Rammstein er et tysk industrielt metalband grunnlagt i Berlin i 1994. Bandet tilhører sjangeren «Neue Deutsche Härte» (ny tysk hardhet), og har solgt over 16 millioner album. De ble født i asken av flammene etter en grusom flyulykke.

Navnet er inspirert av Ramsteinulykken som skjedde 28. august 1988 på den amerikanske flybasen Ramstein Airforce Base. 70 mennesker ble drept i flammene etter ulykken. Dette var noe som gjorde dypt inntrykk på meg: Min far var tidligere jagerflyger, som fløy Starfighter F-104 og opplevde mange dødsfall blant sine nære venner.

Flyet var i prinsippet en gigantisk rakett med et par små vinger og litt plass til en som var gal nok til å fly galskapen. Det gikk under kjælenavnet «The Man Missile». Selv var jeg fast bestemt på å følge i hans fotspor, men mislyktes dessverre i aller siste time etter en årelang prosess mot min eneste drøm i livet.

Starfighter F-104 ble min fars arbeidsplass. Utdannelsen fikk han i USA. Foto: Rex/NTB

Som musikalske forbilder oppgir Rammstein det slovenske hardtechno-bandet Laibach, som er så interessante at de fortjener en egen omtale. I tillegg nevner de den tyske punkdronninga Nina Hagen, som svarte på rosen ved å utgi en coverlåt av Rammstein i samarbeid med Apocalyptica. Også Depeche Mode skal ha inspirert det tyske bandet.

De nevner av en eller annen grunn ikke de tyske techno-pionerene Kraftwerk, men Rammstein er åpenbart påvirket av Kraftwerk, både når det gjelder fremtoning og musikk. De har blant annet utgitt en cover av låta Das Model.

Rammstein har de samme medlemmene i dag som da de startet. Gitaristen Richard Z. Kruspe, bassisten Oliver Riedel og perkusjonisten Christoph «Doom» Schneider delte en visjon om å lage en ny type industriell musikk blandet med gitarer og keyboard.

De tre musikerne dannet en gruppe, og  senere engasjerte de vokalisten Till Lindemann, rytmegitaristen og sangeren Paul Landers, og keyboard-musikeren Christian «Flake» Lorenz. Sistnevnte fikk tilnavnet Flake på grunn av sin hengslete, tynne og lite imponerende fysikk, som står i skarp kontrast i forhold til den tidligere svømmeren Lindemanns imponerende fysiske fremtoning.

Lindemann var landslagsdeltaker i aldersbestemte klasser og ble uttatt til OL 1980 i Moskva, men ble nektet deltakelse etter at han under europamesterskapet i svømming for ungdom i Firenze (noen kilder oppgir Roma) stakk av fra hotellet for å gjøre seg kjent med Vesten. Dette er info fra Wikipedia som jeg ikke kan bekrefte, og kan være en vandrehistorie. Selv har Lindemann sagt at han kun drev med svømming fordi foreldrene krevde det, han fant ingen glede i sporten.

Bandet har gjentatte ganger blitt beskyldt for å være fascister, nazister etc. Dette er selvsagt fullstendig latterlig. Selv ønsker ikke Rammstein å være et politisk band, de er i bunn og grunn kunstnere som ønsker å underholde, gjerne med sjokkerende virkemidler. Akkurat som forbildene i Laibach.

Rammstein gjør det ikke lett for seg selv. Vokalisten synger på en måte som fremhever både det vakre og brutale i det tyske språket. Og bruken av uniformer, vold og doble betydninger er egnet til å forvirre de fleste. Men de følger bare i fotsporene til Laibach.

Den slovenske filosofen Zizek beskrev metoden Laibach brukte som «a hidden reverse». De brakte fascismens barbari frem i lyset, kledde den naken, og viste hvor tiltrekkende fascisme kan være. Det samme kan sies om Rammstein, noe man kan se et eksempel på i mitt utvalgte opptak nederst i denne saken.

Dette er et spørsmål også psykologiprofessor Jordan B. Peterson har berørt: Det er lett å fordømme i ettertid. Men hva hadde du gjort, hvis du levde i 1939-45? Det er et ubehagelig spørsmål vi alle bør stille oss. Spesielt alle de som er kollektivistisk anlagt.

Enkelte, inkludert undertegnede, mener at folkets reaksjon på den pågående pandemien viser hvor lett europeere forfaller inn i det totalitære spor. Hytteforbud, internering, vaksinetvang, splittelse, fordømmelse, übermensch, üntermensch. Rammstein utnytter de samme virkemidlene, og dette kan selvsagt virke forvirrende.

Det som virkelig driver Rammstein frem i toppklassen, er den magiske og nesten skremmende barytonen til Lindemann, kombinert med en bunnsolid rytmeseksjon med rytmegitar, bass og bunnsolid trommeslager. Sologitarist Kruspe og Flake på keyboard bidrar med krydder, lekenhet og sjarme.

Samtidig er den klassiske inspirasjonen tydelig. Dalai Lama er inspirert av «Der Erlkönig» av selveste Goethe. Og låta Haifisch henter sin tittel fra første tekstlinje i Moritat von Mackie Messer av Kurt Weill og Berthold Brecht, fra den berømte Tolvskillingsoperaen. Denne låta er best kjent i sin amerikanske versjon Mack the Knife, blant annet fremført av Louis Armstrong.

Plystringen fra Ute Lempers versjon kan muligens ha inspirert Rammstein til den nesten country-aktige introen til låta Engel, som også er en av mange låter som fokuserer på dekadanse og moralsk entropi.

Melodiene til Rammstein er ofte latterlig enkle, omtrent på nivå med barnesanger. Men den intense fremføringen, dynamikken og de musikalske prestasjonene gjør dypt inntrykk på meg.

Alle medlemmene i Rammstein er født i DDR. Flake har ved flere anledninger sagt at han savner livet før muren falt, det var et enklere liv. Hvis han gikk på puben i DDR og bestilte en øl, så fikk han en øl. Ikke hundre alternativer. Litt som Rema 1000-reklamen: En kaffe, takk. De hadde ikke mye, men de hadde nok.

Nå sløves vi ned av uendelige valgmuligheter, hundre TV-kanaler og førti ulike kaffetyper. Mens de frihetene som virkelig betyr noe fjernes uten at noen protesterer: eiendomsrett, ytringsfrihet, kontroll og ansvar for egen helse. Frihet er krevende, de færreste er i stand til å forstå eller verdsette frihet.

Dessuten medfører frihet også ansvar, noe som ikke passer inn i filosofien til alle som hyller velferdsstaten. Det er trygghet som er grunnmuren i Maslovs behovspyramide. Frihet behandles som en litt unødvendig luksus. Men i kulturens ytterpunkter fins det krefter som forstår hva som står på spill. Jeg regner Rammstein inn som en del av dette segmentet.

Bandet har aldri ønsket å være politiske. De har gjentatte ganger blitt beskyldt for å være nynazister, nasjonalister og alle mulige skjellsord. Lenge brydde de seg ikke, men tilslutt fikk de nok. De ga ut sangen Links, 2, 3, 4 for å understreke at de tilhører venstresiden politisk. Nok en låt som er inspirert av Bertholdt Brecht.

Men Rammstein er absolutt ikke woke, og de frykter ikke kontroverser. Og deres forhold til hjemlandet Tyskland er ikke antinasjonalistisk, men ambivalent.

Videoen til låta Deutschland ble en sensasjon, som ga Rammstein sin andre topplassering på de tyske hitlistene. Kritikken var som forventet, siden det florerer med nazister, Holocaust-ofre og en smellvakker svart kvinne som selve symbolet på den tyske stat: Germania.

(Jeg velger å ikke publisere videoen til den andre listetoppen til Rammstein, det kunne blitt for meget for våre eldre lesere. Det får holde at jeg nevner tittelen: Pussy).

Men hvis man ser videoen med en smule historiske kunnskaper og et åpent sinn, så forstår man hva Rammstein forsøker å si. Det er en reise gjennom tysk historie, og viser hvordan Tyskland er bygd på en grunnmur av både blod og storhet. Det er et Tyskland man både kan elske og fordømme, som teksten sier rett ut:

Deutschland, mein Herz in Flammen
Will dich lieben und verdammen
Deutschland, dein Atem kalt
So jung, und doch so alt
Deutschland!

Samtidig angripes fråtsing, dekadanse og eliter som ikke bryr seg om undersåttenes liv. Tyskland overlever ved å fortære seg selv. Vokalisten Lindemann opptrer som jøde, nazist, Honecker, mafiaboss, og som romersk legionær med avkuttet hode.

Et klipp fremstiller ham som bokser i Weimar-republikken, som slåss for penger som er uten verdi. Et annet som drag queen i Rote Armé Fraktion. Vi ser stridsvogner som ruller med en gigantisk statue av Marx i bakgrunnen (som eksisterer i virkeligheten).

Og selv om Tyskland fråtser på seg selv, så blir det aldri nok. Derfor antyder videoen en framtidig ubåtkrig i verdensrommet.

Den antyder også at spenningen mellom blod og storhet vil føre til at selveste dyret blir født, som et varsel om en endestasjon for den tyske historien, og kanskje som et minne om de grusomme aspektene ved tysk historie. Første og andre verdenskrig var ille nok, men 30-årskrigen (1618-48) er fortsatt den største katastrofen som har rammet det tyske folket. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.

Etter min mening er denne videoen et rent mesterverk, som man bør se mange ganger for å få med seg alle detaljene.

Rammstein legger ikke skjul på at de er kritiske til den amerikanske forbrukskultur og smakløse imperialisme. I sangen Amerika kommer elementet av barneviser tydelig fram, særlig når sangen fremføres av Palanka musikkskole fra Ukraina.

Originalversjonen er selvsagt fantastisk, men jeg anbefaler at dere tar en titt på denne nydelige fremføringen av svært unge musikkelever, som visstnok skal ha øvd i et år for å mestre oppgaven. Med litt hjelp fra noen litt eldre ungdommer på vokal og fiolin. Introen med en jente som ikke kan si bokstaven r (og synger Amelika) er ubeskrivelig sjarmerende.

Musik kommt aus dem Weißen Haus
Und vor Paris steht Micky Maus

We’re all living in Amerika
Amerika ist wunderbar

Nach Afrika kommt Santa Claus
Und vor Paris steht Micky Maus

We’re all living in Amerika
Coca-Cola, sometimes war

This is not a love song
I don’t speak my mothers tongue

Rammstein er generelt veldig opptatt av flammer. Flammene er et symbol på ødeleggelse, men også et symbol på kampvilje, livsvilje, der Wille zur Macht. Og de pyrotekniske elementene under konsertene er ikke filmtriks: Flere av bandmedlemmene har blitt til dels alvorlig skadet under konserter. Disse gutta blør bokstavelig talt for kunsten. Men The show must go on.

Selv om Rammstein er mest kjent for sin nokså harde musikk, har de noen eksempler som viser bredden i det kunstneriske uttrykket. Mein herz brennt i akustisk utgave, med Lindemann som en blanding av gal klovn og Jokeren, og Sven Helbig på klaver, viser hvilken enorm formidlingsevne han har som vokalist. Samtidig får han vist at kraften i Rammsteins musikk ikke er avhengig av fuzz-gitarer, bass og trommer.

Teksten er en slags grøsserhistorie for barn, som frykter monstrene under sengen, som kryper opp fra kjellerens dype mørke, mens det livredde barnet hører «stemmen fra puten».

Nun liebe Kinder, gebt fein Acht
Ich bin die Stimme aus dem Kissen
Ich hab’ euch etwas mitgebracht
Hab’ es aus meiner Brust gerissen

Sie kommen zu euch in der Nacht
Dämonen, Geister, schwarze Feen
Sie kriechen aus dem Kellerschacht
Und werden unter euer Bettzeug sehen

(Kjære barn, vær på vakt
Jeg er stemmen fra puten din
Jeg har med noe til deg
Som jeg har revet ut av mitt bryst

De kommer til dere om natten
Demoner, ånder, den sorte fe
De kryper opp fra den svarte kjelleren
Og sniker seg inn under dynen din)

Det er uendelig mange låter jeg kunne ha nevnt. I den disco-lignende låta Ausländer snur Rammstein opp ned på flyktningstrømmen, og viser europeiske båtflyktninger som ønskes velkommen av halvnakne afrikanske unge jenter som drar de med inn i hyttene. Eller er det en kritikk av kolonitiden? Det er umulig å vite når det gjelder Rammstein.

I Rosenrot får vi beskrevet den europeiske, selvmedlidende svakhet, som gjør at vår uendelige moralske hybris forvandler oss til patetiske flagellanter – som pisker oss selv i møtet med landsbyens (folkets) uskyld og renhet. Men hykleriet blir gjennomskuet av de enkle og uskyldige.

I den melodiøse Uhne dich viser Rammstein hvordan individer ikke kan klare seg uten et fellesskap. Men (og dette er viktig): Vi må kunne velge våre fellesskap selv.

For selv om Flake savner den enkle hverdagen i DDR, så er ikke dette fordi han støttet regimet. Han (og flere andre medlemmer i bandet) var faktisk militærnektere – noe som ikke var helt risikofritt under kommunistenes styre (for å si det forsiktig).

Derfor vil jeg avslutte med noe av det råeste jeg har sett av Rammstein: Du hast i konsertopptak fra Paris.

Teksten spinner rundt de tyske ekteskapsritualene. Og svaret fra bandet er et utvetydig Nein!

Willst du bis der Tod euch scheidet
Treu ihr sein für alle Tage

Nein!
Nein!

Dette betyr ikke at Rammstein er negative til ekteskapet som institusjon. Flako har fem barn, men er skilt fra sin første kone. Lindemann holder fortsatt sammen med sin ungdomskjæreste. Alle er hvite og heteroseksuelle, de er ekstremt lite påvirket av woke, selv om de støttet homsers rettigheter på en spektakulær måte ved å kysse hverandre på scenen i Russland.

Men Du hast har en dobbel betydning. Slik det står skrevet betyr det «Du har». Men som uttalt kan det også bety «Du hater» (du hasst).

Så Rammstein sier ikke nei til ekteskapet. De snur opp ned på Stieg Larson, og sier nein til «kvinner som hater menn». Er dette en kritikk av moderne feminisme? Jeg aner ikke. Ambivalensen er ugjennomtrengelig.

For meg har denne sangen blitt som et kamprop. Låta er så enkel at det er på nivå med «Lisa gikk til skolen». Men opptreden, framføring, publikum, rytmikk, trøkk, pyroteknikk og ren og skjær brutal kraft og energi gjør dette til en låt jeg ikke klarer å gå lei av.

Jeg bruker denne låta som en slags ventil for min egen innebygde aggresjon. Kanskje dere burde prøve det samme?

Vil du ha mer nedstengning?
Nein!

Vil du inngå i et fellesskap med nye landsmenn som hater alt du står for?
Nein!

Vil du se din økonomi bli ruinert på grunn av klimatiltak uten påviselig effekt?
Nein!

Vil du at barna dine skal vokse opp i et fattig og utrygt land?
Nein!

Vil du delta i Ernas falske dugnad?
Nein!

Avslutningsvis kan vi stille det samme spørsmålet som Pink Floyd stilte i Mother i 1979:
Mother should I trust the government?

Svaret gir seg selv.
NEIN!

At en tysker får tusenvis av franskmenn til å lyde hans minste vink er kun en artig bonus. Her er Rammstein med Du hast – Live in Paris. Skru lyden på fullt og ta på deg øretelefonene. Særlig tøffere blir det ikke!