Skulptural forvirring og teoretisk tåkeprat

Erlend Grytbakk Wold
Foto: Tor Simen Ulstein / KUNSTDOK

Klimakrise og global oppvarming blir et stadig mer brennbart tema i samtidskunsten. Enten det er på verkets nivå eller i den konseptuelle tåkeheimen så baler kunstnerne med å anskueliggjøre de dystopiske utsiktene, eventuelt forespeile oss positive løsninger som kan snu den dystre utviklingen. Uansett må de raske på, for om klimavarslerne får rett, så blir det ikke mye estetikk og kunst igjen om noen få år.

Nylig gikk skulpturtriennalen 2021 av stabelen i Oslo, nærmere bestemt i Tøyenparken, der billedhuggere har samlet seg for å vise hva de føler og tenker i en dyster endetid med Klimapanelets skrekkscenarier hengende over seg. I utgangspunktet var temaet «Varighet», men etter hvert har det dreid seg i retning av natur/miljø, bærekraft, klima, tidsforløp, tilbakeblikk osv. Her er det mye inspirerende stoff å hente, skjønt noen saftige undergangsvisjoner finner vi ikke. Hvis noe ved denne mønstringen har gått nedenom og hjem må det være kreativiteten.

I så henseende er det ikke noen forskjell på billedhuggere og andre spesifikke formuttrykk i samtidskunsten, generelt har verkkarakteren mer eller mindre gått i oppløsning og mistet sin tradisjonelle egenart. Til denne mønstringen har en kunstner konstruert et bordtennis-system med høyttalere, elektronikk og motor, en annen har laget en installasjon bestående av nedsmeltet metall fra en gammel Volvo, en tredje har komponert åtte neonskulpturer med den kryptiske tittelen «The Star of Africa».

Det som forundrer mest på denne jubileumsutstillingen for Norsk billedhuggerforening, er innslagene av performanser, installasjoner, lydinstallasjoner og noe så spesielt som «En steds-sensitiv geo-lokativ lydvandring mellom Tøyen og Carl Berner». Oppfinnsomheten er stor, men man skjønner ikke hvorfor alle disse raritetene har havnet på en skulpturtriennale. Egentlig finnes det ingen kunstnerisk kategori hvor de hører hjemme, heller ingen estetiske kriterier som kan bestemme om de er bærere av skulpturale kvaliteter.

I likhet med de fleste andre kunstarter er også billedhuggerprofesjonens særpreg forsvunnet i den teoretiske tåkeheimen. Man modellerer ikke så ofte i leire eller hugger i stein lenger. Kunstnerne skulpturerer og fantaserer seg frem til et eller annet, for eksempel en lydskulptur, en lysskuptur, eller en performanse-skulptur. Noen lager også ordskulpturer og konseptskulpturer, de er gjerne mer intellektuelle og krevende å fordype seg i. Det enkleste er nok å installere kasserte objekter i et galleri, enten spredd rundt omkring eller plassert i grupper for å fremheve en eller annen dyp mening. Det kan minne om en konseptskulptur, men er mer objekt-fokusert og bundet til tingenes indre betydning.

Om man umiddelbart ikke skjønner helt hva man ser, eller synes «objektet» er noe å se på, kan man få mye ut av verket ved å lese i katalogen. Her møter vi kunstnersubjektets verkforståelse og virkelighetsoppfatning transformert til teoretisk svada. Det er tydelig at dagens kunstnere har fått en akademisk utdanning med vekt på teori og abstrakt kunnskap. Nå skaper de ikke lenger, de forsker og grubler seg frem til en eller annen teoretisk/historisk problemstilling.

Den som har gravd mest i fortidens kunnskapstilfang er nok Sebastian Makonnen Kjølaas. I sitt utstilte arbeide «Clean the air! Clean the sky! Wash the wind!» gir tittelen en klar pekepinn om at kunstneren er klimafokusert og opptatt av løsninger, mens selve verkkarakteren er inspirert av middelalderens vannspyere, eller gargouiller som de heter på fransk. Disse vannspyerne hadde ofte dyrehoder, groteske sådanne med demoniske trekk og et frastøtende uttrykk.

Det er disse stygge figurene kunstner Kjølaas har som skulpturalt forbilde, skjønt det uthugde arbeidet i et digert eiketre ligner mer på en diger hestkuk som har klappet sammen og mangler både potens og skulptural spenstighet. Dens vannspyende funksjon følger naturligvis hestkukens loddrette løp, men her er det visst helt andre klimatiske problemer som skal løses. Og da er vi ute av middelalderen og dens gotiske gargouiller.

På det punkt melder jeg pass. Alt dette våset om middelalder og skulpturale klimaløsninger er rent kunstnerpiss, og faktisk en prestasjon innenfor triennalens rammer. Skulptørene burde egentlig konkurrere om hvem som var best i verbalteoretisk vannlating, for katalogtekstene flommer over av dypsindigheter og teoretisk tåkeprat. De må vel kompensere for alt det de ikke har klart å fylle verket med. Det gjelder egentlig alle dagens forskjellige kunstarter, der form og uttrykk spriker i alle retninger, en tilstand den tyske kunsthistorikeren Hans Sedlmayr beskrev svært presist i sitt verk «Verlust der Mitte» (1948).