Jaa9 kom fra Lillehammer. Han møtte OnklP som flyttet fra Asker til Lillehammer da han var 12 år. Sammen (og hver for seg) skapte de flott musikk preget av stor humor og mye talent. Tross all motgang.

Egentlig heter duoen Johnny Silseth og Pål Tøien.

Jeg er en godt voksen mann, og skriver som regel om musikk fra min generasjon. Jeg vokste opp med Bowie, Pink Floyd, Frank Zappa og selvsagt The Beatles. Så kom punken, AC/DC og alt det andre. I russetiden var det Tom Waits som var kongen. Og hjemme lærte jeg om klassisk musikk og de gamle jazz-heltene.

Men jeg har alltid likt Jaa9 og OnklP. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er noe i den «gi f…»-holdningen som tiltaler meg. Jeg liker underdogs.

Låta de slo igjennom med er et nydelig eksempel. De blir invitert inn i varmen, og sier bare fuck you til hele hykleriet.

Kjendisparty!

Humoren kombinert med nederlaget er det som tiltaler meg. Disse gutta gir seg ikke så lett. Nei, jeg beundrer ikke OnklP for hans rusmisbruk, hans forfall, og hans mismot. Men han sutrer ikke. Han tar ansvaret selv. Ja da, han kan være misunnelig på de som bare glir forbi, men måten det gjøres på er så elegant at man må bøye seg i støvet.

Og i dag ser det ut til at han har fått orden på livet sitt. I 2017 ble han far.

Det er verdt å sitere noen linjer fra denne moderne poesien:

Jeg bare sitter her og følger med på verden
Er fem og tyve år og men føler meg som 16
Åpner øya og får realiteten i fleisen,
Jeg burde vært oppe i toppen,
Er ikke halveis opp i heisen

Humoren er tilstede hele tiden. Den fantastiske låta om svensker i Oslo er jo til å le seg i hjel av. Morten Ramm spiller rollen som svensk idiot. Denne låta ble for øvrig en stor hit i Sverige, for også svensker liker å le av sine «Partysvensker».

Det er ingen grenser når disse gutta setter i gang. De har null filter, de sier det de mener. Det er ikke så mange folk som dette i Norge lenger. Så greit nok, det er i moderne innpakning, og alle liker ikke hip hop og rap. Men se på ærligheten! Det er noe vakkert over dette, uansett politisk ståsted.

Se partysvenskene få gjennomgå her, det beste siden Prima Vera og Lycklig i Sverige.

Fri, vi har plass til å være men i fare for å høres ut
som rasist så er jeg det.

Går og slenger her og lever et anna liv
Liker far din at du kler deg som dama di?

Det er få ulike former dem kommer i,
Bare jobber og sovner i sine åtte manns kollektiv.

Ække så nøye, jeg sier det,
men det hele minner mer om en sigøynerfamilie!

Misforstå meg rett, partyjenter er okei,
men den generelle partysvenske er rågay,

Og temmelig stuka, går og peller i juva
mellom Seven Eleven og fucking Deli De Luca

God tur på hjemreisen,
vi tar og utsetter den sveisen til totusenogseksten.

Dette er downtown Oslo, ikke Stureplan

OnklP har også gitt ut musikk i samarbeid med de bunnsolide rockerne i Oslo Ess, under navnet OnklP & De Fjerne Slektningene. Samarbeidet endte i ren magi, kritikerrost og godt mottatt av folket.

De fleste anmeldere og kritikere fokuserte på låta Styggen på ryggen, hvor OnklP blottlegger sin angst og viser sin svakhet på en dønn ærlig måte. Han omfavner sitt eget nederlag og gir dermed andre muligheten til å takle smerten. Det er rørende og vakkert.

Jeg møtte OnklP omtrent på denne tiden, da jeg var konduktør i NSB. Han måtte ta toget til en konsert i Stavanger, siden han hadde forsovet seg til flyet. Han var åpenbart ruset når han kom inn i kaféen for påfyll i form av øl.

Jeg forsøkte i flere omganger å forklare for ham at det ikke var lov å ta med øl ut av skjenkeområdet. Han svarte alle ganger høflig, selvsagt skulle han følge reglene. Så spaserte han rett ut av kupéen noen sekunder senere.

Allikevel var det vanskelig å bygge opp noen særlig aggresjon, selv om jeg normalt sett er nokså streng i slike situasjoner. For jeg følte at han ikke var ondsinnet, han bare glemte seg ut i løpet av noen få sekunder.

Men min favoritt fra samarbeidet med Oslo Ess er uansett denne perlen. For i kriser ønsker vel alle en «Myk landing».

Aldri no’ boring, så aldri no’ boarding-kort
Aner ikke om det er i morra eller forigårs

Og når jeg lander, jeg håper at jeg lander trygt

Jeg kunne trukket frem utallige sanger fra denne duoen. Jeg nøyer meg med to til.

Låta Dag for dag. Hva skal man si? Dette er hip hop på sitt aller beste, etter min mening. Det er en dybde her som ikke handler om gullkjeder eller kokain. Det er moderne poesi, som jeg skrev tidligere.

Livet er tøft, krevende. Vi må bare holde ut, dag for dag. Dette rører meg, på en litt banal måte. Men banaliteter bør ikke ignoreres. Banaliteter er barnets glede, og når vi mister gleden, så mister vi selve livskraften. Derfor beundrer jeg optimismen til min redaktør, selv om jeg dessverre ikke deler den.

Jeg er pessimist, men jeg finner glede overalt. Om det er en sønn som sier noe morsomt, eller en god bok, eller en artist som OnklP. Han er både en taper og en vinner, rett og slett et menneske. Win some, lose some. Slik er livet.

Men uansett: Det er fredag, og det er helg. Det er på tide å kose seg med deg selv eller dine. Er du alene? Da må du helst like deg selv. Har du familie? Da bør du kose deg familien. Har du venner? Ta kontakt.

For i dag er det fredag! Så hva skjer’a?

Med et grepa tak I flaska med de siste små dråper til den er tom
Og folk går sin og jeg går min vei
Og det eneste som står igjen er en engangsgrill med flintsteik

Kjøp Kents bok her!