Eiendomskongen Arthur Buchardt titulerer seg i Tønsbergs Blad som «Byvenn». Det skjer på Julaften, på samme dag som Vårherre ga sin sønn til Jordens innbyggere. Buchardt har ikke så store ambisjoner, han vil bare gi en gave til Tønsbergs innbyggere, et himmelstrebende høybygg som vil gi middelalderbyen en helt ny arkitektonisk dimensjon. Timingen kunne ikke ha vært bedre og gaven mer himmelvendt, nesten som om byvennen Burchardt og menneskevennen Vårherre spilte på lag.

Buchardts glade budskap ble presentert i TB noen dager tidligere i desember der han redegjorde for alle de positive egenskapene ved denne 15 etasjer høye blokka, som også får følge av et 7 etasjes kassebygg. Høyhuset er et kombinert nærings- og boligbygg med et begrenset fotavtrykk. Det er bygget i heltre og har solceller på tak og fasader, kort sagt bærekraftig og en del av det grønne skiftet. Vi ser at han har fulgt tidsånden og blitt mer moteriktig siden Mjøstårnet (Verdens største trebygning) fra 2019. Nå står Tønsberg for tur til å bli satt på kartet som en nyskapende by, velsignet av eiendomskongen A. Buchardt.

Arthur Buchardt er nemlig av den oppfatning at «byer ikke blir 1000 år uten å være i konstant utvikling». I forhold til Tønsberg er nok julebyen Betlehem en både tilbakestående og uutviklet by. Den er da heller ikke synderlig endret i løpet av 2000 år. Det kan kanskje skyldes Jesu fødsel, men byer med en så høy alder har sjelden vært i konstant utvikling. Nå er ikke Buchardt noen by-historiker eller utviklingsteoretiker, han er utbygger og driver butikk ispedd slesk markedsføring. Derfor vet han nok ikke at de fleste byene i den vestlige verden har hatt minimal forandring helt frem til 1800-tallet.

Før den tid var det ingen som tenkte på byutvikling, allikevel ble byene både 1000 og 2000 år gamle. Egypterne, perserne og romerne anla en mengde byer, men utviklet dem ikke. De gjorde bare noen små endringer. Forestillingen om utvikling dukker opp i Opplysningstiden og spesielt på bakgrunn av ulike teorier om evolusjon og at alle jordens arter befinner seg i et utviklingsforløp. Vi skal merke oss at denne utviklingsteorien handlet om naturens evolusjon, her inkludert arten menneske.

På 1800-tallet ble det mer og mer utbredt å betrakte også samfunnet i et utviklingsperspektiv, og at menneskene kunne styre denne utviklingen. Den var altså ikke naturgitt, men et menneskelig mulighetsprosjekt. Det store spørsmålet blir da hvem som skal styre og bestemme samfunnsutviklingen. I vårt demokratiske samfunn er det en fordelt bestemmelsesrett mellom faglig, juridisk og politisk makt. Arthur Buchardt har ikke skjønt denne samfunnsmodellen.

Buchardt vil gjerne at Tønsberg by skal styres ut fra hans snevre utviklingstro, les næringsinteresser, som om målestokken for sann byutvikling bare består i vekst og fortjeneste for utbyggere og eiendomskonger. Jeg har ingen ting i mot at de aktørene tjener penger, men de bør holde seg unna byutviklingen. Her handler det om byens og innbyggernes behov, det vil si om kommunal styring av byutviklingen. Med Buchardts høyblokkutspill blir ikke Tønsbergs tusenårige historie utviklet, men avviklet.

Dette er det mest iøynefallende trekket ved dagens Tønsberg. Når Arthur Buchardt «tror det gjennom alle tider har vært motstand om at byen «min» skal forandres» så konstruerer han en historisk situasjon hvis eneste hensikt er å bagatellisere kritikken mot hans egne monsterbygg. Ja, folk må gjerne protestere og si sin mening, men historisk sett spiller det ingen rolles. Dagens massive arkitekturkritikk blir håndtert på samme nedlatende måte av utbyggere. De påstår at kritikerne er imot alt nytt. Det stemmer ikke, kritikken går primært på stygg arkitektur, dårlig tilpasning og slett politisk vurdering. Om noe er nytt, er aldri et tema. For utbyggere derimot betyr det et salgspotensial, og de bryr seg ikke om bygget blir revet etter 1000 år.

Mye av den siste tidens arkitektoniske utspill i Tønsbergs sentrum handler om den samme by-avviklingen. Den er ikke styrt av folket, men av pågående utbyggere som ikke bryr seg om å ta hensyn til byens over tusenårige historie. Problemet med utbyggerne og i særdeleshet Arthur Buchardt er at de mangler historisk innsikt og by-ansvar, men de er flinke i markedsføring og selvskryt. Det å påberope seg å være i pakt med Tønsbergs tusenårige historie er ikke engang skryt, det er en historisk løgn pakket inn i markedspropaganda.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!