Adolph Tidemand (1814-1876)
Moderens Undervisning (1856), olje på lerret, 50 x 44 cm, privateie.

Nasjonalsangen minner oss om at Mødrene har grædt. Samtidig sier den at Kvinner selv stod op og strede. Men sannelig har det smukke kjønn også sunget og fortalt, og mødrenes sanger og fortellinger fikk de små oppleve gjennom hele barndommen. Sanger og fortellinger som var de samme for mange. Det bidro til å forme en folkekarakter. Det bidro til å fremme fellesskap. Det bidro til å skape et solid samfunn. Slik ble min barndom lik mange andres. Slik blir noen ord om min egen mor også noen ord om andres mødre.

Hun ble født i 1900-tallets første tiår. Langt ute på landsbygda. Hun giftet seg, dro til byen og var hjemmeværende husmor. Kun folkeskole hadde hun fått. Den var preget av nasjonalsinnede lærere og tilsvarende pensum. Ventelig brakte hun med seg en variert kulturell ballast. Et sammensurium av fødested, hjem og skoletid. Alt dette ga hun videre til meg, en helnorsk sønn av helnorske foreldre i en helnorsk by erobret av tyskere.

Hun gjorde akkurat som så mange andre mødre den gang. Fra barnets første dag sang de bånsuller og folkeviser. De siterte rim og regler og fortalte folkeeventyr. Ofte ble det bare småstykker eller bruddstykker, men likevel biter med litterær og musikalsk verdi. Noe som var forståelige for de fleste. Noe som var viktig i den vanlige verden. Noe som forente lek og livsvisdom. Så en dag kom tiden for eventyrbøker og sangbøker. De leste for oss, og etter hvert leste vi selv. Slik formidlet mødrene kulturelle verdier på vellykket vis. Som tiest uten å tenke så mye på det.

Men vi som vokste til den gangen, vi traff også andre som sang sin barndoms sanger og kunne gi oss gamle sagn og sagaer, stoff med dype røtter i folkets historie. Vi som gikk på folkeskolen i 1950-årene, kom følgelig ikke folkesangløse og folkeeventyrløse til vår første skoledag, og mange av oss hadde i tillegg med seg både rim og regler fra eldgammel tid. Skolen maktet enda å formidle nasjonale og byggende verdier, så den fortsatte det som mødrene hadde startet, der hvor mødrene slapp!

Jeg har valgt ut fire sanger som min mor lærte meg, og det lenge før jeg kom i skolealder. Med unntak av den siste, har jeg valgt innspillinger med kvinnestemme uten akkompagnement. Det var jo slik disse sangene kom til meg og ble mine for livet. Det var jo slik de den gang ble sunget i mangfoldige hjem, selv om utførelsen nok var annerledes enn den vi får høre her. Tekstene til disse sangene finnes i flere ulike varianter. Her er de gjengitt slik som sangerne synger dem. Jeg har ellers henvist til allment aksepterte tekstkilder.

Såg du noko te kjeringa mi

Musikk: Norsk folkemelodi – Tekst: Norges melodier (Norsk Musikforlag, 1947)

Sangteksten er gåtefull. I det første verset henvender en mann seg til en annen person og spør etter kjerringa si. Men hvorfor spør han? Er kjerringa bare oppe i lia på vanlig arbeid? Hvorfor spørre da? Frykter han at noe er tilstøtt henne? Eller mistenker han at hun har reist fra ham, muligvis i lag med en annen? Kan hun være tatt av underjordiske? Beskrivelsen av henne er bemerkelsesverdig. Hvorfor har hun stutt stakk? Hvor vanlig var det med korte skjørt den gang, og hva slags kvinner gikk i så fall med slikt? Og hvorfor har hun svart hatt? I tillegg er hun låghalt og altså trolig ingen spenstig og ungdommelig skjønnhet? Er mannen bekymret for henne eller er han bare glad for å bli kvitt henne?
Det andre verset er en senere tilføyelse av ukjent opprinnelse. Hvis man ser de to versene som en enhet, endres tolkningsmulighetene i det første. Da blir det klart at den som svarer, er en mann eller en underjordisk. Men svaret er i begge tilfeller foruroligende. Kjerringa er sammen med en annen kvinne, en kvinne som muligvis holder til i fjellheimen. Er det en hulder eller noe annet trollskap? I så fall er det rimelig at kjerringa ikke finner hjem igjen, for det gjør ikke de bergtatte. Eller hører vi bare om to misfornøyde koner som ikke vil tilbake til mennene sine? Hvis musikken er laget til det første verset, kan vel også den si oss noe, kanskje avhengig av tempoet vi synger den i? Vi får lytte! Sangen er veldig liten, men veldig full av muligheter. Den kan ha noe med kjærlighet å gjøre, og den har vel i alle fall et snev av skjemtevise?

Såg du nåko te kjerringa mi
langt opp i lia, i lia?
Stutt stakk, svart hatt
og nåko lite låghalt.

Kjerringa di går i fjello hjå mi,
ho finn ikkje heimatt te sine.
Stutt stakk, svart hatt
og nåko lite låghalt.

Håvard Hedde

Musikk: Norsk folkemelodi – Tekstutforming etter Peder Olaus Alvestad (1866 -1903) i Norsk songbok for ungdomsskular og ungdomslag (Oslo 1931).

En tekstvariant finnes i Magnus Brostrup Landstads (1802-1880) Norske folkeviser, og den kalles der for Håvard Helle. Landstad gir følgende anmerkning: Visen beskriver en sand Tildragelse. Håvard Helle, en Sæbygg (setesdøl), tog sig saa nær af at hans Elskede foretrak en Anden for ham, at han siden, som der fortælles, blev et ulykkeligt Menneske. Også her hører vi altså om en kvinne som forsvinner fra en mann, og det allerede før de blir gifte. På tross av Håvards sørgelige skjebne, er det i beskrivelsen av skogen og de to furuene et tydelig element av skjemt. Den noe mistrøstige musikken står i fascinerende kontrast til de spøkefulle versene. Tilsynelatende har vi to ulike fortellere i denne visa. I nestsiste og tredjesiste vers kommer en kommentator inn – om det da ikke er Håvard som noe uventet omtaler seg selv i tredje person? Refrengene blir i alle fall hele tiden sunget av Håvard selv.

Eg heiter Håvard Hedde og er so ven ein kar;
no vil eg burt og gifta meg og rydje meg ein gard.

Refreng: Eg bur opp under fjell,
og gjenta hev eg lova; eg svik ho ikkje hell. 1)

Og garden den er liten, men skogen, den er god,
der heve eg tvo furor, og dei skal stå i ro.

Når borni dei vert mange, og skuldi aukar på, 2)
so høgg eg ned den eine, den andre ho lyt stå.

Men når me verte gamle, og kvar skal hava sitt,
so høgg eg ned den andre, og då er skogen kvitt. 3)

Det var no ikkje undrands at Håvard totte vondt; 4)
han reiste ifrå Lanjei den myrke haustenott.5), 6)

Han reiste ifrå Lanjei, og då vart gjenta fest; 7)
men det var med ein annan, det hev han trega mest. 8)

−Eg bur opp under fjell, den gjenta som eg lova,
ho sveik meg likevel.

1) lova: erklære seg villig til noe (her: erklære seg villig til ekteskap) – 2) borni: barna – 3) då er (eg) skogen kvitt: da er jeg befridd for skogen – 4) totte: syntes, følte – 5) Lanjei: Langeid i Setesdal? – 6) haustenott: høstnatt – 7) fest: forlovet – 8) trega: være lei for, angre

Eg veit ei lita jente

Musikk: Norsk folkemelodi – Tekst: Georg Robert Schirmer (1845-1917).

Tekstforfatteren er norsk og var i tillegg til dikter både ordfører, sorenskriver og stortingsrepresentant. I sin ungdomstid skrev han denne viseteksten, sannsynligvis i 1863. Muligvis uttrykker innholdet noe selvopplevd og kan knyttes til en seterjente på Granbergssetra nord i Odal Værk skogen (Værkenskogen) og til de såkalte Blomstermyrene (blomstertjønni!) der i nærheten.
Teksten finnes i flere varianter. Her synges den tilnærmet slik som jeg lærte den. En vidunderlig sang om forventet kjærlighet.

Eg veit ei lita jente, ja,
eg kjenner a så vel,
eg veit ei lita jente nord i skogen
med raude kinner, augo blå, 9)
med fine hender, føter små,
eg veit ei lita jente nord i skogen.

Ved blomstertjønna langt te skogs, 10)
så langt, så langt te skogs,
der talatrosten syng så vent om kvelden, 11)
på sætervollen stod
ei vene jente glad og lo,
for trast austan tjønna der gjekk losen. 12), 13)

Og raud og rund gjekk sola att-
om åsen ned i vest,
så mørkt, ja så mørkt det vart i skogen.
På setervollen ga’
ei vene jente bort sitt ja,
eg har ein liten kjærast nord i skogen.

9) raude: røde – 10) blomstertjønna: tjern omgitt av blomster – 11) talatrosten: måltrost – 12) trast austan tjønna: like (straks) østenfor tjernet – 13) losen: lyden av jakthunder som forfølger et byttedyr

Jeg lagde meg saa sildig.

Musikk: Norsk folkemelodi, arr. Arne Dørumsgaard (1921-2006) – Tekst: Norges melodier (Norsk Musikforlag, 1947)

Om vi her har å gjøre med en folkevise eller en middelalderballade (eller en blanding av begge), får de lærde strides om. I alle fall har den røtter langt bakover i tid og finnes i en eldre form med tittelen Ole Velland. Som forrige sang er også denne en vakker sang om kjærlighet, men om en ulykkelig sådan. Her forlater jeg den ensomme kvinnestemmen og henter inn en bearbeidet innspilling som for meg er et klenodium: Innspillingen fra 1959 med Kirsten Flagstad (1895-1962) og Gerald Moore (1899 –1987).

Jeg lagde mig saa sildig alt sent om en kveld, 14)
jeg vidste ingen kvide til at have; 15)
saa kom der da bud ifra kjæresten min,
jeg maatte til henne vel fare.
Ingen har man elsket over hende! 16)

Saa ganger jeg mig op i højenloft, 17)
som jeg plejer van til at gjøre, 18)
der stander de jomfruer alt udi flok
og klæder min kjærest til døde.
Ingen har man elsket over hende!

Saa gik jeg mig ud paa grønnen eng,
der hørte jeg de klokker at ringe;
ej andet jeg vidste, ej andet jeg fornam, 19)
end hjertet i stykker vilde springe.
Ingen har man elsket over henne!

14) sildig: sent – 15) kvide: sorg – 16) man (her i høytidelig stil): jeg – 17) højenloft: øverste stokkverk (etasje) i trehus – 18) plejer van: har for vane (av dansk pleje van) – 19) fornam: følte, merket, oppfattet