Bullshit og andre lukter i Astrup Fearnley Museet

Foto: Christian Øen

Om du ikke får så mye ut av dagens billedkunst, kan du nå prøve deg på en utstilling med luktekunst. Det prestisjefylte Astrup Fearnley Museet har nå endelige klart å hente inn en ekte luktekunstner. Hun er norsk, heter Sissel Tolaas, og bor og jobber i Berlin. I følge museet er hun en kunstner og luktforsker «som utfordrer ideen om kunstverket som et fysisk objekt». Dette har hun forsket på som luktekunstner gjennom flere tiår og reist spørsmål om hva det lukter av de merkeligste ting.

Hun har til og med klart å bestemme lukten av penger. Virkelig et kunststykke må jeg si. Det er vel kanskje nettopp derfor hun også har fått innpass i et så prestisjetungt museum. Med tanke på at Sissel Tolaas er mer opptatt av luktesansen enn av synssansen og den visuelle kunsten, så slår det meg at hun ikke har luktet mer på sin egen kunstnerprofesjon. For å kunne utvide kunstbegrepet så burde hun primært ha bestemt lukten av malerier, skulpturer og tegning. Kort sagt de visuelle kunstverkene. For det er her de store pengene ligger.

Først når hun har bestemt hvordan de visuelle kunstartene lukter og dermed viser relevansen av estetiske odører i kunstverk, kan man utvide kunstbegrepet til å omfatte luktens kvaliteter i et kunstverk. Da kan man kanskje også forske på kunstlukten, men etter hvilke kriterier eller parametere? Siden synets og luktens funksjoner er inkommensurable med henblikk på det estetiske, er overføringsverdien lik null. Man kan hverken synliggjøre lukten eller snuse seg frem til en tings visuelle egenart.

Det hjelper heller ikke om Tolaas analyserer seg frem til kjemiske formler for hver lukt. I så henseende jobber hun pedantisk som en teknisk konservator. Formlene sier da heller ingen ting om luktens estetiske egenart, og veien videre mot et kunstnerisk duftuttrykk, bare at lukt-molekylene konfigurerer seg etter kjemiske forbindelser i enkelte odør. På dette abstrakt-teoretiske nivået kan man heller ikke sanse lukten, bare foreslå hypotetiske identiteter som befinner seg hinsides luktesansens kvaliteter. Det er like stor avstand mellom formler og lukt som det er mellom lukt og kunst.

Lukteprosjektet til Sissel Tolaas har derfor ingen ting med kunst å gjøre, det er tvert imot en kunstnerisk avsporing og en snyltevirksomhet. Det gir selvsagt ingen prestisje å tilby publikum et arkiv med lukter hun selv har snust seg til, med mindre hun presenterer det som kunst i et prestisjefylt museum. Luktene har sikkert sine spesifikke egenskaper, men de er jo ikke kunstneriske eller implementert i visuelt verk. Nettopp av den grunn kan hun heller ikke utfordre ideen om kunstverket som et fysisk objekt.

Sissel Tolaas lider tydeligvis av det man kaller et Midas-syndrom: at alt hun tar i blir til gullkantet kunst. Det er en utbredt vrangforestilling blant dagens samtidskunstnere, som rent tankemessige tror de kan forvandle alt til verdifull kunst. Sissel Tolaas har satset på lukten og tillegger den kunstneriske kvaliteter som i hennes eget hode overskrider kunstens fysiske status. Denne selvmotsigelsen skjønner hun ikke. Det kunstneriske er faktisk bundet til fysiske objekter med visuell status og lar seg ikke konvertere til noe usynlig.

Skredderne i «Keiserens nye klær» prøvde på det samme. De sydde usynlige klær og lurte både keiseren og folket til å tro at det var ekte klær. Sissel Tolaas bruker den samme strategien med sin luktekunst. Nå klarer hun til og med å innbille Astrup Fearnley Museet at hun lager kunst av usynlige lukter. I likhet med de før nevnte skredderne lukter hun nok «gull og grønne skoger». Museet har en nytilsatt direktør med velsmurte kanaler inn til det offentlige og private kunstsamlere. Nå spørs det hva Nasjonalmuseet gjør? Vil også innkjøpskomiteen støtte den anti-kunstneriske luktforskeren?

Dette med å dekonstruere kunstbegrepet har en lang historie, men ikke på borgerlige premisser. Tvert imot har det vært et venstreradikalt prosjekt siden midten av 1800-tallet. Luktekunstneren Sissel Tolaas hører hjemme i denne tradisjon, men ikke som en opprører mot den borgerlige smaken, hun vil bare gi dem noe annet å lukte på. Ikke ved å vise rompa si på Henie Onstad senteret eller prompe i høypolerte herskapshus. Nei hun trakterer publikum med «vitenskapelig» utforskede dufter. Hvilken herlig vri på det radiale prosjektet. Man trenger ikke lenger å se på kunst, nå kan man lukte den.

Usynlighetsparadigmet har endelig erobret investorene og den private pengemakten, nå på luktens premisser. Konseptkunstnerne har for flere år siden satt usynligheten i system, uten å rote seg bort i luktforskningens subjektive upålitelighet. De gikk rett på kunstens ide og ga blaffen i både verk og håndverk. Da var det ikke behov for hverken syn eller luktesans, kunsten måtte tenkes. På det punkt var de ekstremt radikale, man trengte ikke å se eller lukte noe som helst lenger. I det perspektiv er konseptkunstnerne de rette arvtagerne til keiserens kreative skreddere, mens luktekunstneren Sissel Tolaas ennå ikke har fått ferten av kunstens ide.