Josva sa til folket: «Dere makter ikke å tjene Herren, for han er en hellig Gud. Han er en nidkjær Gud, som ikke bærer over med deres lovbrudd og synder. 20 Hvis dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, vil han igjen føre ulykke over dere og gjøre ende på dere, hvor mye godt han enn har gjort mot dere før.»
21 Folket sa til Josva: «Nei! Herren vil vi tjene.» 22 Da sa Josva til dem: «Så er dere vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene ham.» De svarte: «Vi er vitner!» 23 Da sa Josva: «Skill dere av med de fremmede gudene som finnes hos dere, og vend deres hjerte mot Herren, Israels Gud!» 24 Folket sa til Josva: « Herren vår Gud vil vi tjene, hans stemme vil vi lyde.»

Josva 24, 19-24

Det er 4. søndag i treenighetstiden, og teksten fra Josva oppleves som svært relevant for vår egen tid. For vi befinner oss i en brytningstid, det er ikke lenger politisk korrekt å snakke om fremmede guder, at det kan føre til ulykke å dyrke andre enn Gud.

Da Norge gikk over til kristen tro fikk det raskt konsekvenser for hvordan vi forstod hverandre, og den verden vi lever i. Vi ser det spesielt på 1200-tallet, da etterkommerne etter kong Sverre regjerte. De var kjennetegnet av et ønske om å styre etter Guds vilje. For dem var Gud en realitet de forholdt seg til daglig, ikke bare i festlige anledninger. Det var etablert et ideal å strekke seg etter, en Gud som hadde en vilje og ønske med våre liv og våre samfunn. En Gud som ville oss vel, på samme måter som fremmede guder representerte en trussel og ødeleggende krefter.

Dette ønsket om å styre etter Guds vilje kommer godt til uttrykk i verket Kongespeilet. Vi antar at det ble skrevet ca 1250 e.Kr. mens Håkon Håkonsson var konge i Norge. Det handler om hvordan en kristen konge skal opptre og hva som er visdom. Det er en samtale mellom far og sønn  der faren gir sønnen råd. Det dreier seg om vår egen kultur slik den var for lenge siden, men som allikevel forteller oss mye om det som stadig er troen for mange av oss: At Gud vil noe med oss.

Sønnen spør blant annet om hva som er visdom, og da svarer faren at det er

opphavet til visdom å frykte den allmektige Gud. Men en skal ikke frykte ham som en uvenn, men med kjærlighetens frykt, slik som Guds sønn lærte den som spurte hva som var opphavet til til budene. For Guds sønn viste ham til det skriftordet som sier: «Elsk Gud av hele ditt hjerte og av hele din styrke og av all din evne.» Slik skal mannen elske Gud framfor alle ting, men frykte ham hver gang han attrår onde ting, og slippe den onde lyst for Guds skyld, selv om han drister seg til å holde på den for menneskenes skyld. Og når du leter etter grunnvollen til visdomslæren, så er dette det sanne opphav og intet annet. Men den som forstår og følger dette, skal verken savne sann visdom eller andre goder.

Senere sier faren til sønnen:

Det skal du ha til grunnlag og opphav for sedene dine at du aldri lar hugen din være uten age og frykt for Gud, og elsker ham framfor alle ting. Dernest skal du elske rettskaffenhet. Venn deg til å være upartisk, rettferdig og måteholden i alle ting.

Denne sunne frykten til Gud blir stadfestet og materialisert i landsloven fra 1274. Det var sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus Lagabøter, som var ansvarlig for at den ble en realitet. Loven var preget av kristen tenkning, og det var et uttalt mål å formulere den slik at den i størst mulig grad fremmet Guds vilje, og dommerne som dømte  skulle ikke bare dømme med utgangspunkt lovens bokstav, men vurdere faktum ut fra det man kalte Guds fire døtre: Godhet, sannhet, fred og rettferdighet. En god dom tok hensyn til alle disse fire betingelsene, samtidig som dommeren visste at han skulle svare overfor Gud for de dommene han hadde avsagt.

Disse idealene var levende for kong Håkon Magnusson som avsluttet kongerekken på 1200-tallet. Håkon V Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, krevde av sine sysselmenn at de skulle behandle hans undersåtter rettferdig og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Da han døde i 1319 sørget folket.

Det er en grunn til at 1200-tallet kalles Norges storhetstid.

I dag snakker vi knapt om Gud, og Jesus Kristus er vår tids størst tabu. Så lenge han ikke kan brukes til å forsvare liberal innvandringspolitikk, klimatiltak, Prideparader eller stor offentlig sektor, er han uinteressant. Det er som vi ikke trenger et ideal, vi klarer oss best selv. Det er lenge siden vi hørte en politiker si at en lov strider mot Guds vilje, at også vi bør frykte Gud. Selv i abortdebatten er Gud fraværende, også i det kristne lederskapet. Vi er først og fremst opptatt av å sidestille alle religioner og guder. Bare det å påstå at det finnes fremmede guder er politisk umulig. Det vitner nemlig om mangel på kunnskap og fremmedfiendtlighet. Det teologiske mangfoldet Gud advarte mot, blir nå hyllet.

Men Norge ble bygget på dette idealet; troen på Gud som en realitet, en som advarer mot fremmede guder. Vi visste at Guds advarsler var bunnet i hans kjærlighet til oss, ikke fordi han er sjalu av natur. Han vet hva andre guder kan gjøre med oss, hvilken virkelighetsforståelse vi kan skape dersom vi mister ham av syne.

Vi opplever et historisk forfall i fornuften, det er skremmende å være vitne til en sivilisasjon der frykten for Gud forsvinner. Det er som om visdommens tid er over, men vi kjenner fortsatt dens opphav. Vi vet at den som vil tilegne seg den, må begynne å frykte den allmektige Gud og elske ham over alle ting, og Gud har ikke forlatt oss. Det er opp til oss hvem vi vil tjene.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!