Forleden gikk filmen «High-Rise» (Høyblokk) på Viasat-TV. Filmens tittel og innhold er hentet fra den britiske forfatteren J. G. Ballards bok (1975) med samme tittel, som er en dystopisk roman om hvordan beboerne i en toppmoderne høyblokk går fra forstanden i et arkitektonisk «perfekt» miljø. Høyblokkens indre design og teknologiske perfeksjon skulle oppfylle ethvert tenkelig behov for beboerne, i en så fengslende livsstil at ingen etter hvert ønsket å forlate høyblokken, som gradvis forvandlet seg til et isolat der alle varianter av galskap florerte.

Ballards samfunnskritiske dystopi er en av mange som popper opp i kjølvannet av den vestlige sivilisasjonsprosessens rasjonelle og endimensjonale fremskritt. Den arkitektoniske rasjonaliteten i høyblokkene er her ikke tematisert fra utsiden, men fra det indre rommet der beboerne er beskyttet mot den ytre virkelighetens skremmende livsverden. Det innebærer at de lever så skjermet og på blokkens psykologisk implementerte premisser at deres egen individualitet sakte og sikkert smuldrer opp.

Horisonten for denne vinklingen finner vi i Ballards mantra at «I et totalt fornuftig samfunn er galskap den eneste friheten». Nå er det ikke lett å finne «et totalt fornuftig samfunn», men det kan skapes og Ballard gir jobben til en arkitekt som tegner et høyhus med plass til 2000 beboere og ønskede boligfasiliteter. De øverste etasjene var forbeholdt de rike, mens de mindre bemidlede ble plassert i de nederste. Dermed kunne ideen om et totalt fornuftig samfunn starte og en ny livsverden realiseres på fremskrittets premisser.

Filmen «High Rise» skildrer normoppløsningen blant beboerne, den gradvise galskapen og høyblokkens tekniske og arkitektoniske sammenbrudd. Hovedtemaet i boken og filmen er hvordan høyblokkens teknologi og beboernes bevissthet går fra fornuft til galskap, mens blokkens ytre form og fasade, med sin psykososiale utstråling, overhodet ikke blir berørt. Dystopien utfolder seg altså bare innenfor høyblokkens vegger, skjønt blokken også har en utside, en ytre arkitektur som vender mot omgivelser med andre boliger og beboere.

I filmen er høyblokken et stykke traurig modernistisk arkitektur fra 70-tallet, der toppen av bygget er utstyrt med en knekk, som i Munchmuseet. Man får inntrykk av at den ytre arkitekturen også har dystopiske trekk, som speiler den samme kriseskapende rasjonaliteten, og dermed vil spre galskapen videre ut i bebygde omgivelser. Det er sannsynlig at Ballard har tenkt i de baner, men at prosjektet «High-Rise» bare ville kunne bli gjennomførbart i et lukket arkitektonisk miljø som en isolert høyblokk.

Både boken og filmen har derfor fokus på høyblokkens indre konstruksjon og teknologiske bofunksjoner. Det er i dette miljøet handlingen utspiller seg og beboerne blir utfordret i en gradvis konfrontasjon med blokkens implementerte drømmer og fristelser. Denne arkitektoniske livsformen er frukten av en utopisk visjon om perfekte boforhold, som bare kan leves på innsiden av høyblokken. At det finnes en annen virkelighet utenfor blokken, der høyblokken med sin ytre arkitektoniske utforming befinner seg, har ingen plass i skildringen av høyblokkens indre liv.

For å kunne gjennomføre dette arkitektoniske og sosialpsykologiske prosjektet må forfatteren sette den ytre virkeligheten i parentes, gjøre en såkalt metodisk nøytralitetsmodifikasjon, hvilket betyr at den ytre virkeligheten fortsatt er der, men har ingen innflytelse på gjennomføringen. Dette er romansjangernes vilkår for å behandle et tema i full kunstnerisk frihet, men både forfatteren og romanen lever i virkelighetens verden der nøytralitetsmodifikasjonen må oppheves og fiksjonen må prøves mot realitetene.

Det er i den situasjonen det blir viktig og interessant å betrakte Ballards høyblokk fra utsiden, i kontekst, som del av en arkitektonisk visjon med spredningseffekt til alle de omgivelser og sosiale relasjoner vi finner i virkelighetens verden. Når høyblokkens beboere mister sitt psykiske fotfeste og den teknologiske stabiliteten vakler så er det arkitekturen, både den indre og ytre, som gjennomfører sitt dystopiske prosjekt. Blokkens utside er helt upåvirket, tilsynelatende, men en dag vil den bli revet, uten at den modernistiske arkitekturen vil justere kursen.

Under gitte sosiopsykologiske vilkår, med en stadig ekspanderende, rasjonalistisk og endimensjonal arkitektur, vil High-rise-syndromet kunne spre seg til alle tettsteder og bymiljøer i verden. Selv om synspunktet ikke er tematisert i bok og film, er det destruktive syndromet så dypt implementert i den modernistiske arkitekturen at Ballards dystopi vil kunne omfatte langt mer enn en isolert høyblokk. Vi ser da også at den monotone, modernistiske høyblokkarkitekturen er like kriseskapende på utsiden som på innsiden.

I de siste årenes kritikk av modernistisk arkitektur, spesielt gjennom Arkitekturopprørets mange relevante utspill, pekes det jevnlig på de psykososiale virkninger av en iskald og inhuman høyblokkbebyggelse. Det er en type arkitektur med klare dystopiske og destruktive trekk som både raserer tradisjonelle bymiljøer og bryter ned den sosiale samhørigheten. Humanitet lar seg tydeligvis ikke skape innenfor modernistisk byggeskikk. Ballards mantra om at «I et totalt fornuftig samfunn er galskapen den eneste friheten» synes å være like treffende for modernistisk arkitektur generelt, som den lukkede høyblokken i filmen «High- Rise».