setningen føyes en refleksiv ending til. що – «hva» blir til щоc. Angående dialekter finnes det ingen klar distinksjon mellom språk og dialekt. Bare ikke si det til ukrainerne da blir de fornærmet. -Kaller du ukrainsk dialekt? – Et språk er en dialekt med en flåte og en hær!- svarte jeg avvæpnende. Sitatet tilskrives Max Weinreich, en lingvist som spesialiserte seg på det jiddische språket, som desverre er i ferd med å dø ut i Europa, men som fortsatt lever noen steder i Statene.
Han sa på jiddisch med hebraisk og latinsk script: אַ שפּראַך איז אַ דיאַלעקט מיט אַן אַרמיי און פֿלאָט – a shprakh iz a dyalekt mit an armey un flot.
Tilbake til Kuzmenko. Den som ikke har levd hele livet isolert i en betongbunker vil kjenne seg igjen i denne settingen. Der sitter du, og der er henne som du gjerne skulle fått kontakt med. Hva gjør du? Uten å foregripe handlingsforløpet vil jeg hinte om at vår helt reiser seg på fingrene og avleverer en uventet åpningsreplikk. Så nært og så fjernt, jenta i kaféen på Oslo S eller Kiev-metroen eller hvor som helst.
Apropos Kiev, der har jeg vært kun en gang men byen er større og mer kupert enn Lviv. 3 millioner ca. Det merker man også på de større seksfeltsveiene. Jenta på hotellet kniste til meg og sa: Du har en morsom aksent! Det samme fikk jeg høre i Vilnius. Forståelig det, aksent har alle, særlig når man ikke bruker språket muntlig daglig. Du prater som en polakk! fikk jeg høre i Oslo. Etterhvert som jeg fikk snakket meg varm på den russisktalende kulturbaren Henriken ved Statens Kunstnerbolig i Wergelandsveien som desverre er borte nå – Olav Thon ville ikke ha den – fikk jeg høre at jeg hadde mer avslepen baltisk aksent.
Når det er sagt fins det masse ukrainsk-og russisktalende i Oslo og omegn. Man møter de som er tospråklige med norsk far og russisk-eller ukrainsk mor så temaet burde ikke være fremmed. Mamma, når de små reinsdyra får horn, blir de da a-rog-gante? spurte sønnen til ei russerinne. Ordspill – rog=horn på russisk. Et utslag av fuzzy logic, for det er slik ungene lærer språk. De etteraper de lydene de hører og finjusterer underveis helt til det blir forståelig. Med oss voksne går det andre veien med alkohol innabords. Vi gulker oss gradvis tilbake til apestadiet helt til ringen er sluttet med kun gutturale lyder.
Kuzmenko igjen. Her er en sang med norsk tekst hvor han fanger de små tingene fra dagliglivet og de store eksistensielle tingene om at alt har en ende i samme setning. Den siste sigaretten røyker vi ut sammen – hva som skjer i morgen kan bare Gud vite! Du rekker ikke til slutten på boka i dag. Ikke tenk på det. Elsk meg bare, elsk!
Nok om Kuzmenko. Hvis vi vender tilbake til Lwów som er den polske formen – Jeg nevnte at byen var polsk i 400 år. Rett bak Den Latinske katedralen – Latynsʹkyy Katedralʹnyy Sobor i Gamlebyen, nærmere bestemt på hjørnet mellom Tetral’na Vulitsa og Katedral’na Vulitsa er denne videoen med Chopin tatt opp. Nevner det for jeg kjenner igjen kaféen på hjørnet. En kommentator skriver:
As a child I lived in Lvov on a street named after Chopin… this was wonderful… in my mind Lvov will always be a Polish city.
Her hører vi Chopins Nocturne nr. 20 i ciss-moll.
Også moro at pianisten har det samme lange sidegredde håret som Chopin hadde i sine yngre dager.
Et kvartal unna på Serb’ska Vulitsa finner vi statuen av forfatteren med det staselige navnet Leopold Ritter von Sacher-Masoch (1836-1895). Han var en av få som fikk den uvanlige ære å få oppkalt den egne seksuelle perversjonen kalt Masochisme etter seg. Født i Lviv/Lemberg men siden byen lå i det daværende Dobbeltmonarkiet ble han teknisk sett definert som østerriker. Han gjorde selvfølgelig mye annet, blant annet ble han kjent som skildrer av galicisk folkeliv. Han skrev også fortellinger om jøder. I tillegg skrev han den ufullendte romansyklusen Das Vermächtnis Kains – Kains arv på norsk, hvor han søkte å behandle temaene Kjærlighet, Eiendom, Staten og Krigen. På slutten av livet sviktet hans mentale helse. Ifølge offisielle rapporter skal han ha dødd i Linheim, en provins nær Altenstadt i Tyskland i 1895. Det blir også hevdet han døde i et sinnsyke-asyl i Mannheim i 1905. På norsk fins kun romanen Venus i pels utgitt i 2002. Boka fikk terningkast 3 i VG.
Nå stoler jeg ikke på terningkasta i Vredens Gnag. Derfor kan jeg nevne at boka er fullspekket med referanser til gresk filosofi og romersk mytologi. Det er endel pisking, men det er filosofiske refleksjoner som dominerer. Et lite utdrag:
Ved hver stasjon skal du skynde deg til min vogn og spørre etter mine befalinger.Dette må du ikke forsømme. Gi meg nå pelsen min. Ydmyk som en slave hjalp jeg henne om bord, så lette hun etter en tom kupé på første klasse, etterfulgt av meg. Hun åpnet døren mens hun støtte seg på skulderen min, så lot hun meg tulle bjørnefeller rundt føttene sine og plassere dem oppå en varmeflaske. Så nikket hun til meg og lot meg gå. Langsomt steg jeg ombord i en vogn på tredje klasse, som var fylt av den simpleste tobakksrøk, slik helvetes forgård var fylt av tåke fra Akheron.Nå hadde jeg ro og tid til å tenke over det gåtefulle ved den menneskelige eksistens, og over den største gåten av dem alle – kvinnen.
Hvis noen nå blir fristet til å ta seg en tur, kan jeg anbefale det polske flyselskapet LOT som flyr mellom Oslo og Warszawa. Derfra er det en times ventetid før flyet til Lviv som tar i underkant av en time. Man kan altså være der i løpet av en fire timers tid. Dette peker tilbake på hvorfor Ukraina er et meget bra ferieland. 1. Det er kort reisevei, 2. Alt er latterlig billig. Mat, elektronikk, opphold osv koster rundt en tredel av prisen i Norge. Her kan man gå på restaurant og leve som en greve med den fineste armenske konjakk (utenfor EU, konjakknavnet er ikke varebeskyttet her) til 16 norske kroner glasset. Et snitt med det lokale øl Lvivske koster 7 kroner og opp. Byen er forresten bygd på olje, så her er fordums velstand synlig. I tillegg er ikke språket noe problem. På hotellene snakker personalet engelsk, tysk, polsk og russisk. Et godt forslag er det staselige George Hotel ved Adam Mickiewicz-monumentet og med gangavstand til Gamlebyen. Der kan det fristes med ukrainsk rødbetsuppe som forøvrig fins i et utall varianter.
Den tredje grunnen er at det er veldig trygt. Ingen terror. Ingen kommer til å stikke deg med kniv eller kjøre deg ned med lastebil, hvis terroraksjoner vi har sett eksempler på i Vest-Europa de siste ti årene. Det kan forklares med at Ukraina tar imot svært få fra muslimske land. Det fins noen tyrkisk-bulgarske minoriteter med tyrko-tartarisk opprinnelse og noen tyrkiske restauranter. Det er alt. De få som fins tilpasser seg.
Når det er sagt er det viktig å huske at Ukraina er ikke et etnisk homogent land som Norge er, eller var for inntil få tiår siden. Det fins ingen klare grenser mellom det ukrainske og det russiske. Språkene og kulturene glir sømløst over i hverandre. Dette løses ved at i mange av TV-showene bytter programlederen sømløst mellom ukrainsk og russisk i samme sending. Grunnet lovpålagt språkundervisning må de i den østlige russiskspråklige delen lære seg ukrainsk. Dette løses ved at når de fra øst er på besøk i vest snakker de russisk og de lokale svarer på ukrainsk og vice versa. Formelt sett ble ikke denne vestlige delen av Ukraina en del av dagens Ukraina før den 29. juni 1945 ved en avtale mellom Ungarn og Sovjetunionen. Da ble det unlemmet i det Ukrainske SSSR, en egen sovjetrepublikk. En kort periode før dette fantes en kortlivet statsdannelse kalt Karpato-Ukraina og som få husker i dag. Saken er at da Hitler gikk inn i Tsjekkoslovakia den 15. mars 1939 ble landet delt i to, og det skapte ringvirkninger inn i dette området. Ungarn gjorde krav på det, og vestukrainske styrker drev geriljakrig helt til sovjetiske styrker inntok regionen i 1944. Språket kaltes i fortid rutensk, men det fins mange minoriteter med sine mellomdialekter mellom polsk, hviterussisk, ukrainsk og rutensk. Den mest kjente minoriteten er kanskje de som kaller seg Hutsul som holder til i Karpatene i grenseområdene mellom Ukraina, Romania og Ungarn. De ukrainske highlandere. Her en tradisjonell hutsulmelodi. Den observante lytter vil merke seg likheten med jødisk klezmermusikk:.
Det er noe av det som gjør den pågående konflikten så komplisert. Det bor masse ukrainere i Russland og vice versa. Anekdote: Jeg kom i prat på skobutikken i Lviv med ei skjønnhet med brunt hår og brune øyne som snakket helt perfekt standardrussisk. Jeg måtte spørre, unnskyld hvor har du lært så fin russisk? Først skjønte hun ikke for jeg bøyde verbet feil i fortid (språket er kjønnsdelt), men så korrigerte jeg meg selv og fikk høre den grimme historien: Familien flyktet fra krigen i Donetsk. Foreldrene ville ikke hun skulle miste morsmålet og satte henne inn på en russisktalende skole i Lviv. På Ophelia i Oslo med en ukrainsk gutt fra Donetsk fikk jeg høre den samme grimme storyen: Krigsflyktning fra Donetsk. Spurte om han hadde vært der siden? Ja, et par ganger. Men det er kronglete å komme seg dit via Russland, og ved de militære sjekkpunktene på veien blir man stoppet gang på gang og må levere fra seg pc, nettbrett, mobil osv for at de skal sjekke at man ikke er spion, infiltratør etc. Tror ikke jeg skal prøve å ta meg dit med mitt norske pass med det første…
Dette inspirte meg til å tipse Interlude om den ukrainske jazz-scenen i Donetsk som finnes omtalt på Document. Interlude har som kjent en streng policy på at her skal det kun være akustisk musikk med rendyrkede akustiske instrumenter, som her.
Meget behagelig stemme på hun dama der. Nå har vi behandlet alle sjangre fra rock og pop via kunstmusikk til vi runder av med jazz. Så her burde finnes litt for enhver smak.
Velkommen til Ukraina. Vitaemo!
