Unge kunstnere med 100 års tilbakeblikk

Per Inge Bjørlo, «Objekter til mor» (1991)

Unge Kunstneres Samfunn (UKS) ble stiftet i 1921 og kan i år markere begivenheten med en stor utstilling i Kunstnernes Hus. Her er begge overlyssalene tatt i bruk, men det monner lite i forhold til alle de kunstnerne som har startet sin kreative karriere i dette faglige fellesskapet. Det sier seg selv at man må gjøre et utvalg, men slik mønstringen nå fremstår virker den mer som et loppemarked for kunst som har utgått på dato.

Da UKS ble stiftet i 1921 var kunstnerne opptatt av å styrke det faglige fellesskapet i mange retninger. Den viktigste institusjonen var selvsagt Statens Kunstakademi som ble etablert i 1909. I rask rekkefølge kom Kunstnerforbundet (1910), Tegnerforbundet (1916), Norske Grafikere (1919) og så Unge Kunstneres samfunn. Slik fortsetter det i årene fremover med stadig nye foreninger og forbedringstiltak for unge og gamle kunstnere.

I alle år har kunstnerne vært aktive og målrettet i kampen for å etablere gode faglige og økonomiske vilkår for sitt profesjonelle virke. UKS har hengt med i denne prosessen, ved å drive utstillingsvirksomhet og jobbe for økonomiske forbedringer. Når vi kommer ut på 70-tallet blir kampen om faglig utvikling og økonomisk sikkerhet for den enkelte kunstner samlet i en ny organisasjonsstruktur. Det var mye strid om organisasjonsformen og mandatet, men i 1975 ble Norske Billedkunstnere (NBK) endelig opprettet.

NBK er en paraplyorganisasjon med 20 selvstendige organisasjoner for billedkunst, heri inkludert UKS. Det er også NBK som arrangerer Høstutstillingen i Kunstnernes Hus, men den pågående mønstringen og markeringen av hundreåret for UKS i samme lokaler er et rent roteloft hva orden, historisk oversikt og representativitet angår. Det er tydelig at UKS-utstillingen i alle henseender mangler styring. De utstilte arbeidene er spredd rundt i lokalene uten navnelapper, tittel og datering.

Katalogen er heller ikke til særlig hjelp, ingen av verkene er avbildet, bare et nummer, kunstnernavnet og en kort presentasjon av hans/hennes faglige posisjon. Det finnes for øvrig en liten folder med en skisse over verkenes plassering etter nummer, men den er så lite presis at den bare villeder. Selv om vi kan se verkene, er beskrivelsen av dem i katalogen ofte så uklar at vi har problemer med å lokalisere objektene.

Enkelte verker er særlig kjente og omtalte i mediene, som Kjartan Slettemarks «Rapport fra Vietnam» (1965) og Willibald Storns «Coca-Donald Samfunn – ikke ta meg» (1969). Begge arbeidene var eksperimentelle og politisk utfordrende. Dette var sent 60-tall med et gryende opprør både kunstnerisk og politisk, som på 70-tallet la grunnlag for en helt ny kunstfaglig tenkning og organisering, spesielt rettet mot et samarbeid med statsmakten om bedre finansiering av kunst og kultur.

Slike politisk provoserende tyngdepunkter er det ikke mange av. Både i mellomkrigstiden og årene etter krigen manglet det allikevel ikke på politisk forankrede motiver, men de var mer lavmælte og malerisk forankret, som Else Hagens «Autoritet». Eksperimentelle objekter og andre vidløftige uttrykksformer blir den dominerende trenden først på 80-tallet, men disse selvsentrerte aktivitetene debatteres sjelden i det offentlige rom. Det bli for mye privat hjernespinn med liten politisk og kunstfaglig rekkevidde. Per Inge Bjørlos arbeide «Objekter til mor» fra 1991 er av den sorten.

Gjennomgående virker jubileumsmønstringen i Kunstnernes hus tafatt og helt uten perspektiv. Det finnes ikke engang en historisk tråd som kunne ha vektlagt det kunstfaglige og -politiske engasjementet. For engasjement av den sorten har alltid vært tilstede i UKS, selv om uenigheten innad også har vært stor. Om det skyldes et ledelsesproblem eller et uttømt foreningsprosjekt skal være usagt. Det kan også komme av at billedkunstnerne er så overorganiserte med et toppstyrt NBK at en side-forening som UKS fort kan bli en blindtarm i det sentraliserte maktspillet.