For et par tre år siden fikk Kulturrådet i oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet å være nasjonal koordinator for mangfoldet i kultursektoren. I tråd med dette mandatet har nå Kulturrådet satt i gang en undersøkelse for å få en samlet oversikt over situasjonen i kulturfeltet. Kort sagt om mangfoldets status i kongeriket Norge. Hensikten er å sikre et fritt og uavhengig kulturliv for det stadig økende mangfoldet av norske kulturarbeidere og kunstnere.

Når mangfolds-normen allerede er instituert politisk i Kulturrådet, på så vel administrativt som faglig nivå, er det ikke mer enn rimelig at Kulturrådet vil sjekke om mangfoldet stadig er stigende. Kulturrådsdirektør Kristin Danielsen forsikrer om at dette ikke har noe med politikk å gjøre (Subjekt.no 9/1, 2022), skjønt tiltaket er en ren konsekvens av departementets kulturpolitikk. I prinsippet handler det om at mangfolds-kravet skal implementeres på alle nivåer i kunst- og kulturfeltet der det vrimler av kreative aktører med og uten gruppeidentitet.

Ja, selv i Kulturrådets faglige utvalg sitter det mange kunstnere, noen sikkert med gruppetilhørighet, andre i kraft av sin individuelle kunstnerstatus. Her burde det være enkelt for Kulturrådet å kontrollere mangfoldet, noe som på en enkel måte vil kunne speile mangfoldet i de respektive kunstnerorganisasjonene. Hvis det skulle vise seg at mangfoldet ikke var tilfredsstillende i de ulike organisasjonene, hva vil da Kulturrådet gjøre? Forlange at kunstnerorganisasjonene trekker inn nye medlemmer slik at mangfoldet ifølge Kulturrådet blir mer representativt?

Det blir nok en vanskelig nøtt å knekke. For å bli medlem av en kunstnerorganisasjon må en søker dokumentere kunstnerisk kompetanse og praksis. Om søkeren er medlem av en gruppe eller et miljø er faglig irrelevant for medlemskap. Det er enkeltindividet som her står i fokus, ikke tilhørigheten til et eller annet kunsteksternt fellesskap. Historisk sett kjenner vi flere eksempler på hvordan bestemte grupper/grupperinger her hjemme har favorisert eller ekskludert kunstneriske tradisjoner og formuttrykk, det var aldri snakk om toleranse eller mangfold den gang. Norsk kunst skulle ensrettes.

Først kom striden mellom modernister og tradisjonalister på 50- og 60-tallet, deretter kom ML-bevegelsens politiske hjernevask på 70-tallet. Her skulle det ikke være noe kunstnerisk mangfold, bare en venstrevridd ensretting av kulturfeltet. Strategien gikk ut på å erobre alle evaluerende nivåer i den kunstneriske rekrutteringen. Der kunne man bestemme hvem som skulle få medlemskap, stipendier, oppdrag, utstillinger osv. Fordi alle disse evalueringene skjedde på individuelt grunnlag var det mulig å styre kunstfeltet.

Selv om ordningen med individuell kunstnerisk vurdering er et kjernepunkt i kompetanseutviklingen, ble den i perioder misbrukt til å favorisere kunstpolitiske meningsfeller. Det foregikk både i Kulturrådets fagutvalg og i kunstnerorganisasjonenes evalueringskomiteer. Men vi skal merke oss at denne virksomheten foregikk på grunnplanet, som en fordekt kulturkamp på kunstens egne premisser. Den ble altså ikke styrt ovenfra gjennom kulturpolitiske målsetninger og oppdrag gitt av et kulturdepartement.

Kulturråd-direktør Kristin Danielsen skjønner tydeligvis ikke at hun med sitt mangfolds-evangelium opptrer som en politisk nikkedukke for departementets vedtak. I en debatt med redaktør Danby Choi på Subjekt.no hevder hun endog at «Vi må tenke på mangfold som selve forutsetningen for kvalitet». Det er en påstand tatt helt ut av løse luften, og i strid med all kulturell praksis, nemlig at faglig profesjonalisering og kvalitet bare kan oppnås gjennom individuell innsats.

Det er den individbaserte kvalitetsbevisstheten kulturredaktør Kristin Danielsen vil utslette og erstatte med politisk styrt mangfolds-tvang. Kulturtvang er en gammel politisk drøm som all totalitær tenkning har syslet med. På 70-tallet var den populær i et kobbel av venstreradikale kunstnere, men futten gikk ut på 80-tallet da postmodernismen pulveriserte alle faglige og kunstneriske normer. Vi befinner oss fortsatt i denne kaotiske tilstanden, i det som kalles normløshetens tyranni. For mange kunstnere er den uutholdelig og ødeleggende for kreativiteten, og verre blir det om Kulturrådet skal tvangsinnføre mangfold.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!