Det nye Nasjonalmuseet er et monument over vår tids progressive ekstremisme

Alle foto: Jonas Haugsvold.

Enkelte ekstreme og radikale kulturuttrykk både hylles og finansieres på skattebetalernes regning. Det gjelder blant annet det nye Nasjonalmuseet, som Statsbygg nå, etter flere års prosess, og over seks milliarder medgåtte kroner, har fått oppført bak og rundt de to gamle Vestbanebygningene i Oslo. Museet åpner etter planen i juni neste år.

Om du løfter blikket på veien over fra Rådhusplassen og mot Aker brygge, er det bunkers-liknende bygget til høyre vanskelig å overse. Det er tegnet av det tyske arkitektkontoret Kleihues + Schuhwerk og bærer navnet «Forum Artis». Om du i tillegg stopper opp et øyeblikk og tar omgivelsene nærmere i øyesyn, vil du raskt oppdage den voldsomme kontrasten mellom dette bygget og nabobygget når det gjelder utseende. Ut over det faktum at begge bygningene opptar plass i det offentlige rom, og av samme grunn også krever oppmerksomhet fra den som går forbi, er det ingenting ved utseendet til «Forum Artis» og Ivar Næss’ stasjonsbygning fra 1918–20 som gjør at de to minner om hverandre.

Kulturrevolusjon
Tar man i betraktning at det kun er 100 år mellom de to byggene, innebærer det neppe en overdrivelse å påstå at de også forteller oss noe om oss selv og vår egen nære historie. De vitner om en kulturell revolusjon som har funnet sted, der alle tidligere konvensjoner, tradisjoner og sannheter ble forkastet. En titt på kapittelet om kunsten i perioden etter 1950 i den marxistiske historikeren Eric Hobsbawms verk «Ekstremismens tidsalder» bekrefter mistanken.

Bygget skal være elegant, med en lavmælt monumentalitet, skriver Statsbygg i prosjektbeskrivelsen som lå vedlagt søknaden om å få føre opp bygget, og fortsetter: Sammen med de to eksisterende bygningene på Vestbanetomten skaper museet et nytt byrom av høy kvalitet i Oslos sentrum. Mon dét?

Hobsbawm er klar på at filosofien bak modernistisk arkitektur i all hovedsak var forankret i den politiske venstresiden. Samtidig peker han på den mangelfulle sammenhengen mellom formen disse bygningene fikk og den filosofien som lå bak valget av form. Den moderne arkitekturen var fundert på et svakt teoretisk grunnlag, hevder han. Det finnes for eksempel ingen logisk sammenheng mellom Le Corbusiers sosiale utopi (Cité radieuse) og det at bygningene ble tegnet med flate tak i stedet for skråtak.

Sosiologen Alexander Z. Ibsen og billedkunstneren Christopher Rådlund har i sin sorte bok om arkitektur pekt på et annet grunnleggende problem ved modernismen. Den består av en særegen form for politikk, hevder de, der det politiske prinsippet snarere utgjøres av ønsket om å endre samfunnet fremfor å tilpasse seg det. Da den modernistiske arkitekturen først hadde adoptert prinsippet om at arkitektur var politikk, var det heller ikke lenger mulig for arkitektene å vurdere tidligere tiders arkitektur som utslag av noe annet enn politikk. Følgelig måtte alle tidligere arkitektoniske idealer degraderes og fjernes.

I «Forum Artis» er dette prinsippet fulgt like til endestasjonen. I dekonstruktivismens ånd er det arkitektoniske uttrykket redusert ned til den enkleste bestanddel i byggekunsten – mursteinen. Selv ikke et eller annet kunstnerisk påfunn, for eksempel kreativ vindussetting, er beholdt.

Selv om politikken har skiftet karakter, har ikke modernismen forlatt sin opprinnelige ambisjon, verken når det gjelder å endre samfunnet eller å oppdra samfunnsmedlemmene. I dag er det selvsagt klimakrisen som setter den ideologiske dagsordenen. Grønn arkitektur skal bidra til å redde klimaet, får vi høre, og idealet gir seg utslag i alt fra å benytte «klimavennlige» materialer til å utforme stål og betongfasader på en slik måte at den minner oss om skogens trestammer og grønne løvverk (Økern portal, Oslo).

Manglende vurdering av estetiske kvaliteter
Også unnlatelsen av å konfrontere moderne arkitektur med dens estetiske mangler er videreført. Hobsbawm mener unnlatelsen skyldtes det faktum at arkitekturen, til tross for sine teoretiske svakheter, likevel fungerte. Den passet godt til et omforent ønske både om rimelig masseproduksjon og målet om å skape helt et nytt og bedre samfunn etter to svært ødeleggende verdenskriger. Etter hvert som venstresidens verdier og holdninger beveget seg fra opposisjon til posisjon, virket også modernismen dogmatisk. Arkitekturens estetiske kvaliteter ble lagt utenfor enhver (seriøs) diskusjon.

Nytt var det samme som bra. Man nøyde seg med å skape forestillingen om at de estetiske kvalitetene var godt ivaretatt gjennom de offentlige beslutningsprosessene. I stedet konsentrerte man seg om å kommentere bygningenes funksjonelle rolle og dets etterlevelse av teknisk regelverk.

«Forum Artis» utgjør heller ikke noe unntak her. Kommunens oppgave er å sikre at fasadeuttrykk får «høy estetisk kvalitet», og skal blant annet ta stilling til samspillet med andre bygg i området, står det i et av møtereferatene i byggesaken. I Plan- og bygningsetatens rammetillatelse av 15.1.2014 legges det til grunn at gjeldende reguleringsbestemmelser stiller krav til at Nasjonalmuseets fasade mot de to Vestbanebygningene «gis en utforming som vektlegger hensynet til de fredete bygningene». I brev av 20.09.2013 til arkitekten gir Byantikvaren følgende vurdering:

Prosjektet bør etter Byantikvarens vurdering styrke de historiske kvalitetene og kunne gi noe tilbake til de fredete bygningene, samtidig som byen får et nytt byrom av høy kvalitet.

Det er ikke mulig å lese seg til hva «Forum Artis» eventuelt «gir tilbake» til de to fredede stasjonsbygningene, eller hva det konkret betyr at byrommet blir «av høy kvalitet». Politikere og andre beslutningstakere kunne derfor nøye seg med å vise til at bygget er «spennende», «nyskapende» og at det har en «visuell identitet» – fyndord som antakelig bidrar til å tilfredsstille formaningen i «Charter for the Conservation of Historic Towns and Urban Areas», vedtatt av ICOMOS i Washington, 1987. Her står det blant annet noe sånt som at «nybygg i samtidsarkitektur ikke bør frarådes, da de kan berike et område».

Hvilke konkrete kvalitetsvurderinger som er blitt foretatt når det gjelder estetisk utforming, er det vanskelig å forstå ut fra den skriftlige dokumentasjonen på byggesaken. Etaten beklager riktignok i rammetillatelsen at bygget ikke har «åpnet seg» mer, men ettersom tillatelse likevel ble gitt, kan man anta at de har slått seg til ro med utbyggerens egen vurdering. I prosjektbeskrivelsen som lå vedlagt byggesøknaden skriver Statsbygg at bygget både er elegant og at det har «en lavmælt monumentalitet».

Manglende estetiske kvaliteter har da også vært et sentralt poeng i kritikken mot bygget. Et godt eksempel er tidligere Aftenposten-journalist Ulf Andenæs, som i Dag og Tid mener det nye Nasjonalmuseet er et byggverk som plager sinnet, og som samtidig tør innrømme at han tilhører den gruppen av innbyggere som er for dumme til å forstå denne formen for byggekunst:

For meg personleg er det totalt omogeleg å skjøna korleis dei tenkjer, arkitektane bak det nye Nasjonalmuseet, den meir eller mindre vindaugslause steinbunkeren ved Vestbanen i Oslo. Arkitekten, Klaus Schuhwerk i det tyske arkitektfirmaet Kleihues + Schuhwerk, har langa ut i pressa mot uopplyste nordmenn som er for dumme til å forstå bygningskunsten hans.

Arkitektene bærer imidlertid ikke ansvaret alene; politikere, saksbehandlere og utbyggere – ja, vi alle, egentlig – spiller en rolle. Som for Andenæs kan den virke uforståelig, men det skyldes vel egentlig bare at moderne arkitektur fortsatt befinner seg i en posisjon der den ikke trenger å argumentere for sin egen eksistensberettigelse eller sine egne kvaliteter. Det var venstresiden som vant kulturkampen, og det er Jobs innsikt og betydningsfulle bidrag til verdenslitteraturen at makt og rett kan være to vidt forskjellige ting.

Som et norsk spomenik ligger «Forum Artis» der og nyter frukten av sin ideologiske seier. Og for dét kan det med god grunn også bli husket, den tiden det varer.