En Aften ved Sæteren, kolorert litografi etter Knud Bergslien (1827-1908), publisert i Norske Folkelivsbilleder : efter Malerier og Tegninger, Christiania 1858.

David Johan Jacob Kvandal (1919-1999) ble født i Oslo. Han var en av de betydeligste og mest produktive norske komponistene i siste halvdel av 1900-tallet. Som sønn av musikk- og kulturpersonligheten David Monrad Johansen (1888–1974), kom han tidlig i kontakt med mange av våre fremste åndsmennesker og ble påvirket av dem. For ikke å forveksles med sin far, skiftet han familienavn. I sine første komposisjoner knytter Kvandal an til den nasjonale musikktradisjonen i 1930-årene, men på 1950- og 1960-tallet tar han opp i seg moderne trender i internasjonal samtidsmusikk. Omkring 1970 blir påvirkningen fra norsk folkemusikk igjen sterkere.

I det velkjente bokverket Musikkens Verden (1963) blir Johan Kvandal spurt om sin musikalske trosbekjennelse, om sin kunstneriske ideologi, og han gir følgende svar (spalte 1646): Jeg tror at vi idag er på vei mot en art universalisme i musikken. I en slik situasjon er det viktig ikke å miste kontakten med vårt eget nasjonale stoff. Olav Aukrust (1883-1929) så veien for norsk åndsliv slik: Fra det lokale (bygdenorske) gjennom det samnorske (nasjonale) til det universelle. Vi er i dag tydeligvis på vei over i siste stadium i denne utviklingskjeden, og her må vi ikke miste oss selv.

Interessen for norske folketoner fører blant annet til at Kvandal i 1977 utgir sine Norske stevtoner for sang og klaver (op. 40) på Musik-huset, Oslo. De elleve sangtekstene er nystev som han henter fra ulike folkemusikk-samlinger, og de stammer fra ulike deler av landet.

Ordet stev betegner vanligvis en firelinjet strofe, og det skilles mellom gammelstev og nystev. Gammelstevet er den eldste nordiske diktformen med enderim. Der rimer andre og fjerde linje:

Soli skine nord og ned
ivir Bjålands fjos, /………../ ivir: over – fjos: fjøs
statt up Mari Bjåland /…/ statt: stå
no er dagen ljos! /………./ ljos: lys

Nystevet dukker først opp etter reformasjonen. De fire linjene rimer parvis; først to kvinnelige rim, så to mannlige. Nystevet har vanligvis lengre linjer enn gammelstevet:

Aa vil du hava meg til at kveda,
det skal eg gera med störste gleda; /…/ gera: gjøre
og eg skal kveda så vént fer deg,
at du skal glöyme deg sja’v og meg. /…/ sja’v: selv

Når en enkeltperson fremfører et stev, kalles det å kvede, og personen kalles en kveder. Når to personer kveder til hverandre eller mot hverandre, kalles det for stevjing eller stevleik. Stevjing skjer ofte mellom en jente og en gutt, men som Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) påpeker i sine Norske folkeviser (1852/1853): Det er ganske mærkeligt, at man forholdsviis finder faa Stev, der kan lægges i Gutens Mund. De Fleste ere sikkert udgaaede fra Pigens. (s.775).

Måtte så sangene nedenfor bidra til at vi glemmer både oss selv og alt annet for en stakket stund! Den språklige utformingen og angivelsen av fylker er hentet fra tekstheftet til Lawo-CD’en.

Johan Kvandal: Mine visur (tradisjon fra Telemark) – Op. 40, nr. 1

I første og tredje vers hører vi en som oppfordrer kvederen til å synge. Annet vers gir oss kvederens svar. Det er altså to som stevjast (stevjest). To sangere burde derfor ha medvirket her. Teksten omtaler sangens evne til å gi glede, til å formidle skjønnhet (heggeblomstene), til å nå fra menneske til menneske (dess meir det bli), til å formidle kjærlighet og uttrykke lidenskap (eld og glo). Den viser både kunnskap om og forståelse for sangens vesen og betydning for alle mennesker, til alle tider og alle steder.

Å du som er no so god te kvede,
kom hit åt bordet og folki glede.
Kom hit åt bordet og drikk ei skål,
og lat oss få høyre ditt vene mål.

Å mine visur dei er so mange,
som heggjebloman dei drys ti fangje,
so hev det vore i all si ti’,
dess meir dei kved dei, dess meir det bli.

Lat elskhugsstevi frå munnen strøyme,
og ord frå hjarta sku’dei få høyre.
Ja, ut av hjarta liksom ei flo,
so sku’ ordi strøyme av eld og glo.

(folki glede: gjør folk glade – drikke ei skål: tømme et glass, drikke en skål – mål: stemme – visur: viser – drys ti fangje: drysser ned i fanget – glo: glød, lidenskap)

Johan Kvandal: Då eg var liti (tradisjon fra Setesdal) – Op. 40, nr. 2

Det er en ganske spesiell kvinne som uttrykker seg i dette kvedet. Hun er individualist og hever seg over det hverdagslige, satser alt på sin egen kunst (fløytespillet) og sin egen frihet (fri som fuglen).

Dessuten har hun forstått, og makter å formidle at det kunstneriske krever alt, også hele hennes hjerte. En tidløs erkjennelse!

Då eg var liti eg gjekk og gjæte,
med’ andre sytte, sat eg og bøtte,
med’ andre sytte fer gutan sine
so sat eg og lilla i fløyta mi.

Eg er so fro’e, eg er so glade,
som fuglen kvitrar mot ljose dagen,
Eg er so lett i mitt unge liv,
som bekkjen fysser i fløymetid.

Og fri som fuglen so skal eg leike,
og lat so ingjen mitt hjarta eige,
Ja, fri som fuglen eg leike må,
og lat ingjen hjarta mitt stele få.

(med’: mens – sytte: bekymret seg, arbeidet – bøtte: forbedret, øvde (på fløyten) – lilla i: spilte på – fro’e: munter, glad – fysser: fosser – fløymetid: tiden når det er flom i elvene – leike: spille – stele: stjele)

Johan Kvandal: Å hugen min (tradisjon fra Telemark) – Op. 40, nr. 5

Et stev hvor kompromissløs trofasthet og kjærlighet sies å sammen. Det gir en tydelig pekepinn på hvordan livet burde være – men er nok lettere å synge om enn å leve opp til.

Å hugen min kan eg inkje venda,
der eg hev lagt han, der lyt han enda,
der eg hev lagt han, der lyt han bli,
so hev eg vore i all mi ti’.

Der er som hjarta i bringa bankar
kvar gong du leikar i mine tankar,
det er som blodet i åro brann,
kvar einast gong du i minnet rann.

(bringa: brystet – leikar: er til stede – åro: blodårene – minne: erindring, hukommelse – rann: pret. av renna (det rann i meg: det falt meg inn)

Johan Kvandal: Å med soli kan eg (tradisjon fra Setesdal) – Op. 40, nr. 10

Her filosoferes det over livet og tilværelsen. Det er pessimisme som rår. Etter medgang følger motgang. Jeg-personen føler seg innestengt og begrenset i sin livsutfoldelse. Det er nærliggende å minne om Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910): Ud, vil jeg! ud! – o, så langt, langt, langt over de høje fjælde!

Å med soli kan eg meg sammenlikne,
for hågt ho stiger, men ned ho siger.
Å eg kleiv og klavra ti’ hågt eg va’,
men so seig eg ned som eit soleglad.

Eg tykkjer fjølli meg inne stengjer
og myrke skuggar imot meg vender.
Og meg livet møter med gråt og sut
liksom myrke skuggar seg breier ut.

Eg lengtar, lengtar, eg gjeng og drøymer,
når lauvet spretter og fossen fløymer;
Og ko felar hugjen eg inkje veit,
men han er som logande elden heit.

(hågt: høyt – klavra: klatret – ti’ hågt eg va’: inntil høyt jeg var – soleglad: solnedgang – fjølli: fjellene – ko felar: hva (som) feiler – logande: flammende)

Johan Kvandal: Då eg var liti eg sprang utivi (tradisjon fra Setesdal) – Op. 40, nr. 8

Til slutt et lite stev med en moden kvinnes livserfaring og livsvisdom. Barnets eller ungdommens drømmer møter livets realiteter.

Då eg va liti eg sprang utivi
og plukka blomar med vene liti.
Eg plukka blomar i li og hei,
men fysst soli gladde, so visna dei.

Då eg va liti eg gjekk og tenkte,
kor glade dagar eg ha‘ i vente,
men då eg vart vaksi, fekk eg sjå,
at bloman låg i mi’ båneår.

(liti: liten – utivi: omkring – med vene liti: med venner små – fysst: så snart som – gladde: gikk ned – båneår: barneår).