Illustrasjon: Logg Arkitekter AS

Begrepet «tilpasning» er viktig i Plan- og bygningsloven og det kommunale planverk. Det stiller selvsagt krav til arkitekter og utbyggere, men gir også en juridisk rettesnor for de kommunale saksbehandlernes vurdering av nye tiltak, spesielt når de bygges i nærheten av et eksisterende boligområde. Her legger loven opp til at nybygg må utformes slik at de ikke avviker fra områdets byggeskikk, men tar opp i seg noe av den stedegne arkitekturens egenart.

Her dreier det seg ikke om kopiering av bygningstyper, bare at nybygget må tilpasse seg på en beslektet og tiltalende måte. Dette handler om kulturforståelse og estetisk dømmekraft, noe Plan- og bygningsetaten i Oslo synes å være helt blottet for når det gjelder vurderingen av et nytt villabygg på Nordstrand. Etaten har godkjent boligen ut fra estetiske kriterier og funnet ut at bygningstypen ikke strider mot bebyggelsen i området. Her bør det nevnes at naboene er helt uenig i denne vurderingen og har fremmet flere klager.

Subjekt har tidligere omtalt denne saken og fått tilsvar fra Plan- og bygningsetaten der det gjøres rede for den faglige vurderingen av boligen. Etaten avviser enhver kritikk fra naboer og mener at boligens utforming ikke strider mot bebyggelsen i området. God tilpasning med andre ord. Man trenger ikke å være ekspert for å si at denne konklusjonen er helt absurd. I følge skisser og fotomontasje kan vi umiddelbart se at den nye boligens utforming er radikalt i strid med den eksisterende bebyggelsen.

Visuelt sett har den nye boligen en tredelt formstruktur, det vil si etasjeinndeling med flatt tak, som ikke finnes i den eksisterende bebyggelsen. Det er et åpenlyst brudd med Plan- og bygningslovens intensjon om tilpasning. Denne fremmedartede formstrukturen blir ytterligere forsterket av en rekke fra gulv til tak-vinduer som oppløser veggfasadenes helhet og bærekraft, hovedsakelig i annen og tredje etasje. Dette skaper et formuttrykk som ikke på noen måte har karakter av tilpasning. Tvert imot.

Denne lagkakedelte og miljødominerende uttrykkskarakteren er så iøynefallende at man lurer på hva Plan- og bygningsetaten i Oslo driver med. Fagfolkene i etaten har tydeligvis ingen visuell og analytisk kompetanse eller estetisk dømmekraft. Det ser man tydelig i deres beskrivelse og vurdering av nabobebyggelsen som visstnok ikke representerer noe enhetlig bygningsmiljø. Hvorfor er den da regulert til spesialområde for bevaring? Nabobebyggelsen har nok ingen enhetlig stil, det har etaten rett i. Den har allikevel en stedegen byggeskikk som er bevaringsverdig, men neppe av en slik art at dens varierte formuttrykk tilsier at enhver utforming av et bygg passer inn.

Allikevel bruker etaten denne varierte, stedegne byggeskikken som et argument for at den nye boligens visuelt ekstreme formuttrykk lar seg innpasse. Vi ser her at Plan- og bygningsetaten benytter de mest besynderlige og minst faktabaserte begrunnelser for å få dette villabygget godkjent. Det virker som om etaten er helt blottet for faglig gangsyn og estetisk dømmekraft. Den danske arkitekten Christian Pagh, som nå er direktør for Oslo Arkitekturtriennale, har registrert en kvalitetskrise i norsk boligbygging, og at fagmiljøet mangler kulturell kompetanse.

Det er en treffende observasjon og det slår meg at Plan- og bygningsetatens forskrudde behandling av boligen i Axel Huitfeldts vei 13 tyder på både kvalitetskrise og mangel på kulturell kompetanse. Når man ser på boligprosjekts kulturfattige arkitektur, sikkert tegnet av en kriserammet hånd, er det lite sannsynlig at utbygger har noe mer kultur å rutte med. Oppdragsgiver kan allikevel ha flust med økonomisk kapital, men det hjelper ikke stort når den kulturelle kapitalen mangler. Det er vel denne personlige krisen Plan- og bygningsetaten prøver å løse med sin faglige inkompetanse.